Mange om benet, få kommer frem

I Oslo by florerer det av visningssteder for kunst. De forskjellige galleriene i Oslo presenterer kunstnere i alle klasser og sjangre. Noen er famøse, som i seg selv vil kunne tiltrekke seg publikum, andre ikke. Det er flere vernissager i Oslo hver uke, hvor flere av aktørene serverer gratis øl eller vin, hvorpå de bruker det som et aktivt trekkplaster. På sett og vis fungerer dette, men hvorvidt de tiltrekker seg den rette målgruppen er en annen sak. De jeg kjenner som liker å dra på vernissager er som regel selv kunstnere, og drar like mye – om ikke mer – for alkoholens skyld enn for kunstens. De som er der for kunstens skyld, er der nok mer for inspirasjon til teknikker og motiver, enn de er der for å kjøpe kunst.

Siden det er mange om benet, kan nok hovedproblemet sies å være nettopp å få nok publikum til hver utstilling. De største utstillingene blir dekket av media, så det er greit. Men for de mindre kunstnerne og galleriene, kan det være vanskelig å nå ut til folket. Av erfaring ser jeg at de som regel er dårlige på bruk av sosiale medier og markedsføring. For at jeg skulle dratt på en kunstutstilling må jeg: 1) vite om den, 2) få en forsmak på hva jeg vil kunne se, 3) finnes relevant for meg. Som Lars Petter Hagen sier «et nøkkelord er relevans» når det gjelder publikumsutvikling. For mindre famøse kunstnere kan det også være en idé å samarbeide med andre kunstnere om en utstilling, eller eventuelt kombinere det med et annet type event. For at jeg skal bruke tid på å se en kunstner jeg ikke har særlig forhold til, må de kunne tilby noe ytterligere. Hvis ikke er det lettere for meg å holde meg til «gategalleriene» og byens graffitikunst.     

Bilde: Gategalleri, Gamlebyen GSF

KUNST eller HÆRVERK?

I artikkelen «Tagging er ikke svart/hvitt» stiller Tone Helene Oskarsen spørsmål ved om graffiti bør anses som kunst eller hærverk. Hvorvidt graffiti eller tagging bør være en allment akseptert kunstform kan virke som et evigvarende tema. Årlig bruker Oslo kommune flere titalls millioner på å bekjempe fenomenet og et annet spørsmål man kan stille seg, er om det er verdt å prøve å bekjempe en kunstform som har vært utbredt i de fleste større byer siden midten av 80-tallet. Det er grunn til å tro at graffiti alltid vil komme til å eksistere og jeg vil derfor bruke dette innlegget til å si noe om hvorfor graffiti bør anerkjennes som en kunstform på lik linje med annen billedkunst. Det faktum at graffiti er ulovlig er et annet aspekt av saken og ikke noe jeg vil gå dypere inn på i denne omgang.

sein-pieceFoto: Vegard Nyhuus Myrvang

Graffiti kan sies å være en hybrid av prosedural og funksjonell kunst, da kvaliteten i stor grad ligger i verket og utførelsen, men kanskje like mye i følelsene, opplevelsene og refleksjonene det gir opphav til hos publikum. At det estetiske ofte brukes som et motargument, framstår for meg som ugyldig da det sannsynligvis er bred enighet om at god kunst, ikke nødvendigvis trenger å være fin kunst på tross av at skjønnhet ligger i øyet til den som ser. I artikkelen sier Nuart-sjef Martyn Reed at graffiti er langt fra svart/hvitt og at det ofte ligger mer bak en tagg enn folk flest ser. Man bør selvfølgelig skille mellom graffiti utført av artister og den typiske «tiss» og «bæsj» taggingen mange av oss var med på når vi var små, men graffiti i sin helhet gjenspeiler et sammensatt samfunn og representerer en annerledes-tenkende rekke av kunstnere. At graffitiens publikum ikke avgrenses til vernissager eller gallerier gjør i seg selv kunstformen til noe unikt da «alle» er potensielle publikummere, noe som gjør at graffiti har en enorm mulighet til å påvirke. I mine øyne er graffiti like mye en kunstform som mer tradisjonell billedkunst og det er kanskje på tide å gi opp kampen mot sub-kulturen som har kommet for å bli?

