Å ikke være god nok for kunsten

Bilde

Her forleden leste jeg om en kunstutstilling jeg kjente det hadde vært interessant å få med seg. Og det skjer ikke så ofte. Kanskje fordi jeg sjelden får med meg hva som skjer på kunstfronten i det hele tatt. For hvem får egentlig det?
Utstillingen heter Seeable/Sayable, og har siden oktober og ut januar vært å se på Kunstnernes hus. Jeg har gått forbi kunstnernes hus minst 5 ganger mens utstillingen har stått, uten å i det hele tatt registrere at utstilling går. I mitt hode er kunstutstillinger kanskje litt for spesielt interesserte. Men samtidig så tror jeg egentlig at kunst er for alle. Så jeg blir litt irritert. På meg selv aller mest. Fordi jeg ikke klarer løfte blikket, og utfordre min egen nysgjerrighet. Og bittelitt irritert på de som viser frem kunsten fordi de ikke klarer å nå ut til oss ”helt vanlige” forbrukere.

Øien og Solhjell skriver i boka Det Norsk Kunstfeltet om det eksklusive kretsløpet. At museer og kunst er mer ekskluderende enn inkluderende. At kunsten og forståelsen av kunst kun er for noen utvalgte. For en eksklusiv klubb. Jeg kan kjenne akkurat det litt på kroppen. Hvorfor kan ikke kunsten være for meg også?
Er det store spørsmålet hva kunstbransjen må gjøre for å trekke publikummere? Eller er spørsmålet hvorvidt kunstebransje ønsker å trekke publikummere? Bør kunsten være for alle, eller bør den være forbeholdt noen helt spesielle?

17204337_10155060091977463_1493539917_n(En illustrasjon av meg selv og et museum)

Jeg synes selvfølgelig at kunsten bør være for alle, men ser også et lite ”moderniseringsbehov” i driften av museer og utstillinger om kunstmuseer skal bli for allmennheten. Kanskje sosiale medier kan være den manglende komponenten symbiosen mellom mannen i gata og kunsten trenger?

http://www.kunstnerneshus.no/seeablesayable/

http://www.aftenposten.no/kultur/Kunst-Her-er-utstillingen-som-kan-lare-oss-a-beskrive-det-vi-ser-607767b.html

Reklamer

Mange om benet, få kommer frem

I Oslo by florerer det av visningssteder for kunst. De forskjellige galleriene i Oslo presenterer kunstnere i alle klasser og sjangre. Noen er famøse, som i seg selv vil kunne tiltrekke seg publikum, andre ikke. Det er flere vernissager i Oslo hver uke, hvor flere av aktørene serverer gratis øl eller vin, hvorpå de bruker det som et aktivt trekkplaster. På sett og vis fungerer dette, men hvorvidt de tiltrekker seg den rette målgruppen er en annen sak. De jeg kjenner som liker å dra på vernissager er som regel selv kunstnere, og drar like mye – om ikke mer – for alkoholens skyld enn for kunstens. De som er der for kunstens skyld, er der nok mer for inspirasjon til teknikker og motiver, enn de er der for å kjøpe kunst.

Siden det er mange om benet, kan nok hovedproblemet sies å være nettopp å få nok publikum til hver utstilling. De største utstillingene blir dekket av media, så det er greit. Men for de mindre kunstnerne og galleriene, kan det være vanskelig å nå ut til folket. Av erfaring ser jeg at de som regel er dårlige på bruk av sosiale medier og markedsføring. For at jeg skulle dratt på en kunstutstilling må jeg: 1) vite om den, 2) få en forsmak på hva jeg vil kunne se, 3) finnes relevant for meg. Som Lars Petter Hagen sier «et nøkkelord er relevans» når det gjelder publikumsutvikling. For mindre famøse kunstnere kan det også være en idé å samarbeide med andre kunstnere om en utstilling, eller eventuelt kombinere det med et annet type event. For at jeg skal bruke tid på å se en kunstner jeg ikke har særlig forhold til, må de kunne tilby noe ytterligere. Hvis ikke er det lettere for meg å holde meg til «gategalleriene» og byens graffitikunst.     

Bilde: Gategalleri, Gamlebyen GSF

Markedsføring eller spam?

Sammen med opp mot 25 000 andre personer følger jeg Astrup Fearnley på Instagram. Kontoen deres har en fargerik og informativ feed, og jeg regner med at det er veldig mange som setter pris på at de legger ut innlegg hver dag – opptil flere ganger.  For meg ser det ut som at Astrup Fearnley har en gjennomtenkt strategi for hvordan de skal rekruttere nye følgere og øke en positiv WOM.

For tiden er museet aktuell med utstillingen Murakami by Murakami. Denne promoteres mye gjennom sosiale medier i tillegg til at det henger postere rundt omkring i Oslos gater.

