Slippe til nye på banen?

Uten kulturpolitikken vi har den dag i dag, der markedet blir stående på egne ben uten støtte, ville det minsket med varieKulPolirt økning av ny kultur. Nye artister og kunstnere ville hatt et enda trangere nåløye og komme igjennom, da en betydelig del av budsjettet ikke vil vært støttet. Kunst og kulturbransjen er allerede den dag i dag, vanskelig nok å «slå igjennom» på. Mye avhenger av det økonomiske, da man må investere i seg selv og det man tror på, samtidig som man vil overbevise andre (publikum, plateselskap, management osv.) til å like og tro på at produktet er like bra som en selv mener. Og derfor vi har kulturpolitikken. Den er der for å være samfunnsbyggende og integrerende, der ønske er å skape en viss enhet og variasjon i tilbudene. Hvis man tar en titt på økningen blant publikumsbesøkende i løpet av det siste året, ser man en økning på ca. 24%. Dette kommer mest sannsynligvis fra fremveksten av ulike kulturtilbud i områder det ikke har vært tidligere. Det handler om det inklusive kretsløpets likhetsverdier, der man skal bidra til flest mulig kulturtilbud og at publikum faktisk benytter seg av dem.

Avsluttende vil jeg si at kulturpolitikken er til for at man skal kunne ha en variasjon i det kulturelle, der man slipper til nye artister og kunstnere på banen, slik at vi kan fortsette og utvikle.

Kilder:

Solhjell, D., Øien, J. (2012). Det Norske kunstfeltet

Reklamer

1. Hvordan opplever du at et (eller flere) visningssted(er) (gallerier/museer) for kunst forholder seg til deg som publikum ved et fysisk besøk?

Nasjonalgalleriet:

Det er en høytidlig stemning i Nasjonalgalleriet, det føltes nesten som ikke å være i Norge.

Høye søyler, gammel arkitektur og gjenklang når man snakket – kunne like gjerne vært et museum i kunstnerbyene Roma eller Madrid. Det var en gjeng barnehagebarn  på omvisning ,det minner meg om,at dette er et museeum for alle.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er et norsk statlig museum etablert i 2003 gjennom sammenslåingen av ArkitekturmuseetKunstindustrimuseetMuseet for samtidskunstNasjonalgalleriet og Riksutstillinger.

Nasjonalmuseet samler og tar vare på, stiller ut og formidler landets mest omfattende samlinger av kunst, arkitektur og design. Samlingen inneholder nærmere 400 000 verk.

Museet viser faste utstillinger med verk fra egen samling og skiftende utstillinger med innlånte og egne verk. Museets visningssteder i Oslo er NasjonalgallerietMuseet for samtidskunstNasjonalmuseet – Arkitektur og Kunstindustrimuseet (stengt fra og med 17. oktober 2016). Utstillingsprogrammet omfatter også vandreutstillinger i inn- og utland. I 2015 hadde Nasjonalmuseet 602 546 besøkende.

Nasjonalgalleriet ble etablert i 1842 som Den norske stats sentralmuseum for billedkunst. Siden 1882 har det hatt tilhold i Universitetsgata i Oslo, i et bygg tegnet av Heinrich Ernst og Adolf Schirmer. Bygningens eksteriør og interiør ble fredet av Riksantikvaren i januar 2012.

I 1990 ble museets samlinger fra etter 1945 overført til det nyetablerte Museet for samtidskunst.

Stortinget har besluttet å bygge et nytt bygg for Nasjonalmuseet på Vestbanen i Oslo.

I 1990 ble museets samlinger fra etter 1945 overført til det nyetablerte Museet for samtidskunst. Nasjonalgalleriet har i dag bare seks til syv prosent av kunsten utstilt for offentligheten .

Lanseringen av en ny basisutstilling «Alle snakker om museet» i februar 2005 vakte reaksjoner, men førte også til økt besøk.