LES HELE ARTIKKELEN HER:
Tagging er ikke svart/hvitt

ugle-piece
Foto: Vegard Nyhuus Myrvang

 

Kusama – simpel eller genial?

Yayoi Kusama er en japansk kunstner som denne våren er aktuell i Norge, med en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter på Høvik. Hun er kanskje aller best kjent for sin bruk av polkadotter. Et kjapt bildesøk av ”Kusama” på Google og alt som kommer opp er disse dottene. Det ser stilig ut, nesten litt komisk. Men personlig sitter jeg igjen og undrer for meg selv; kan noe som føles så simpelt, virkelig beskrives som ikke bare kunst, men samtidens mest eksklusive kunst?

Portrett av Yayoi Kusama. Photo: Ayala Museum.

Portrett av Yayoi Kusama. Photo: Ayala Museum.

Yayoi ble født i Japan i 1929 og oppdratt av en streng mor, som trengte Yayoi sin hjelp til å avdekke spor etter mannens stadige sidesprang. Tidlig begynte hun å hallusinere, noe hun beskrev som vakkert, men samtidig skremmende. Etterhvert flyttet hun til New York for å følge sin drøm om å bli kunstner. Her ble hun kjent med bl.a. Eva Hesse og Joseph Cornell, og spådd til å oppnå suksess i samme åndedrag som Andy Warhol.
Kunsten hun lagde mens hun var i USA, var stort sett preget av nakenhet og polkadotter. Hun skrev også et brev til daværende president Richard Nixon og foreslo at de kunne ha sex om han trakk de amerikanske troppene ut av Vietnam.

I 1973 returnerte hun til Japan og etter et par år la hun seg frivillig inn på et mentalsykehus. Hun har bodd der siden. Her har hun fått uttrykke seg så mye som mulig og funnet ro i sitt eget liv. Hun har tidligere kommentert at om ”det ikke var for kunsten, ville hun ha tatt sitt eget liv”. Det er lett å forstå at hun er 100 % dedikert til kunsten. Blir man av absolutt dedikasjon og hengivenhet, automatisk en kunstner av eksepsjonell kvalitet? Etter å ha satt meg inn i saken mener jeg Yayoi Kusama er en artist av flere dimensjoner.

I boken ”Det norske kunstfeltet” av Dag Solhjell og Jon Øien snakkes det om tre forskjellige kretsløp i kunstverdenen. Det er rådhus, børs og katedral. Med andre ord det inklusive, det kommersielle og det eksklusive. For Kusama sin del er det i utgangspunktet snakk om symbolsk kapital, altså del av katedralen. Men hun er en av samtidskunstnerne som drar inn de aller høyeste summene. Hun har mye økonomisk kapital, altså hører hun også til børsen. Ettersom hun har blitt så populær, det var f.eks. nylig 340 000 besøkende innom hennes utstilling på Louisiana (kunstmuseet nær København), har hun politisk kapital i tillegg. Hun kan også defineres innenfor rådhus-beskrivelsen.

George Clooney og Kusama sine berømte polkadotter. Photo: Emma Summerton, W Magazine.

George Clooney og Kusama sine berømte polkadotter. Photo: Emma Summerton, W Magazine.

Det kan virke som om kunsten hun lager byr på mer enn moteriktige vesker og iøynefallende, fargerike rom. Hun har selv beskrevet polkadottene som følgende;
«A polka-dot has the form of the sun, which is a symbol of the energy of the whole world and our living life, and also the form of the moon, which is calm. Round, soft, colorful, senseless and unknowing. Polka-dots become movement … Polka dots are a way to infinity.» (4)

Kunstkritiker Tommy Olsson er sitert i Aftenposten om at vår utslettelse ikke er til å komme uten. Han mener at Kusama uttrykker dette godt og at polkadottene like gjerne kunne vært regndråper i havet. Poenger er gjentakelsen i seg selv. Kusama står for uendeligheten. Det blir klart for meg at Yayoi Kusama ikke er så simpel som først antatt. Tvert i mot tar hun opp noe av det mest grunnleggende og dypeste for menneskeheten, døden og evigheten. Likevel, jeg klarer ikke helt å se de dype meningene bak, når jeg ser på hennes ikoniske prikker….