16924075_10154924121125586_1537535147_n

Foto: Knipset av meg på t-bane stasjonen i Nydalen

Etter å ha fulgt Astrup Fearnley på Instagram i drøyt en måned, er jeg allerede lei. Gjennom emneknagg-kampanjen #murakamibymurakami , «behind the scenes» og Insta-takeoveren til Murakami selv, føler jeg at instagram-feeden min er tatt over av bilder museet deler fra sin konto. Den buzzen de klarer å skape gjennom at folk bruker emneknaggen deres, har gjort at de har klart å oppnå fortjent oppmerksomhet fordi folk velger å dele innholdet til utstillingen videre. Dette  vises gjennom at  #murakamibymurakami er blitt brukt nesten 700 ganger siden utstillingen åpnet for omkring en og en halv uke siden.

16924068_10154924193805586_385945246_n

Foto: Screenshot knipset av meg på min Instagram. Bildet illustrerer hvor mange som benytter seg av #murakamibymurakami

Dette var en utstilling jeg hadde gledet meg til å gå å se, men nå er jeg usikker på om jeg skal bruke noe av fritiden min til å dra å se en utstilling jeg føler jeg allerede har sett – gjennom Instagram.

Det er vel og bra å ha en gjennomtenkt strategi for hvordan man skal markedsføre bedriften sin gjennom sosiale medier, men når markedsføringen går over til å føles som spam, lurer jeg på hvor god planen deres egentlig er. Det er selvsagt svært viktig å ha virale brukere, men enda viktigere er det at disse blir og/eller forblir betalende brukere. Grensen for hvor god markedsføring går over til å føles som spam er diffus og vanskelig å balansere. Dette må man være seg bevisst for å unngå å skape en wearout-effekt.

Astrup Fearnley klarte å vekke min interesse for utstillingen Murakami by Murakami, men nå er den dessverre slukket.

Du kan lese mer om Murakami by Murakami her:

 

 

Kilder:  Aalen, Ida (2015): Sosiale medier. Bergen: Fagbokforlaget. (s. 173 – 196).

 

 

Kampen om tilværelsen

Hverdagen i Oslo er omgitt av skrikende reklamer hvor bedriftene praktisk talt går ned på kne og ber oss om å kjøpe produktene deres. Dette finner vi på T-banen, bussen og billboards. Vi drukner i budskap som skal få oss til å spise sunnere, være mer aktive og kulturelle. Det blir derfor mer og mer viktig for bedrifter å skille seg ut i havet av ulike budskap. Sosiale medier har skutt fart og er blitt en populær måte hvor man nå ut til hundrevis av mennesker kun ved ett tastetrykk, samtidig som det er en enkel og billig måte å promotere bedriften sin på.

I Museum Management and Curatoship(2014) står Social Network Services sentralt, her ble det begrunnet at sosiale medier er til for å bygge kunnskap, komme i kontakt med kundegruppen og networking. Disse tre elementene er noe man særlig kan finne på Facebook. På Facebook kan man informere ved å poste innlegg, man kan komme i kontakt med kunden ved å lage arrangementer og inngå samtaler, og man kan oppnå kontakt med andre aktører i samme bransje. Andre sosiale medier slik som Instagram, Twitter og Snapchat er mer spesifikke. Med dette mener jeg at man kan få mer ut av Facebook enn med de andre kanalene, men samtidig så er det lurt å utvikle en kommunikasjonsplan for å ha forskjellige budskap utover de ulike mediene.

arbeidskrav-2

Screenshot av Shoot Gallery sin Facebook, Instagram og hjemmeside.

Shoot Gallery bruker Instagram en god del. Her informerer de om åpningstider, kontaktinfo og deres nåværende utstilling. Bildene som legges ut har fokus på utstillingene, kunstnerne og eventer på galleriet. Shoot Gallery er også aktive på Facebook. Det virker som de poster mye av det samme innholdet på begge kanalene, men det er noe mer utfyllende på Facebook siden og deres egen hjemmeside. Designet på alle kanalene er enkelt, men jeg mener det bringer eksklusivitet til galleriet.

Ved siden av unikhet er det særlig viktig å nå frem til mannen på gata. Det er ingen overraskelse at kunstbransjen ønsker å nå ut til de som har interessen. De som har interessen for kunst har ofte kjennskap til eller en tendens til å søke opp gallerier eller utstillinger. Imidlertid, er det både «galleri-gjengangeren» og ”mannen på gata” man kan opprette kontakt med ved bruk av sosiale medier. Dermed ønsker jeg å konkludere med at sosiale medier kun er positiv markedsføring, så lenge man har midler til det og bruker mediene på riktig måte.