Det mest omdiskuterte grepet var å splitte opp museets «Munch-rom», og vise Munchs bilder sammen med andre samtidige malere. Et annet grep var å erstatte et kronologisk prinsipp med et tematisk. Basisutstillingen ble igjen revidert i 2011, og i den gjeldende basisutstillingen Livets dans. Samlingen fra antikken til 1950 er Munchrommet og et kronologisk prinsipp gjeninnført.

Den nye basissamlingen har blitt omtalt som «en kortversjon av verdens kunsthistorie fremfor å speile museets egen samling.

Det er  store veggflater i museet.På en måte,at hvert enkelt bilde får sin egen fulle oppmerksomhet.

Konkrete bilder som vitner om høyt respekterte kunstnere med moral og maleteknikk.Her føler man den høytidelige stemmningen.Det kultiverte ligger i luften.

Nasjonalgalleriet har skapt et visningssted for kunst basert på tradisjonelle historiske premisser. Det er en god opplevelse å være der, og det er  et sted jeg ville anbefale til alle. som ønsker en dose høykultur i Norge.

Nasjonalgalleriet representerer det eksklusive kretsløpet på mange områder.

Det presenteres kunst for kunstens skyld og de er en del av et internasjonalt nettverk.Det finnes en tydlige hierarki,og kun de mest prestisjefulle kunstnerne gjennom tidene blir representert.

I norsk politikk er det en kjent norm, at alle skal inkluderes – også i høykulture.Derfor er billettprisene lave og det er et mål for staten,at museet skal sikre at flest mulige får tilgang til kunnskap om, forståelse for og opplevelse av billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur av god kvalitet (Bakke 10.02.2016).

Selfølgelig er det studierabatt for studenter.

Dette viser at det inklusive kretsløpet gjelder i stor grad.

I det eksklusive kretsløpet er kommersiell verdi et vanskeligt tema.

Kunst er hellig og verdien skapes gjennom et symbolsk kapital.

Nasjonalgalleriets samling lånes ut til andre gallerier, og Nasjonalgalleriet selv låner andres samlinger til egne utstillinger.Dette anses nesten som en vennetjeneste.

Tross alt,er galleriets økonomiske verdi veldig høyt.

Derfor man kan spekulere i om det også er en dal av det kommersielle kretsløpet.

Den hippe kunsten

I skrivende stund er det full sving i skiløypene i Hafjell. Etter fjorårets suksess er Norge igjen klar for å ta imot kanskje verdens feteste konkurranse for ski- og snowboardutøvere, nemlig X Games.
Man kan fort forestille seg publikumsbuketten til X Games, mange tenker fort hippe, unge, sportsglade mennesker med lite interesse for kunst.
Kunst trenger ikke bare være abstrakt, sært, vanskelig, og bare rette seg mot enkelte målgrupper. Noe flere av publikummerne på Skur 13 fikk oppleve på konkurransen i skating.
Under åpningsfesten av arrangementet hadde Oslo-duoen og kunstnerne kjent som «BROSLO» nemlig utstillingen «Street smart» i hallen ved Tjuvholmen.

Men hvem er publikum egentlig? Og hva hvilken type publikummer tiltrekker det seg egentlig?
De ulike faktorene som alder, yrkesgruppe og estetisk kompetanse forsvinner nesten helt, og kunst i den sosiale settingen blir svært viktig.
En kveld kombinert av fest, musikk, stemning og større personligheter vekker interessen hos de som kanskje ellers svært sjeldent beveger seg inn forbi museets vegger. Å få til å samkjøre en slik utstilling og åpningsfesten på et av verdens største sportsarrangementer er absolutt ikke dårlig for Broslo-gutta. Vi vet at det er populært å se kunst sammen med en større grupper mennesker, hvor man sammen får «dyrke og utvikle felles interesser som motiv for å besøke kunstutstillinger.» (Solhjell, Øien. Det norske kunstfeltet, s.105) Hvor her da den spissa målgruppen får det beste av to verdener, kunst og sport.