"Love is calling" fra 2013. Photo: David Zwirner, Yayoi Kusama Studio Inc.

«Love is calling» fra 2013. Photo: David Zwirner, Yayoi Kusama Studio Inc.

Bruk kommentarfeltet til å si hva du mener om Kusama og hennes verk!

 

Lenker
Henie Onstad Kunstsenter. http://www.hok.no/

Kilder
1. Aftenposten. 2016. http://www.aftenposten.no/amagasinet/I-snart-50-ar-har-Yayoi-Kusama-forsokt-a-bli-ett-med-universet-8355399.html
2. Dagens Næringsliv. 2016. http://www.dn.no/d2/2016/02/15/1306/Kunst/prikk-prikk-prikk
3. Solhjell, Dag og Jon Øien. (2012). «Det norske kunstfeltet». Side 39-62.
4. Wikipedia. 2016. https://en.m.wikipedia.org/wiki/Yayoi_Kusama.

Kunsten VS Sosiale medier

Selv liker jeg og utnytte kulturelle tilbud titt og ofte. Hvordan jeg hører om kulturtilbudet, er via sosiale medier eller venner. Jeg er så å si på alle plattformer, men med ett hav av informasjon som ligger der ute, gjelder det og søke opp det man syntes er mest interessant. Hos meg er motivasjonen for å utnytte kulturtilbud selve merverdien.  Det er ikke kun det materielle som tiltrekker – altså ett bilde som er fint og flott – men ett bilde som får meg til å føle og tenke.

some
(foto/screenshot: stine innerdal)

For kunstens del gjelder og ikke kun markedsføre seg på én plattform. Inntrykket jeg sitter igjen med er at kunsten fortsatt henger igjen når det gjelder markedsføringen. Kunstinstitusjoner kan ha for eksempel en facebook-konto eller instagramkonto, men er lite aktive på disse. Den lille aktiviteten gjør at de går de glipp av potensielle segmenter. Noboku Kawashimas publikumsteori om en utvidet markedsføring til målgrupper som er liknende de eksisterende, er en mulighet. Plattformene som kommer med utviklingen av teknologien, vil være ett sted å markedsføre seg. Ved at institusjonene er mer aktive på disse og gjøre det større og bredere, kan bidra til at det tilsvarende skjer med publikum. Det er også viktig å vite hva den eksisterende målgruppen tiltrekkes av, for og så bruke dette videre i utviklingen om en markedsføringsmetode på sosiale medier. Det vil ligge som ett grunnelement for å utvikle nye markedsføringsmetoder. I like stor grad som kunsten skal nå ut til potensielle målgrupper, er det viktig å ikke miste sitt eksisterende publikum på veien. Dette kan gjøres ved en smakskultivering som aktivt viser til nye og ulike kunstformer til disse, og vil kunne bidra til å beholde den eksisterende målgruppen.

Etter MRS ble innført i 1991, vet man hvilke segmenter som utnytter seg av de forskjellige kulturtilbudene. I denne sammenheng gjelder det og gå i dybden på hva den potensielle målgruppen tiltrekkes av og ikke minst hvor de får informasjon fra. Det er nettopp her kunsten burde sette sitt fokus og ansette flere innenfor sosiale medier. Disse kan holde ritt med den tekniske utviklingen når det gjelder hvilke plattformer som brukes mest av sine målgrupper og av eksisterende segmenter.

Kunsten har ett stort fremsteg, nettopp det at alt som skapes har en merverdi. I vårt masseproduserende samfunn, vil jeg tørre og påstå at det er noe folk virkelig vil ha nytte av. Det er ikke bare «enda en ting» man kan se og eie, men ett produkt skapt for å uttrykke og vekke følelser. Det er nettopp dette kunsten burde fremheve sterkere via sosiale medier. Alle skal ha tilgang til kunsten og ved å være aktive på diverse plattformer, vil folk få nettopp det og forhåpentligvis nyte det i like stor grad som meg selv.