 

Kilder: Te-Lin Chung, Sara Marcketti & Ann Marie Fiore (2014) Use of social networking services for marketing art museums, Museum Management and Curatorship,29:2, 188-205, DOI: 10.1080/ 09ó 47775.2014.888822

 

Sosiale medier og verdiskapning

Hva er det som gjør at noen av oss er mer interessert i kunst enn andre? Svaret ligger antakeligvis i en del av det samme som gjør at noen er mer interessert i fotball, snekring, hagearbeid, musikk, klatring og mengder med andre aktiviteter og fagfelt. Interesse og lidenskap for noe slikt er først og fremst to ulike følelser, men felles for begge er at man ikke kan påtvinge noen av dem.

Gjennom oppveksten blir vi påvirket av de vi har rundt oss, og det er ikke uvanlig at flere familiemedlemmer dyrker samme interesse, eller til og med skaper en karriere av det og går i samme fotspor som hverandre. For meg har ulike aspekter av kunst og kultur alltid vært en stor interesse og lidenskap – fra da jeg var liten og tegnet samme motiv av prinsesser på nytt og på nytt, og hele veien til her jeg er i dag. Det gjentakende motivet av prinsesser har jeg kastet fra meg, men interessen har bare steget. Med min personlige interesse for kunst er det stor sannsynlighet for at jeg som publikumer er lettere å nå frem til for museer og andre visningssteder enn hva det er for de som ikke dyrker samme interesse.

Men hvordan skal man da nå frem til resten? At man ikke har en veldig stor interesse betyr jo ikke nødvendigvis at man lukker det helt ute. Vi er tross alt omringet av kunst og design av ulike slag, i form av klær, interiør, arkitektur osv., nesten uansett hvor vi går. Når vi besøker en klesbutikk for å kjøpe en t-skjorte er jo designet på den en faktor for om vi vil kjøpe den eller ikke. Dermed blir vi på et vis tvunget til å ta et standpunkt til visuelle former og farger uansett hvilken holdning man i utgangspunktet har.

Hvis jeg skal snakke fra mitt personlige synspunkt om hvordan ulike visningssteder for visuell kunst kan nå frem til et større publikum, vil jeg si at sosiale medier har stor påvirkningskraft i dag. Siden år 2000 har andelen av befolkningen som bruker internett økt fra 27% til 87% i 2015 (ssb). I gjennomsnitt bruker vi 127 minutter på internett, mens de mest ivrige brukerne er mellom 16 og 24 år, og bruker hele 3 timer og 33 minutter på internett per døgn. Av de som er på internett i løpet av en gjennomsnittsdag er det 70% som er innom Facebook, og 44% er også innom andre sosiale medier. Det er derfor nærliggende å anta at visningssteders bruk av sosiale medier har en betydelig påvirkningskraft på publikum.

8244547406_e83d237584_o

(Bilde hentet fra Flickr, av Techndu)

En studie gjennomført av Antonio Padilla-Meléndez og Ana Rosa del Águila-Obra viser at hvordan ulike museer i verden bruker sosiale medier har stor påvirkning på verdiskapningen på nett. Her bør det understrekes at det ikke gjelder å bare bruke slike medier i det hele tatt, men hvordan det brukes. Det kan sees på som moderne å bruke sosiale medier, men uten en gjennomtenkt og bra strategi kan det gi mer negative enn positive konsekvenser.

Kilder:

Statistisk sentralbyrå

Antonio Padilla-Meléndez & Ana Rosa del Águila-Obra (2013) Web and social media usage by museums: Online value creation

«Scroller» gjennom livet

I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg at undertegnede ikke er den mest kunstinteresserte sjelen i Oslo by. I skrivende stund sitter jeg i Spania, og jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var i Barcelona og brukte dagene på museer og arkitektur, men realiteten er at jeg befinner meg på Gran Canaria og drikker billig rødvin.

Hjemme i Oslo har jeg kun dratt på en kunstutstilling, hvor jeg selv faktisk tenkte ”denne utstillingen vil jeg virkelig se!”. Sosiale medier var uten tvil en stor faktor i denne avgjørelsen, men var ikke for meg den avgjørende faktoren. Utstillingen det er snakk om er Damian Hirst sin utstilling på Astrup Fearnley museet i Oslo. I en artikkel på Dagbladets nettsider ble ideene bak Hirst sine verk omtalt som lette å fatte og lette og glemme. (http://www.dagbladet.no/2015/09/17/kultur/meninger/kommentar/kunst/damien_hirst/41134932/). Her trenger man altså ikke være kunstekspert for å få noe ut av kunsten, og med utvidet markedsføring henviste de seg til et potensielt-, og ikke bare eksisterende publikum. Utstillingen passer derfor bra inn i det kommersielle kretsløpet. Her er publikum et synonym med kunder, og et av hovedmålene er det økonomiske.

