Neia,,, gidd det kjedelige Museet.

Kunstbransjen bilde, arbeidskrav 3

Tidligere denne uken mens jeg saumfarte NRK sin app på Apple TV for å finne noe nytt å se på kom jeg over et kult program ved det tiltalende navnet «Thomas og den vanskelige kunsten». For en som meg som gjerne vil vite mer om kunst og lære å forstå den passet dette midt i blinken. Han møter mange kjente kunstnere, drar til flere kjente institusjoner og vinkler det fra en utenforstående sitt perspektiv. Absolutt verdt å ta en titt på hvis du ønsker å vite mer om kunst og lurer på hvorfor ting er som det er. Men nok om dette.

I episode fire drar Thomas til New York City, der møter han grunnleggeren av et selskap som heter Museum Hack. De er ute etter å gi deg en litt annerledes opplevelse av kjente museer, som de skriver på hjemmesiden sin – «Museum tours… For People Who Don’t Like Museums». Videre tar en av guidene han og gruppen med på en litt annerledes tur rundt på The Metropolitan Museum of Art. Her får de vært med på morsomme leker hvor de får følelsen av at man er en del av kunsten, guiden er en veldig utypisk museumsguide hvor hun bevisst bruker humor og funfacts for å engasjere gruppen.

I boken Det Norske Kunstfeltet skrives det at 20 års inkluderende kunstpolitikk har ikke ført til en økning av besøket på kunstutstillinger, det har heller sunket faktisk. Kanskje man heller skal se på metodene som er brukt for å få det norske folk mer interessert i kunst, enn å klø seg i hodet og tenke hvorfor? Uten å ha vært på en av Museums Hack sine turer føler jeg likevel dette er noe de norske institusjonene kunne lært mye av.

Ved å ta i bruk disse utradisjonelle metodene gjør Museum Hack det attraktivt for «mannen/kvinnen i gata» å dra på museum. Jeg tror mange av de som kvier seg for å dra på et kunstmuseum, gjør det nettopp av den grunn at de føler de ikke hører hjemme der og institusjonene snakker et annet språk enn de selv. Jeg tror dette kan være den rette veien å gå for å gjøre interessen for kunst større, ved å ta bort mye av det høytidelige man forbinder med kunst og heller gjøre den morsom og inkluderende.

Men legger man seg på den linjen fjerner man også mye av eksklusiviteten ved kunsten, du gjør den til allemannseie og da er kunsten liksom ikke så interessant lenger. Man skal jobbe med å forstå kunst og kunsten skal ikke måtte forklare seg.

Her møter man et lite dilemma, for det ligger definitivt mye penger i at flere og flere interesserer seg i kunst, men vil man gjøre kunsten til allemannseie?

Reklamer

Made by an immigrant

Som bruker heipaadeg innledet med i sitt innlegg ‘Verdict of the people’ her på bloggen, er det ingen tvil om at Trump har vært et omtalt emne og har tatt mye plass i mediebildet; ikke bare siden valget i november 2016, men også hans innsettelse i Det hvite hus januar i år.

En enda større storm ble skapt da det kom frem at et nytt innreiseforbud for syv land skulle settes i verk under hans regi. I forbindelse med dette ble det skapt store debatter, diskusjoner og protester, hvorav en av disse ble utført av The Davis Museum i Massachusetts, USA.

I forbindelse med «President’s Day» – dagene ledet opp mot dette og helgen som fulgte – valgte museet ved Wellesley College, som en reaksjon på innreiseforbudet, og midlertidig fjerne eller dekke til all kunst laget og overrakt til museet av immigranter/innvandrere.

art-less.png

(Bilde: Privat)

Art-Less, som prosjektet ble kalt, hadde som formål å demonstrere hvordan The Davis Museum ville sett ut uten bidragene til museet deres. Ved å gjøre dette, ønsket de også å hedre immigrantenes gaver, som stod for 20% av museets kunst. De fjernede og tildekte kunstverkene ble merket enten «Made by an immigrant» eller «Given by an immigrant».

Prosjektet viste hvor stor betydning immigrasjon har på kulturen og på kunsten, og satte fokus på immigranters innflytelse. Samtidig som et kunstverks betydning og utførelse kan ha forskjellig virkning på enhver person, så kan en også se på kunst som et felles språk som kan bli forstått av alle, uavhengig om en kommer fra Beijing eller Alta.