Printscreen av #skur13 på instagram & Privat bilde tatt av meg.

Lenker:
(https://www.facebook.com/jcpnordic/posts/10153509348526275)

(http://www.aftenposten.no/osloby/Den-STORE-guiden-til-X-Games-7339b.html)

Kilde: Solhjell, Øien, Det norske kulturfeltet.

Respekt for helheten

Takashi Murakami har for tiden sin første soloutstilling i Skandinavia, på Astrup Fearnley museet. Han er kjent som den eksentriske japaneren som bryter grensene mellom kunst og kommersialitet, gjør samarbeid med Kanye West og Louis Vuitton, og lager overseksualiserte statuer basert på mangafigurer. En av disse statuene, 3-Meter Girl, har alltid ønsket oss velkommen i museets inngangsparti. Hun er overveldende, svær og med enda større bryster lener hun seg over de besøkende, både uskyldig og litt kvalmende. Men hun står der ikke denne gangen. Det er tydelig at en annen del av kunstnerskapet skal få fokus først.

Hoveddelen av utstillingen er viet til gigantiske verk som mediterer over livet, døden og japansk kulturhistorie. Vår forestilling om kunstneren som ukritisk og glad eksentriker blir utfordret. Her finnes et hundretalls «arhater» som har nådd nirvana, mytiske figurer, dødninghoder på dødninghoder på dødninghoder. Rommet viser oss skiftet i kunstnerskapet etter Japans naturkatastrofer i 2011, og Fukushima – tragedien. Kunsten er fremdeles svært fargerik, munkene er morsomme og groteske på samme tid og minner om tegneseriefigurer. Men går vi nærmere blir vi slått av håndverket bak. Mange forskjellige teknikker og verktøy er tatt i bruk, og effekten er apokalyptisk. Detaljrikdommen og arbeidet preger oss like mye som traumene bak, og er nesten svimlende. Venninnen min kommenterer hvor intenst det er, som en fysisk tyngde.

NoraMurakami

Nora og arhatene. Bilde: Trine Grønningen

SivMurakami

Bilde: Trine Grønningen

Det er denne tyngden vi tar med oss videre opp i neste etasje, hvor vi først får se kunstneren som samler, i et eget rom med utvalgte eksempler på eldgammel japansk keramikk. Det gjenspeiler de dype røttene til hjemlandet og Murakamis personlige smak og kunnskap.
Ikke før i det neste rommet blir kunstneren slik vi kjenner ham sluppet løs. Her står 3-Meter Girl sammen med andre eksplisitte statuer, samt variasjoner av alter egoet ”DOB”. Dette er kunstneren i sin første storhetsperiode på 90 – tallet, inspirert av japansk popkultur. Ikoniske verk, men det finnes nyere verk også her. Vi blir påminnet om utviklingen som har skjedd siden da. Slik museet er utformet kan vi enda høre og se omviseren i første etasje, som forteller om møtet mellom kunst og marked, Murakamis betydning internasjonalt, og begrepet ”Superflat”. Utstillingen bærer i det hele tatt preg av å ville informere, som en støtte for både kunstneren og det nordiske publikummet. Kawashima betegner denne typen publikumsutvikling som publikumsopplysning, og det framstår som museet vil henvende seg til en bred, men nysgjerrig og lærevillig publikumsgruppe.

Til sist går vi over broen til det siste utstillingsrommet. Her får vi oppleve Murakami i kontekst av andre japanske samtidskunstnere som inngår i hans samling som gallerist. Her er også keramikk, og mangainspirert kunst. Det er et litt brutalt rom, med mange ulike inntrykk, og det fungerer som en fin oppsummering av utstillingen i sin helhet.