 

Kreativitet skaper aktivitet

For en liten stund tilbake befant jeg meg, uoppfordret, på en bildeutstilling hos MAMMA Pizza, i Dronningens gate. Uoppfordret av den grunn som navnet på lokalet tilsier det skal være. På denne restauranten handlet mine kollegaer og jeg ofte. Vi holdt til i et musikkstudio-kollektiv, i Skippergata, hvor dagene ofte var svært lange. Brødmat frister lite når det spises både frokost, lunsj og middag (av og til kveldsmat også). Derfor trådde vi gjerne til med eksterne matkilder ut over dagen. MAMMA Pizza har god mat, ligger nære og var derav et av våre faste tilholdssteder. Vi var nok kanskje de eneste faste kundene restauranten hadde, og eieren likte oss godt – så han ga oss en hyggelig pris.

Google Streetview av MAMMA Pizza

Uansett, som nevnt tidligere, var dette besøket hos MAMMA Pizza ganske annerledes. Da vi kom inn, var hele restauranten dekket med bilder på vegger og tak, av en ukjent kunstner… og vi fikk servert gratis (!) vin. Kunstneren var sikkert ukjent fordi han, eller hun, hadde utstillingen sin i, nettopp, en pizzarestaurant. Men det satte praten igang hos oss musikkprodusenter! Vi sammenlignet utstillingen med vår egen verden; Vi tenkte på radio, hvor lytterne i svært liten grad bestemmer innholdet. Radioen er med på å eksponere folk til ny musikk. Du kan forvente deg et visst innhold, avhengig av hvilken radiokanal du skrur på, men du setter ikke på radioen for å høre på én bestemt låt. Et annet eksempel er klesbutikker eller lignende, som har musikk spillende over anlegget. Vi lurte fælt på hvorfor vi ikke så mer til kunstutstillinger som dette. T-banestasjoner har hatt utstillinger av kjente og mindre kjente kunstnere, men det koster mye penger. Det kan ikke ha kostet mye å ha utstillingen sin på MAMMA Pizza! Jaggu er det en del folk innom der i løpet av en hel dag også. Vi tenkte at dette måtte være en fin måte å eksponere kunsten sin for folk som til daglig ikke besøker kunstutstillinger. Ved gjennomføring av en kreativ kunstutstilling kan man skylle kunsten over et mangfold som i utgangspunktet ikke har en genuin interesse.

I faglig terminologi er det fire spørsmål som må besvares for en bevisst utvikling av et publikumsgrunnlag. HVA (er budskapet), HVEM (er målgruppen), HVORFOR (skal vi si det) og HVOR (skal vi si det). For å finne målgruppen er det viktig å være så presis man kan. Vi kan segmentere inn i storforbrukere, medium-brukere, lette brukere, og ikke-brukere (Det Norske Kunstfeltet. «inndeling av publikum etter markedssegmenter». D. Solhjell, J. Øien). Etter at målgruppen er definert må man grave dypere til verks på hvorfor vi ønsker å tilby våre potensielle brukere vår kunst. Først og fremst ønsker vi å knytte kjennskap til uvitende brukere om vårt produkt. Neste steg er å formidle kunnskap rundt produktet vårt slik at vi blir oppfattet slik vi ønsker å bli oppfattet. Siste steg er å tilrettelegge for kjøpshandlingen på en så god måte at sluttbrukeren tar et valg vi i utgangspunktet ønsket. Alt dette skjer gjennom hvordan vi kommuniserer med mottagerne.

Ved å sette seg klare verdier og formål, sammen med en knakende god markeds -og kommunikasjonsmodell, står det kun på innsats, vilje og selve produktet for at kunstneren eller større institusjoner skal oppnå sine mål.

Vi ønsker så klart kunsteren som hadde sitt bidrag hos MAMMA Pizza lykke til på ferden!

 

Fin kunst, sa folk!