Eriksen (2009) skriver i «Museum – en kulturhistorie» at i følge den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM skal museer være åpne for allmennheten, og skal gi muligheter for studier, utdanning og fornøyelse, og «har som oppgave å blant annet samle, bevare og utforske materielle vitnesbyrd om mennesker og miljø». Kunst handler om både demokrati og ytringsfrihet. Det ikke bare er givende å se på og lage, men er også en viktig måte å uttrykke seg på. Dersom dette prosjektet ikke bare hadde vært et prosjekt, men også en virkelighet, ville denne friheten blitt frarøvet.

Hva tenker dere om The Davis Museums reaksjon til innreiseforbudet? 

Kilder:

The Guardian: https://www.theguardian.com/artanddesign/gallery/2017/feb/16/us-immigrant-art-removed-davis-museum-travel-ban-photos

The Art Newspaper: http://theartnewspaper.com/news/museums/a-week-without-immigrant-art-college-museum-responds-to-trump-s-travel-ban/

Wellesley: https://www.wellesley.edu/davismuseum/events/node/111446

 

Edit 24.02

 

Mange om benet, få kommer frem

I Oslo by florerer det av visningssteder for kunst. De forskjellige galleriene i Oslo presenterer kunstnere i alle klasser og sjangre. Noen er famøse, som i seg selv vil kunne tiltrekke seg publikum, andre ikke. Det er flere vernissager i Oslo hver uke, hvor flere av aktørene serverer gratis øl eller vin, hvorpå de bruker det som et aktivt trekkplaster. På sett og vis fungerer dette, men hvorvidt de tiltrekker seg den rette målgruppen er en annen sak. De jeg kjenner som liker å dra på vernissager er som regel selv kunstnere, og drar like mye – om ikke mer – for alkoholens skyld enn for kunstens. De som er der for kunstens skyld, er der nok mer for inspirasjon til teknikker og motiver, enn de er der for å kjøpe kunst.

Siden det er mange om benet, kan nok hovedproblemet sies å være nettopp å få nok publikum til hver utstilling. De største utstillingene blir dekket av media, så det er greit. Men for de mindre kunstnerne og galleriene, kan det være vanskelig å nå ut til folket. Av erfaring ser jeg at de som regel er dårlige på bruk av sosiale medier og markedsføring. For at jeg skulle dratt på en kunstutstilling må jeg: 1) vite om den, 2) få en forsmak på hva jeg vil kunne se, 3) finnes relevant for meg. Som Lars Petter Hagen sier «et nøkkelord er relevans» når det gjelder publikumsutvikling. For mindre famøse kunstnere kan det også være en idé å samarbeide med andre kunstnere om en utstilling, eller eventuelt kombinere det med et annet type event. For at jeg skal bruke tid på å se en kunstner jeg ikke har særlig forhold til, må de kunne tilby noe ytterligere. Hvis ikke er det lettere for meg å holde meg til «gategalleriene» og byens graffitikunst.     

Bilde: Gategalleri, Gamlebyen GSF

Berlins gater

For meg har kunst alltid vært interessant fra jeg var liten av. Det kan nok komme av at mamma og pappa har hatt interesse for det meste av kultur. Jeg og mine søsken har blitt dratt inn og ut av ymse gallerier og museer fra vi var små.

Men gallerier og spesielt museer har ofte vært hakket for kjedelige for meg. Det er litt som å ha på seg en dress. Litt for stramt og klamt. Det går greit i starten, men etter 30 minutter føler man seg litt utilpass. Slik har det i hvert fall vært for meg. De fleste gallerier og museer er litt for stive for meg, rett og slett.

Nå er jeg riktig nok ikke den som frekventerer i størst grad på gallerier og museer, men jeg har vært på stort og smått både i Europa og Norge. Pompideu, Louvre, Munch museet, KODE og ymse gallerier rundt om i landet for å nevne noen. Det har selvsagt vært mange flotte kunstverk å titte på, men det har som oftest vært svært upersonlig. Distansen mellom meg og galleriet eller museet har vært milevis selv om jeg har stått inne i byggingen, rett foran kunstverket.

Liten smilefaktor fra de ansatte som jobber der, stillhet og den eneste interaksjonen med ansatte har vært kjeft og sure miner når jeg plutselig kommer borti et kunstverk som jeg ikke ante var et kunstverk. Det er det jeg assosierer med galleri og museer, om jeg skal sette det litt på spissen. Så høydepunktene har ikke stilt seg i kø for å si det sånn, selv om det har vært en del kul kunst jeg har fått sett gjennom forskjellige galleri og museumsbesøk.