Aller siste del av utstillingen er, så klart, museumsbutikken. Murakami lager sin egen merchandise og anser også dette som kunst. Dette er en morsom del av kurateringen, som jeg i det hele tatt synes er en veldig respektfull og balansert presentasjon av en mangefasettert kunstner, samt et fascinerende innblikk i japansk kultur. Vel verdt et besøk.

Et litt annerledes kunstprosjekt

I forbindelse med årets åpning av parken gjorde Oslo Vinterpark noe annerledes og kult. De satte i gang et kunstprosjekt med noen kreative ski- og snowboardtalenter, slik at elementene i parken har blitt både unike og personlige. Videre brukte Oslo Parken sin egen Instagram til å markedsføre prosjektet, med hashtaggen #bengalack og rosa farger, for å skape litt spenning og humor rundt åpningen av årets park.

16880224_10206286681284656_1452065878_o

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

”oslo_parken: @unclepetter er kjent for mer enn beinhard snowboardkjøring og neseblod. I kunstprosjektet har han malt flere flater med #bengalack og rosa kjærlighet”

Om Oslo Parken hadde vært et visningssted for kunst, ville det nok befunnet seg i det kommersielle kretsløpet, der publikum blir ansett som kunder, og kunsten blir vurdert som en investering. På en annen side er dette kunst i det offentlige rom, der kunsten også har andre roller enn å ”være kunst”. Kunsten fører til kule bilder og videoklipp på sosiale medier, og kan heller anses som et middel, fremfor et mål om å ”være kunst” som skal betraktes. Det kan også være andre formål med kunsten, som å bringe kunst til turmennesker i området, eller gi betalte oppdrag til lokale kunstnere. Jeg er dessverre ikke helt sikker på hva hensikten bak prosjektet var, men det var uansett en unik måte å formidle kunst på, som førte til litt ekstra spenning rundt åpningen av årets park.

 

Kunst og håndverk

Hvem bestemmer hva som er kunst? Og hvilken kunst er god kunst? Og hvordan kan man definere at kunsten er av høy eller lav kvalitet? I følge prosedurale kunstdefinisjoner er det kunst om det er høy kvalitet og her snakker vi om selve prosessen rundt kunstverket. I følge funksjonelle kunstdefinisjoner så snakker vi om følelsene rundt kunstverket og at man får en reaksjon eller begynner å reflektere, dette er jo meget individuelt. Man kan også snakke om institusjonelle kunstdefinisjoner som da handler om, om kunden kan stilles ut og gjerne om det er et kjent navn som har laget verket og blir det stilt ut får det en institusjonell definisjon.

Videre da kan man jo spørre seg hvem bestemmer om en elev på grunnskolen fortjener karakteren 3 eller karakteren 6 på en tegning eller et maleri i ”kunst og håndverk”. Som aftenposten har skrevet om i sin artikkel (lagt ved under) så setter fort læreren karakter etter hva læreren selv syntes er fint eller liker, men er læreren da egentlig autorisert til å kunne ta denne vurderingen å gi en elev en stående karakter? I følge den funksjonelle kunstdefinisjonen så handler det jo om at man skal få en følelse, reaksjon eller begynne å reflektere, som nevnt tidligere er dette veldig individuelt. Så da vil kanskje læreren være autorisert til å ta denne avgjørende basert på dette. Men igjen da så syntes jo kanskje personen som har laget verket også at det har en funksjonell kunstnerisk verdi for den og vil bli umotivert av en dårlig karakter.

Se artikkelen her: http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Karakter-i-kunst-og-handverk-er-nesten-som-et-lotteri-Derfor-burde-den-fjernes-615377b.html

Artikkelen tar for seg flere gode syn rundt dette med karakter i kunst og håndverk og hvordan det kan gjøre elever umotiverte til å jobbe videre innenfor kunstbransjen om de opplever å få en dårlig karakter. Som Aftenposten skriver er en god løsning å få tildelt tilbakemeldinger og ikke karakterer nok noe som vil løse dette problemet. Kunst og håndverk faget på nivået med grunnskole er nok også noe de aller fleste ikke vil forstå nok av til å kunne sette en korrekt karakter basert på hva som er god og dårlig kunst. Og hvem kan vel bestemme om måten eleven har løst oppgaven på var riktig eller galt, kunst kan være så mangt og bli oppfattet på ulike måter. Dessuten så er vel ingen av de elevene som får karakter i faget i dag kjente kunstnere med store navn så på den måten vil ikke resultatet de kommer med automatisk bli kunst, slik mange betaler dyrt for tegninger og malerier i dag.