Fineart, et fantastisk navn på et galleri, spør du meg. Navnet gir meg en indikasjon på at her er det fin kunst. «Fin kunst»… finner vi noe mer subjektivt enn dette? Personlig er jeg svært lite erfaren på kunst som kan sees, i forhold til kunst som kan høres. Det nærmeste jeg kommer i utøvende billedkunst, er bilderedigeringsknappen på iPhone – there you go. Jeg har allikevel sansen for kunst. Jeg er åpen for å bli fascinert, eller provosert! Kunst for meg er noe som vekker en følelse, på godt og vondt. Jeg er glad i kunst som kan være krevende å forstå, som en gåte, men kunst som treffer meg best, er kunst som vekker noe inni meg direkte, eller indirekte. Nå her om dagen skulle jeg se fin kunst, fordi jeg skulle på Fineart! På vei inn til dette galleriet hadde jeg et spørsmål som måtte besvares:

Hvordan opplever jeg at et visningssted (galleri/museum) for kunst forholder seg til meg som publikum ved et fysisk besøk?

Ingen «Hei» eller «Velkommen, skal jeg vise dere rundt?». Galleriet var stappet med bilder på den hvite veggen som gikk gjennom hele lokalet. Det var tydelig at det fremste formålet med galleriet, var å være et galleri – fair enough. Det var ingen elementer som skulle styre unna fokuset fra bildene som hang tett i tett. Ved siden av hvert verk stod det en liten lapp med navnet på maleriet/tegningen/bildet og kunsteren, samt en prislapp. «Wow, tenkte jeg», hit skal jeg dra én dag å handle kunst. Ikke fordi jeg er så betatt av billedkunst i seg selv, men fordi jeg vil være han fyren som snakker med en kurator om verket på veggen. Jeg er en person som elsker å snakke om de fascinerende, dype og abstrakte tingene. Kanskje en kurator er en person som jeg kan snakke slikt med? Ikke vet jeg. Men uansett, nå sporer jeg av.

Jeg angrer litt på at jeg ikke tok flere bilder fra Fineart. No hard feelings, Egil – du ser bra ut.

IMG_2131

«Dette er Egil – han hater folk» – Fotograf: meg selv @ Fineart

Fineart, slik jeg opplevde det – et kommersielt galleri. Veldig annerledes enn Nasjonalgalleriet. Besøket føltes mer ut som en utstillingsvindu, enn et galleri. Jeg følte ikke at jeg var der for å se på kunst, men for å handle kunst; hvis det ga noen som helst form for mening. Galleriet var kunstnerelitens utsalgssted. En ganske stor kontrast fra den forrige kunstneren jeg skrev om i mitt forrige innlegg, som hadde utstillingen sin på MAMMA Pizza. Lokalet var minimalistisk, moderne og veldig rotete. Det lå bilder strødd rundt i bobleplast, og prislapper hit og dit. Det minnet meg litt om da jeg jobbet på Meny, da jeg var 16 år, og skulle fylle varer i hyllene. Jeg ønsker å oppleve kunst som gjør noe med meg, beveger meg. Men det var vanskelig å konsentrere seg om kunsten når det eneste som beveget meg; var meg selv unna alt rotet. Men hey, det kan jo hende jeg bare var der på et uheldig tidspunkt.

Private gallerier, som Fineart, legger ann føringene for hvordan de selv ønsker å vise frem kunsten. De hvite veggene gjør det enkelt for galleriet å bytte ut verkene som henger på veggen med noe nytt. Jeg er en praktisk anlagt mann, så derav den konklusjonen. En hvit vegg, ingen tema – kun bildene i fokus. Skulle du handle, så måtte du si ifra. Ingen av de ansatte kuratorene kommer bort til deg for å selge, i motsetning til Carlings og Lefdal/Elkjøp. Allikevel er FineArt er et omsetningsledd i kunstbransjen. I kontrast til Nasjonalgalleriet som faller inn under det eksklusive kretsløpet. Instansene er representert i hver sin ende av skalaen, men midt imellom kommer det inklusive kretsløpet hvor statlige organer og andre politiske krefter skal stimulere og opprettholde tilgangen til kunst for den vanlige mann i gata.

Jeg likte flere ting ved dette galleriet (noen positive ting her også). Jeg likte følelsen av stedet, selv om det var rotete. Jeg er ikke en snobbete type, men følte at jeg var en del av elitens kommersielle spydspiss. Det føltes bra. Kunsten var moderne, aktuelle og fine. Mye tanker, følelser og politisk budskap var representer på veggene. Det liker jeg.

Så hvordan forholdet visningsstedet seg til meg som publikum?