Foto: Nikolaj N. Gloppen

Men en av de beste galleri/museums opplevelsene jeg har hatt var i fjor. Vi var en gjeng fra Kultur og Ledelse-linjen som var på klassetur i Berlin. I regi av denne klasseturen var det ordnet med en guidet street art tur i Berlins gater. Denne guidede turen bestod av flerfoldige tyske kunstnere som hadde funnet seg en vegg, lyktestolpe eller et tak hvor de kunne stille ut sine kunstverk. Riktig nok ikke alltid så lovlige kunstverk, må jeg få lov å påpeke.

Det beste var guiden vi hadde, en ung Berliner som selv hadde en fot innenfor miljøet. Han hadde kunnskap om de fleste kjente og ukjente artistene innenfor Street art-miljøet i Berlin. Tok oss godt i mot og viste oss mange godbiter fra street art scenen i Berlin. Innimellom stoppet han opp og viste oss nye kunstverk han selv nettopp hadde oppdaget. Hannes engasjement for kunsten han viste oss har jeg aldri opplevd i noe galleri eller museum før. Dette var noe som var med på å gjøre hele opplevelsen unik.

Så om det er lov å si, så står Berlins gater for den beste galleri/museums opplevelsene jeg har hat til nå. Jeg tror det var noe med at kunsten var fri. Kunstverkene levde sitt eget liv i gatene. Hvor vær, folk og andre ting var med på å endre, eller til og med gi liv til kunstverkene over tid. Ingen ting var preget av «stivhet». Det var følelsen av og gå i joggebukse og hettegenser hele veien. Veldig lavterskel. Og ikke minst at vår guide tok så godt vare på oss og skapte en unik opplevelse!

Overvåkning og tresnitt

Etter å ha besøkt utallige visningssteder for kunst i Oslo de siste årene sitter jeg igjen med en blandet følelse om hvordan galleri og museum forholder seg til meg som publikummer. Jeg har fått inntrykk av at imøtekommelsen er veldig sitasjonsbetinget på om man er på galleriet eller museet i forbindelse med en skoletur eller som en gruppe, kontra hvis man er der alene som privatperson. Ekskursjoner og guppeturer tar ofte mye plass, og man kan merke på de ansatte at det kan være litt stress å holde styr på. De som kommer som privatpersoner er ofte mer genuint interessert i utstillingen og legger kanskje igjen mer penger i form av enten kjøp av kunst eller i cafeen.

Publikum er bevisst eller ubevisst tenkt inn i utstillingssteders lokalisering, arkitektur, atkomstforhold og resepsjon, tilretteleggelse for bevegelsesmønstre, utstilli8ngens organisering, sikkerhetssystemer, teksting i og utenfor utstillingsstedene, omvisningsformer og andre pedagogiske opplegg, og servicetilbud forøvrig. Et utstillingssteds syn på publikum lar seg derfor avlese utenfra, helt uavhengig av hva det selv sier i sine vedtekter, strategidokumenter og informasjonsbrosjyrer.

Hvordan visningsstedet forholder seg til publikum kommer også veldig an på hvilken kunstform som blir vist. På munchmuseet der sikkerhet er en viktig faktor kan man nesten få følelsen av at man er på en flyplass, da man må gjennom metalldetektor og må røntgenscanne alle eiendeler før man får komme inn. Som en motsetning til dette har vi små galleri som er drifte|t av to eller flere kunstnere som viser frem egen og andre kollegaers kunst. Det kan tenkes at man blir bedre tatt vare på av kunstneren som gjerne skal interessere eller selge kunst til publikum. Det er viktigere for en enkelt kunstner med en enkel utstilling å engasjere publikum, enn for de ansatte på munchmuseet som får betalt uavhengig av publikumsoppslutning og hvor fornøyde publikum er etter en visning. Det er to forskjellige følelser man får når man er publikum i de to forskjellige visningsstedene. Hos munchmuseet og nasjonalgalleriet kan man føle seg i overkant overvåket, mens hos et lite galleri føler man seg ofte mer satt pris på.