Første gang jeg så reklame for denne utstillingen var på Facebook. Midt opp i barnebilder og bursdagshilsner dukket denne mystiske hodeskallen opp. For meg er hodeskaller en assosiasjon til alle mine favorittartister, som ofte bruker hodeskaller som albumkunst. Dette etterlot meg positiv, interessert og spent. For meg var det ikke før jeg også så reklamen på t-banen at jeg faktisk bestemte meg for å dra.

Jeg befinner meg nok i målgruppen som museer og gallerier ønsker og «rekruttere» til kunstverden. En målgruppe er en gruppe mennesker som for eksempel et galleri vil nå med reklamen og markedsføringen sin. For meg var det ubevist viktig at markedsføringen kom fra flere kanaler. Har man kjennskap og har litt interesse er det lettere å få øye på en kjent logo eller et kjent kunstnernavn som dukker opp i loggen på sosial medier. Men for uvitende blikk, må det kanskje kreativ markedsføring til, eller som i dette tilfelle, markedsføre via flere kanaler.

Det positivet med sosiale medier er at de treffet utrolig mange mennesker. Men det jeg tror kan være ”dumt” med kunstbransjen i sosiale medier, er at ting kan fort gå forbi deg, og ellers drukne i mye annet interessant og ikke-interessante ting. Etter å ha vært på utstillingen skjønte jeg fort at det ikke var min indre metall-elsker de prøvde å nå med markedsføringen sin. Det kan altså være vanskelig å treffe akkurat den målgruppen de ønsker.
Det at Astrup Fearnley museet brukte andre kanaler i tillegg til sosiale medier var den avgjørende faktoren som gjorde at jeg dro på utstillingen. Jeg tror derfor det er viktig å bruke sosiale medier på riktig måte, slik at man får frem budskapet til de som er interessert, mens resten av oss ”scroller” gjennom livet.

IMG_0070

Skjermdump @astrupfearnley på Instagram

 

 

Kunsten VS Sosiale medier

Selv liker jeg og utnytte kulturelle tilbud titt og ofte. Hvordan jeg hører om kulturtilbudet, er via sosiale medier eller venner. Jeg er så å si på alle plattformer, men med ett hav av informasjon som ligger der ute, gjelder det og søke opp det man syntes er mest interessant. Hos meg er motivasjonen for å utnytte kulturtilbud selve merverdien.  Det er ikke kun det materielle som tiltrekker – altså ett bilde som er fint og flott – men ett bilde som får meg til å føle og tenke.

some
(foto/screenshot: stine innerdal)

For kunstens del gjelder og ikke kun markedsføre seg på én plattform. Inntrykket jeg sitter igjen med er at kunsten fortsatt henger igjen når det gjelder markedsføringen. Kunstinstitusjoner kan ha for eksempel en facebook-konto eller instagramkonto, men er lite aktive på disse. Den lille aktiviteten gjør at de går de glipp av potensielle segmenter. Noboku Kawashimas publikumsteori om en utvidet markedsføring til målgrupper som er liknende de eksisterende, er en mulighet. Plattformene som kommer med utviklingen av teknologien, vil være ett sted å markedsføre seg. Ved at institusjonene er mer aktive på disse og gjøre det større og bredere, kan bidra til at det tilsvarende skjer med publikum. Det er også viktig å vite hva den eksisterende målgruppen tiltrekkes av, for og så bruke dette videre i utviklingen om en markedsføringsmetode på sosiale medier. Det vil ligge som ett grunnelement for å utvikle nye markedsføringsmetoder. I like stor grad som kunsten skal nå ut til potensielle målgrupper, er det viktig å ikke miste sitt eksisterende publikum på veien. Dette kan gjøres ved en smakskultivering som aktivt viser til nye og ulike kunstformer til disse, og vil kunne bidra til å beholde den eksisterende målgruppen.

Etter MRS ble innført i 1991, vet man hvilke segmenter som utnytter seg av de forskjellige kulturtilbudene. I denne sammenheng gjelder det og gå i dybden på hva den potensielle målgruppen tiltrekkes av og ikke minst hvor de får informasjon fra. Det er nettopp her kunsten burde sette sitt fokus og ansette flere innenfor sosiale medier. Disse kan holde ritt med den tekniske utviklingen når det gjelder hvilke plattformer som brukes mest av sine målgrupper og av eksisterende segmenter.

Kunsten har ett stort fremsteg, nettopp det at alt som skapes har en merverdi. I vårt masseproduserende samfunn, vil jeg tørre og påstå at det er noe folk virkelig vil ha nytte av. Det er ikke bare «enda en ting» man kan se og eie, men ett produkt skapt for å uttrykke og vekke følelser. Det er nettopp dette kunsten burde fremheve sterkere via sosiale medier. Alle skal ha tilgang til kunsten og ved å være aktive på diverse plattformer, vil folk få nettopp det og forhåpentligvis nyte det i like stor grad som meg selv.