Litt sånn – «her er vi, der er du»… kanskje fordi jeg ikke hadde råd til noe som helst.

Den sorte boksen

Mine forventninger var utrolig høye da Astrup Fearnley skulle sette opp en utstilling med min favoritt kunstner, Damien Hirst. Damien Hirst er en kunstner fra Storbritania, født i 1965, han er omtalt som en av de mest anerkjente kunstnerne innenfor gruppen «Young british artists», kunstnere som lager konseptkunst. Hans mest kjente verk, «For the love of God» hadde tidligere ikke blitt vist i Skandinavia, og dette var navnet på utstillingen. «For the love of God» er en skulptur av en hodeskalle dekorert med 8601 diamanter i ulike størrelser.

Kuratering av en utstilling handler om å finne utvalgte verk av en enkelt kunstner, eller verk fra flere kunstnere. Under vår forelesning om de ulike galleritypene vi har og vår museumsrunde med skolen lærte vi og opplevde vi de store forskjellene på hvordan en utstilling er kuratert fra de ulike galleritypene. Kunstmuseer med kunsthistorisk kapital og kulturarv slik som Nasjonalgalleriet har store overdådige rammer rundt verkene sine og forskjellige farger på veggen fra rom til rom. På mindre gallerier, gjerne privateide, er utstillingen av samtidskunst utstilt på store hvite vegger med luftige mellomrom mellom verkene. De har heller ikke rammer, og ved siden av verkene kan det stå en liten etikett med navnet på verket eller navnet på kunstneren. Kuratering handler også om lyssetting, kataloger om utstillingen, opphenging, omvisere og formidlingsaktiviteter.

Utstillingen «For the love of God» bestod av Damien Hirst´s verk som fins i den permanente samlingen til Astrup Fearnley, slik som «Mother and child (divided)», «God alone knows» og «Skin cancer». Under denne utstillingen var det flere verk som Astup Fearnley tidligere ikke hadde utstilt, slik som «For the love of God». Inne i utstillingslokalet var det bygd en stor «sort boks» med inngang foran og utgang bak. Inne i denne «boksen» sto verket «For the love of God». Vakter sto ved inngangen og ved utgangen, og de slapp kun inn fire og fire personer for å se verket om gangen. Når man kom inn i rommet var det helt mørkt, bortsett fra skulpturen som var belyst og sto utstilt midt i rommet. Hele opplevelsen med å stå i kø for å komme inn, vakter som fulgte med og den overveldende følelsen av å se noe så vakker i et stort mørkt rom var helt utrolig. Denne typen formidlingsaktivitet gjorde hele opplevelsen til noe unikt og spesielt.

Ifølge boken «Det norske kunstfeltet» av Solhjell og Øien har en kunstutstilling flere funksjoner. Den skal knyttes opp til fire forskjellige agenter, herunder kunstneren, kuratoren, publikum og kritikeren. Den skal framheve og identifisere kunsten, den skal gi et unikt verk en status og den skal gi et sosialt rom der man kan diskutere og nyte kunsten. Under denne utstillingen og særlig under presseåpnigen av utstillingen som jeg deltok på sitter jeg igjen med en følelse av at alle funksjonene en utstilling bør ha var til stede. Dette mye fordi jeg på slutten av kvelden faktisk møte og hilse på selveste Damien Hirst selv!

IMG_3762

Foto: Hanne Hjertø. Tatt under åpningen av utstillingen for medlemmer av Kunstklubben på Astrup Fearnley.

Kulturpoltikkens rolle

Kulturpolitikken i Norge i dag har utrolig mye å si for den norske kunstbransjen, men hvilken rolle spiller den egentlig? Gjennom vedtak og budsjetter som tar for seg denne delen av kulturnæringene, er det så godt som ingen deler av kunstfeltet som ikke blir påvirket. Kunstbransjen består av en blandingsøkonomi, der det offentlige bidrar med 58%, mot private brukeres 40% (Solhjell, Øien). Hvis vi ser disse prosentene i en internasjonal sammenheng, er det klart at den offentlige andelen er veldig stor.