12746419_1291148997577310_1564929028_n

Bildet er tatt av Nasjonalgalleriets utstilling om tresnitt. Både gulv og vegg var her med i utstillingen. Foto: Andreas Dyrøy

Utstillingssteder kan betrakte publikum som nysgjerrig, spørrende, åpent og kritisk. En fin tilnærming til publikum nasjonalgalleriet hadde for en tid tilbake var da de hadde en utstilling om tresnitt. Da fikk man som publikummer se kunststudenter jobbe med tresnitt, og de ivrigste fikk prøve selv. Det var veldig kult hvordan de har kombinert gammel kinesisk tradisjon med en slags performance art på et såpass streit visningssted. Slike tiltak tror jeg er viktig for nasjonalgalleriet, da man kan dempe følelsen av å være uglesett av vektere.

 

 

 

 

Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet: en sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

 

Kusama – simpel eller genial?

Yayoi Kusama er en japansk kunstner som denne våren er aktuell i Norge, med en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter på Høvik. Hun er kanskje aller best kjent for sin bruk av polkadotter. Et kjapt bildesøk av ”Kusama” på Google og alt som kommer opp er disse dottene. Det ser stilig ut, nesten litt komisk. Men personlig sitter jeg igjen og undrer for meg selv; kan noe som føles så simpelt, virkelig beskrives som ikke bare kunst, men samtidens mest eksklusive kunst?

Portrett av Yayoi Kusama. Photo: Ayala Museum.

Portrett av Yayoi Kusama. Photo: Ayala Museum.

Yayoi ble født i Japan i 1929 og oppdratt av en streng mor, som trengte Yayoi sin hjelp til å avdekke spor etter mannens stadige sidesprang. Tidlig begynte hun å hallusinere, noe hun beskrev som vakkert, men samtidig skremmende. Etterhvert flyttet hun til New York for å følge sin drøm om å bli kunstner. Her ble hun kjent med bl.a. Eva Hesse og Joseph Cornell, og spådd til å oppnå suksess i samme åndedrag som Andy Warhol.
Kunsten hun lagde mens hun var i USA, var stort sett preget av nakenhet og polkadotter. Hun skrev også et brev til daværende president Richard Nixon og foreslo at de kunne ha sex om han trakk de amerikanske troppene ut av Vietnam.

I 1973 returnerte hun til Japan og etter et par år la hun seg frivillig inn på et mentalsykehus. Hun har bodd der siden. Her har hun fått uttrykke seg så mye som mulig og funnet ro i sitt eget liv. Hun har tidligere kommentert at om ”det ikke var for kunsten, ville hun ha tatt sitt eget liv”. Det er lett å forstå at hun er 100 % dedikert til kunsten. Blir man av absolutt dedikasjon og hengivenhet, automatisk en kunstner av eksepsjonell kvalitet? Etter å ha satt meg inn i saken mener jeg Yayoi Kusama er en artist av flere dimensjoner.

I boken ”Det norske kunstfeltet” av Dag Solhjell og Jon Øien snakkes det om tre forskjellige kretsløp i kunstverdenen. Det er rådhus, børs og katedral. Med andre ord det inklusive, det kommersielle og det eksklusive. For Kusama sin del er det i utgangspunktet snakk om symbolsk kapital, altså del av katedralen. Men hun er en av samtidskunstnerne som drar inn de aller høyeste summene. Hun har mye økonomisk kapital, altså hører hun også til børsen. Ettersom hun har blitt så populær, det var f.eks. nylig 340 000 besøkende innom hennes utstilling på Louisiana (kunstmuseet nær København), har hun politisk kapital i tillegg. Hun kan også defineres innenfor rådhus-beskrivelsen.

George Clooney og Kusama sine berømte polkadotter. Photo: Emma Summerton, W Magazine.

George Clooney og Kusama sine berømte polkadotter. Photo: Emma Summerton, W Magazine.

Det kan virke som om kunsten hun lager byr på mer enn moteriktige vesker og iøynefallende, fargerike rom. Hun har selv beskrevet polkadottene som følgende;
«A polka-dot has the form of the sun, which is a symbol of the energy of the whole world and our living life, and also the form of the moon, which is calm. Round, soft, colorful, senseless and unknowing. Polka-dots become movement … Polka dots are a way to infinity.» (4)

Kunstkritiker Tommy Olsson er sitert i Aftenposten om at vår utslettelse ikke er til å komme uten. Han mener at Kusama uttrykker dette godt og at polkadottene like gjerne kunne vært regndråper i havet. Poenger er gjentakelsen i seg selv. Kusama står for uendeligheten. Det blir klart for meg at Yayoi Kusama ikke er så simpel som først antatt. Tvert i mot tar hun opp noe av det mest grunnleggende og dypeste for menneskeheten, døden og evigheten. Likevel, jeg klarer ikke helt å se de dype meningene bak, når jeg ser på hennes ikoniske prikker….