Bilde1

Bilde av uteplass, tatt ved Solli plass av Annie Risinggård Larsen

Kunst på arbeidsplassen

Hva om du kunne opplevd kunst av høy kvalitet i din hverdag, hver dag du reiser på jobb. Ville det styrket din kreative tankegang? Hva om du kunne opplevd sammensetninger av arkitektur og kunst som både komplimenterte hverandre men også sto i kontrast til hverandre. Ville du blitt mer inspirert og motivert?

Mange tenker kanskje ikke over det, og det er enkelt å overse det og ikke se det større bilde, men min arbeidsplass (Telenor Fornebu) er et bevis på at det virker http://bit.ly/2jixzuS

Telenor var faktisk en av de siste bedriftene jeg tenkte på når det kom til kunst. Lite viste jeg om at de hadde en betydningsfull internasjonal samtidskunstsamling på over 700 verker http://bit.ly/2kn1rb7. Det er viktig at kunstverkene i samlingen er av samme høye kvalitet og museumsstandard som Hovedsamlingen i Norge, da kan vi knytte dette opp mot det eksklusive kretsløpet (hentet fra boken ”Det norske kunstfeltet”).

For meg er det en fryd å reise på jobb, på denne måten har kunsten en funksjon for meg! På vei inn på plassen så er det første som møter meg Daniel Buren sitt mesterverk av 92 stolper som er plassert over hele uteområdet og Jenny Holzer sine 430 uttalelser om livet som løper med rød skrift på den 215 meter lange tekstbånd-skjermen. I bygget jeg jobber i er det et svært interessant verk av Douglas Gordon som har tatt John Ford´s gamle western film ”The Searcher” fra 1956 og manipulert og sterkt utvidet filmen slik at den varer så lenge perioden i filmen varer nemlig hele 5 år! Det tar faktisk flere uker å vise bare rulleteksten.

Bilde1.pngPå bildene over ser vi blant annet en del av Daniel Burens 92 stolper og Douglas Gordon sitt kunstverk som baserer seg rundt Western filmen ”The Searcher”. Bildene er tatt av Annie Risinggård Larsen og kunstverkene står utstilt på Telenor Fornebu.

Det er mye kunst å se: skulpturer, bilder, malerier og mer. Dette er med på å styrke min motivasjon, mitt kreative sinn og inspirerer meg til å gjøre en bedre jobb. Jeg er veldig bevist på dette selv, men det er nok mange av de ansatte på bygget som ikke er klar over at denne kunsten påvirker. Jeg tror Telenor ønsker at vi skal begynne en kreativ og innovativ tankeprosess selv om vi ikke registrerte det.

Kunsten Telenor samler har et viktig uttrykk og den skal vise kompleksiteten til kunstneren http://bit.ly/2jUYoat Dette betyr jo også at kunstneren får et kvalitetsstempel når et verk blir kjøpt inn i kunstsamlingen. Det er kunst til utstilling på alle Telenor sine lokasjoner i Norge, men også mye kunst som står utstilt rundt omkring utover dette. Dette er en av måten Telenor bidrar med kunst og kultur til samfunnet og dette får meg til å føle at jeg er en del av noe større.

Så, om man som arbeidsgiver ønsker kreativitet på arbeidsplassen er dette en helt riktig måte å gjøre det på, jeg mener at alle arbeidsplasser MÅ ha mer av dette!