Kunst som investering eller for personlig interesse?

IMG_0953

Kunstverk av Pushwagner på Fineart. Foto: Kristine Pham

Kunstnere selger maleriene sine for millioner kroner fordi publikum liker kunsten, men det fins også en annen type publikum som kjøper kunst for verdiens skyld. NRK skrev en artikkel om at kunstsalget øker og mange benytter dette til å kjøpe kunst for å investere, men ikke for personlig interesse. Daglig leder Rolf Stavnen hos Fine Art sier at: «Folk kjøper kunst først og fremst fordi de ønsker å ha noe fint på veggen å se på, men han tror også mange handler kunst i investeringsøyemed» (Torjusen & Tunheim, 2014).

Et kunstverk er både et åndsverk og salgsverdi, og disse to momentene representerer to motsatte verdier – ånd og penger. Man kan kalle disse verdiene for estetiske interesser og økonomisk kapital (Solhjell & Øien, 2012, p. 165).

Publikum er ikke bare besøkende, de kan også være kjøpere av kunst. Ut ifra de to motsatte verdiene, kan kjøperne deles inn i to grupper. Den ene gruppen er kunder som kjøper kunst for investering, og betrakter kunst som et vare, et middel eller en økonomisk strategi. Motivasjonen til denne målgruppen er penger, og de har kommersielle interesser innenfor det kommersielle kretsløpet som vektlegger kunstens økonomiske verdier (Solhjell & Øien, 2012, p. 43). Forbrukeratferden av kunstkjøp i det kommersielle kretsløpet er spontant, og man kjøper kunst for lav pris i håp om at det er en god investering.

Den andre gruppen er kunder som kjøper kunst for estetiske interesser og kunstens skyld. For denne målgruppen er kunst personlig. Målgruppen kan plasseres både i det kommersielle kretsløpet, og det inklusive kretsløpet som er knyttet til kulturpolitikk og vektlegger kunstnerisk deltakelse og aktivitet. Et utsagn i det inklusive kretsløpet er at ”kunsten er for alle”, og dette betyr at alle har rett til å ha tilgang til kunst og kunstopplevelser. Med andre ord er publikum viktigere enn kunsten (Solhjell & Øien, 2012, p. 51). Kunstnere innenfor dette kretsløpet lager kunst for publikum, for eksempel kunstneren Pushwagner.

«Kreativiteten kommer før kapitalen. Man bør kjøpe bilder som gir menneskelig vekst. Man bør kjøpe kunst med hjertet,» sier kunstneren Vebjørn Sand (Torjusen & Tunheim, 2014). I utgangspunktet vil kunstnere at kundene kjøper kunsten deres fordi kunst er personlig glede, og de vil at publikum setter pris på kreativiteten, ikke på den økonomiske verdien. Når man investerer, kan man risikere å tape penger. Man kan investere i kunst hvis man ikke har penger å tape.

 

Kilder:

Solhjell, D., & Øien, J. (2012). Det norske kunstfeltet: En sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Torjusen, A., & Tunheim, H. (2014, August 28). Kjøp kunst med hjertet. Hentet Februar 7, 2016 fra NRK: http://www.nrk.no/kultur/vebjorn-sand-om-kunstkjop-1.11903192

 

Er “mannen i gata” sin eigen fiende?

Her ein dag fekk eg spørsmål om eg ville vere med på kunstutstilling. Eg sa sjølvsagt ja, det er ein god måte å utforske byen på i tillegg til at det er sosialt. Denne gongen gjekk turen til to galleri, som ein godt kan påstå var i kvar sin ende av kunstverden. Det første var street art, lokalisert i Kværnerbyen. Det andre låg på Tjuvholmen og var fotografier av ulike kjendisar, i tillegg fann vi verk av bl.a. Bjarne Melgaard i lokalet.

Tidlegare var eg typen Danto beskriver som «mannen i gata». Eller kvinna om du vil. Før eg flytta til Oslo var mine erfaringar med kunstgalleri nærmast ikkje-eksisterande. No går eg gjerne på kunstutstillingar, sjølv om eg ikkje alltid forstår kunsten. Dette blir ofte eit hinder for den typiske mannen i gata, ingen likar å gå utanfor si eiga komfortsone og innrømme at ein ikkje forstår det ein ser. Sjølv merkar eg at terskelen for å oppsøke nye ting blir lavare jo meir eg opplever. For å ha eit kunstsosiologisk syn på det, har eg gått frå å vere ein besøkande til ein del av publikummet. Men eg hadde ein aktiv interesse på å utforske feltet – korleis er det med resten av det norske folk?

IMG_3954.jpg

Ein vanleg dag på Tjuvholmen, fritt etter Ingvild Førdes hukommelse

“Ola” (til høgre) tilhøyrar det kommersielle krinslaupet, eit krinslaup frå ein tredelt modell for det norske kunstfeltet, utvikla av Solhjell (1995). I det kommersielle krinslaupet blir kunst dømt etter økonomiske kriteriar – kva verket er verdt står i fokus. “Norman” (til venstre) er ein hybrid av det inkluderande og eksklusive krinslaupet. “Alle skal med” – dermed er “Norman” vår mann i gata. Samtidig oppsøker han gjerne kunst for kunsten sin del. “Ola” besøker gallerier mest for å finne nye verk til eiga samling. Om han kjøper verket av Bjarne Melgaard (bildet), vil det gje han status innanfor hass miljø? Mest truleg. “Norman” derimot er ikkje så oppteken av pris, han besøker gallerier fordi han vil av oppleve kunsten der og då. Den er tilgjengeleg for han. Det kostar han ingenting å besøke galleriet, terskelen er lav – “mannen har forlatt gata”. Samtidig er det lettare for ein som “Norman” å oppsøke nye kunstformer enn det er for ein “Ola”.

Tilbake til mine galleribesøk. For meg, “kvinna i gata”, er terskelen for å oppsøke nye ting lav, derfor besøkte eg street art-galleriet. Men å besøke eit meir “snobbete” (for å ta det litt på spissen) galleri ytterst på Tjuvholmen, med prisklassar på linje med studielånet mitt hos Lånekassen, var litt verre. Er dette fordi eg ikkje følar meg heime der? Kanskje. Eit slik galleri blir litt for stivt for den vanlege mannen i gata – trur han. Slik eg ser det er dette eit av hovedproblema for kunstgalleria – “mannen i gata” er sin største fiende. Som det heiter på godt norsk; Fake it to you make it. Ein må tørre å utfordre sine eigne grenser. Kanskje Ola Nordmann faktisk er målgruppa, berre at han endå ikkje er klar over det sjølv?

 

Kilder: 
Blanck Space – The Dirty Art: A Celebration of Norwegian Street Art, Vol 3 https://www.facebook.com/events/938521416224331/
Galleri Fineart – Terry O’Neill / Icons http://www.fineart.no/doc/terry-o-neill-icons-jan-feb-2016