"Love is calling" fra 2013. Photo: David Zwirner, Yayoi Kusama Studio Inc.

«Love is calling» fra 2013. Photo: David Zwirner, Yayoi Kusama Studio Inc.

Bruk kommentarfeltet til å si hva du mener om Kusama og hennes verk!

 

Lenker
Henie Onstad Kunstsenter. http://www.hok.no/

Kilder
1. Aftenposten. 2016. http://www.aftenposten.no/amagasinet/I-snart-50-ar-har-Yayoi-Kusama-forsokt-a-bli-ett-med-universet-8355399.html
2. Dagens Næringsliv. 2016. http://www.dn.no/d2/2016/02/15/1306/Kunst/prikk-prikk-prikk
3. Solhjell, Dag og Jon Øien. (2012). «Det norske kunstfeltet». Side 39-62.
4. Wikipedia. 2016. https://en.m.wikipedia.org/wiki/Yayoi_Kusama.

Nasjonalmuseets møte med publikum

Nasjonalmuseet ligger sentralt i Oslo, rett ved Nationaltheateret. Dette er et institusjonalisert museum og er støttet av staten. Publikum kan lett lokalisere museet og det er åpent for alle. Det vil også si at det er en større andel med ansatte, som vakter, omvisningsguider, kuratorer, m.m. Ved ett besøk vil man se at publikum består av bredde fremfor elite.

Nasjonalmuseet er stort og kurator har laget ett startpunkt for publikum. Dette skaper en viss orden, men ettersom man går videre innover, slutter pilene å vise noen vei man skal gå. Da skal en få lov til å utforske selv. Rommene varierer i størrelse og farge, i midten er det satt krakker og stoler slik at tilskuer skal få nyte både stillheten og kunsten. Dette skaper mulighet for å reflektere. Det er kanskje dette som gjør at det kan bli vanskelig for folk og dra til ett museum. Selv om det er åpent for alle, er det fortsatt noe høytidelig over det.

Selv var vi på ekskursjon på Nasjonalmuseet her forleden, noe jeg gledet meg ekstremt mye til. Riktignok var jeg forsinket, men jeg løp(!) for å rekke det. Jeg gledet meg til å endelig få sjansen til å dra på museet, for jeg visste at de skjulte skattene som ventet på meg, var verdt de raske skrittene.

isdf
(foto: stine innerdal)

Når jeg gikk inn de gigantiske dørene til museet, fikk jeg en følelse av ro, som tilsvarende skaper en form for respekt. Det er dette som gjør museer spesielle, for kunsten fortjener akkurat dette. En atmosfære med respekt, som kommer av stillheten, i en beundringsverdig kunstnerisk dimensjon. Det er en annen atmosfære enn hverdagen ellers kanskje ikke ville gitt, noe som er verdt å oppleve.

Dag Solhjells kretsløpsteori er delt inn i tre kategorier: det ekslusive, det inklusive og det kommersielle. Det ekslusive handler om kunst for kunstens skyld og setter kunstens verdier i fokus. Det inklusive handler om at kunst er for alle. Denne teorien baserer seg på kunstpolitikken og prinsippet om at «alle skal med». Det kommersielle ser på publikum som kunder, og kunsten er en investering og konsum. Nasjonalmuseet sørger for at kunst kommer alle til gode, nettopp fordi publikum er viktigere enn kunsten selv. Fokuset står i at det skal være ett rettferdig kulturtilbud som skal være likestilt blant alle. Museet går altså under kategorien om det inklusive kretsløpet. Nasjonalmuseet er i seg selv ganske tradisjonell. De viktigste og største mesterverkene innenfor kunst er samlet her, helt fra antikken til i dag. Selve museet samler og tar vare på, stiller ut og formidler landets mest omfattende samlinger av kunst, arkitektur og design.

Det er akkurat dette Nasjonalmuseet skal tilby og ha tilgjengelig, men den høytidelige opplevelsen som jeg selv hadde, kan bli en barriere for folk. Men en ting skal sies, ja det kan være høytidelig, men er ikke det poenget med kunsten?
kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalmuseet_for_kunst,_arkitektur_og_design