På den ene siden utøves kunstpolitikken av offentlige instanser, hvor staten særlig har en sentral rolle. På den andre siden blir beslutningsprosessene påvirket av selve kunstfeltet, da særlig av de som representerer større grupper av agenter. Ettersom den politiske siden fortsatt kan få viljen sin til tross for at de kan møte stor motstand innad i kunstfeltet, er det rimelig å si at det er denne siden som sitter med mest makt. Likevel, på tross av store forskjeller, trenger politikk og kunst hverandre. Men- de kan ikke bevege seg inn på hverandres enemerker (Solhjell, Øien).

”Kunstråd” skal hjelpe til å holde en armlengdes avstand mellom kunst og politikk. Prinsippet her er at kunsten skal kunne styre seg selv kunstnerisk, dette på tross av at det offentlige bidrar økonomisk. Denne ”armlengden” minker dess flere økonomiske bidrag som blir øremerket for et bestemt bruk.

Kunstpolitikken i Norge har virket både strukturerende, vekstfremmende, byråkratiserende og maktpåvirkende (Solhjell, Øien) på kunstfeltet. Jeg mener at dette er roller kulturpolitikken er nødt til å spille. Selv om man kan argumentere for at tiltak som har blitt satt i gang, som for eksempel mål- og resultatstyring, til en viss grad kan true den kunstneriske friheten, kan man også påstå at dette er høyst nødvendig. Hovedmålene departementet har satt seg er at det skal finnes et profesjonelt tilbud av teater-, opera-, danseforestillinger og andre scenekunstuttrykk over hele landet, at det skal finnes høy kvalitet gjennom utvikling og fornyelse, at man skal kunne nå hele befolkningen, og at det skal være større mangfold og effektiv ressursutnyttelse. Disse målene er med på å sikre at kunsten ikke kun blir laget for de spesielt interesserte. Takket være dette finnes det kunst som passer for alle, og kunsten er tilgjengelig for hele befolkningen. Jeg vil derfor konkludere med at det muligens er riktig at mål- og resultatstyring truer den kunstneriske friheten noe, men at dette kanskje er verdt å ofre for samfunnets beste når det kommer til stykket.

munch

Edvard Munchs maleri «Stemmen». (Foto: Stina M. Resset)

Kilder:

  • Solhjell, Dag og Øien, Jon. 2012. Det norske kunstfeltet: En sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

”Jorda er den polka dot”

-Yayoi Kusana

Jeg var innom utstillingen til Yayoi Kusama på Henie Onstad Kunstsenter. Nå skal det sies at jeg forstår veldig lite av denne typen kunst og dette var ikke et unntak. Kurateringen av denne utstillingen gjorde derimot at jeg fikk, om ikke mer forståelse, litt mer interesse for opplevelsesdimensjonen av en utstilling.

Yayoi er kjent for bruken av polka dotter og det var ikke mangel på det i denne utstillingen. Opplevelsen står i sentrum i denne utstillingen, og det er mye bruk av sterke farger, lys, og speilrom som får det til å virke som man står i et rom med endeløse rekker av skulpturer.

Som beskrevet i artikkelen ”utstillinga som utfordring” av Jorun Veiteberg, så er denne utstillingen et godt eksempel på hvordan man kan la være å plassere alle skulpturene på en sokkel. Skulpturene er stort sett plassert på gulvet, noe som gir et helt annet syn på kunsten. Det blir mindre ”opphøyd”, som det står i artikkelen nevnt over. Den ”hvite kuben” vil jeg heller ikke si at jeg så mye til. Ja, noen av veggene var kanskje hvite, men det er tydelig at Kusama ikke har hatt noen intensjoner om å prøve å fjerne forstyrrende elementer på den måten. Kunsten hennes i seg selv stjeler oppmerksomheten fra alt annet på grunn av de sterke fargene og ved at den er så og si ”over alt”.

Som sagt så er det opplevelsen som står i fokus og det er ikke tvil om at dette er en opplevelse. Oppbygningen av denne utstillingen gjør at det aldri er kjedelig, det er alltid noe nytt og se. Turen gjennom utstillingen har en veldig fin og naturlig flyt og det gjør at man alltid er spent på hva som finnes i neste rom. Det som virkelig fanget meg med denne utstillingen var måten den ble formidlet på. Man fikk en fysisk nærhet til kunstverkene ved at man kunne gå inn i disse små rommene med speil på alle veggene og gå inne blant skulpturene, i stedet for å kun se dem gjennom glass eller plassert på høye sokler.

IMG_1549

Illustrasjon og foto: Thomas Solvang

Jeg nevnte tidligere at jeg ikke forstår eller interesserer meg for denne typen kunst, men dette er noe helt annet enn en vanlig utstilling. Anbefaler en tur hit om du vil oppleve kunsten og ikke bare se den.

Mer om Yayoi Kusama: http://hok.no/arrangement/yayoi-kusama-2016

 

Fra ærverdig til kommers

Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke har besøkt mange kunstgallerier i mitt liv. Og de jeg har vært innom, har stort sett vært obligatoriske skolebesøk litt for mange år tilbake i tid. En innføring i kunstbransjen gjennom bøker og media de siste ukene har allikevel gitt et inntrykk av et stort spenn i kunstmarkedet, og da jeg forrige uke besøkte tre av Oslos kunstgallerier kom disse forskjellene tydelig frem gjennom hvordan ulike gallerier forholdt seg til meg som publikummer.

Min lille gallerirunde startet på Nasjonalgalleriet, videre til Oslo Kunstforening og ble avsluttet med et besøk på FineArt.

På Nasjonalgalleriet var det ingen info om verdi på kunsten. Mye av kunsten eier de selv og det er bare en liten del av deres store samling de har plass til i galleriet. Pris for å være med i deres eksklusive medlemsklubb var det heller ikke mulig å finne noe sted selv om tilbudet ble tydelig reklamert for. (Hvis du ble nysgjerrig nå, finnes info om det her.) Dette stod i sterk kontrast til FineArt, der det hvert av verkene hadde en prislapp. Det ble også poengtert at rammene ikke var inkludert. Oslo Kunstforening oppfattet jeg et sted midt i mellom. Kunsten ble presentert uten noen prislapp, men det ble informert om at pris kunne skaffes på forespørsel.

En annen forskjell jeg oppfattet som publikummer, var hvordan utstillingene var kuratert. På Nasjonalgalleriet og Oslo Kunstforening fikk jeg inntrykk av at det var en kunstnerisk tanke bak hvordan kunsten var plassert i lokalet. Noen bilder hang alene på store veggflater, mens andre verker var plassert tettere sammen eller på egne montere midt i lokalet. Dette inntrykket fikk jeg ikke i samme grad på FineArt, der det virket som det viktigste var å få plass til mest mulig.

Deler av Eline McGeorge sin utstilling på Oslo Kunstforening. (Foto: Ann-Mari Roll Backe)

Deler av Eline McGeorge sin utstilling på Oslo Kunstforening. (Foto: Ann-Mari Roll Backe)

Det var tydelig at formålet for de ulike kunstgalleriene var forskjellig og dette påvirket opplevelsen for meg som publikummer sterkt. Dag Solhjell og Jon Øien snakker i sin bok «Det norske kunstfeltet» om en modell der man deler kunstfeltet i tre ulike kretsløp. Nasjonalgalleriet er et kunstmuseum som mottar stor statlig støtte. For dem er det verket sin verdi som åndsverk er det som betyr noe og ikke den økonomiske verdien. Det faller altså inn i det eksklusive kretsløpet. I den andre enden av skalaen var FineArt som representerer kunstgalleriets rolle som omsetningsledd og del av det kommersielle kretsløp. For å dempe motsetningene mellom det eksklusive og det kommersielle kretsløpet, har politiske krefter grepet inn og vi snakker i tillegg om det inklusive kretsløpet. Jeg vil plassere Oslo Kunstforening delvis her. De får en del støtte fra Kulturrådet og med støtte kommer det føringer. Det er i midlertidig viktig å påpeke at Oslo Kunstforening også en er medlemsorganisasjon og har inntekter fra flere hold. Kunstneres representasjon og meninger vektlegges sterkt i administrasjons- og styrearbeid.

Er du nysgjerrig på å oppleve forskjellene i det norske kunstmarkedet – ikke fortvil. En drøy time i Oslos gater er alt du trenger!

Kilder: