Neia,,, gidd det kjedelige Museet.

Kunstbransjen bilde, arbeidskrav 3

Tidligere denne uken mens jeg saumfarte NRK sin app på Apple TV for å finne noe nytt å se på kom jeg over et kult program ved det tiltalende navnet «Thomas og den vanskelige kunsten». For en som meg som gjerne vil vite mer om kunst og lære å forstå den passet dette midt i blinken. Han møter mange kjente kunstnere, drar til flere kjente institusjoner og vinkler det fra en utenforstående sitt perspektiv. Absolutt verdt å ta en titt på hvis du ønsker å vite mer om kunst og lurer på hvorfor ting er som det er. Men nok om dette.

I episode fire drar Thomas til New York City, der møter han grunnleggeren av et selskap som heter Museum Hack. De er ute etter å gi deg en litt annerledes opplevelse av kjente museer, som de skriver på hjemmesiden sin – «Museum tours… For People Who Don’t Like Museums». Videre tar en av guidene han og gruppen med på en litt annerledes tur rundt på The Metropolitan Museum of Art. Her får de vært med på morsomme leker hvor de får følelsen av at man er en del av kunsten, guiden er en veldig utypisk museumsguide hvor hun bevisst bruker humor og funfacts for å engasjere gruppen.

I boken Det Norske Kunstfeltet skrives det at 20 års inkluderende kunstpolitikk har ikke ført til en økning av besøket på kunstutstillinger, det har heller sunket faktisk. Kanskje man heller skal se på metodene som er brukt for å få det norske folk mer interessert i kunst, enn å klø seg i hodet og tenke hvorfor? Uten å ha vært på en av Museums Hack sine turer føler jeg likevel dette er noe de norske institusjonene kunne lært mye av.

Ved å ta i bruk disse utradisjonelle metodene gjør Museum Hack det attraktivt for «mannen/kvinnen i gata» å dra på museum. Jeg tror mange av de som kvier seg for å dra på et kunstmuseum, gjør det nettopp av den grunn at de føler de ikke hører hjemme der og institusjonene snakker et annet språk enn de selv. Jeg tror dette kan være den rette veien å gå for å gjøre interessen for kunst større, ved å ta bort mye av det høytidelige man forbinder med kunst og heller gjøre den morsom og inkluderende.

Men legger man seg på den linjen fjerner man også mye av eksklusiviteten ved kunsten, du gjør den til allemannseie og da er kunsten liksom ikke så interessant lenger. Man skal jobbe med å forstå kunst og kunsten skal ikke måtte forklare seg.

Her møter man et lite dilemma, for det ligger definitivt mye penger i at flere og flere interesserer seg i kunst, men vil man gjøre kunsten til allemannseie?

Reklamer

Å ikke være god nok for kunsten

Bilde

Her forleden leste jeg om en kunstutstilling jeg kjente det hadde vært interessant å få med seg. Og det skjer ikke så ofte. Kanskje fordi jeg sjelden får med meg hva som skjer på kunstfronten i det hele tatt. For hvem får egentlig det?
Utstillingen heter Seeable/Sayable, og har siden oktober og ut januar vært å se på Kunstnernes hus. Jeg har gått forbi kunstnernes hus minst 5 ganger mens utstillingen har stått, uten å i det hele tatt registrere at utstilling går. I mitt hode er kunstutstillinger kanskje litt for spesielt interesserte. Men samtidig så tror jeg egentlig at kunst er for alle. Så jeg blir litt irritert. På meg selv aller mest. Fordi jeg ikke klarer løfte blikket, og utfordre min egen nysgjerrighet. Og bittelitt irritert på de som viser frem kunsten fordi de ikke klarer å nå ut til oss ”helt vanlige” forbrukere.

Øien og Solhjell skriver i boka Det Norsk Kunstfeltet om det eksklusive kretsløpet. At museer og kunst er mer ekskluderende enn inkluderende. At kunsten og forståelsen av kunst kun er for noen utvalgte. For en eksklusiv klubb. Jeg kan kjenne akkurat det litt på kroppen. Hvorfor kan ikke kunsten være for meg også?
Er det store spørsmålet hva kunstbransjen må gjøre for å trekke publikummere? Eller er spørsmålet hvorvidt kunstebransje ønsker å trekke publikummere? Bør kunsten være for alle, eller bør den være forbeholdt noen helt spesielle?

17204337_10155060091977463_1493539917_n(En illustrasjon av meg selv og et museum)

Jeg synes selvfølgelig at kunsten bør være for alle, men ser også et lite ”moderniseringsbehov” i driften av museer og utstillinger om kunstmuseer skal bli for allmennheten. Kanskje sosiale medier kan være den manglende komponenten symbiosen mellom mannen i gata og kunsten trenger?

http://www.kunstnerneshus.no/seeablesayable/

http://www.aftenposten.no/kultur/Kunst-Her-er-utstillingen-som-kan-lare-oss-a-beskrive-det-vi-ser-607767b.html

Mange om benet, få kommer frem

I Oslo by florerer det av visningssteder for kunst. De forskjellige galleriene i Oslo presenterer kunstnere i alle klasser og sjangre. Noen er famøse, som i seg selv vil kunne tiltrekke seg publikum, andre ikke. Det er flere vernissager i Oslo hver uke, hvor flere av aktørene serverer gratis øl eller vin, hvorpå de bruker det som et aktivt trekkplaster. På sett og vis fungerer dette, men hvorvidt de tiltrekker seg den rette målgruppen er en annen sak. De jeg kjenner som liker å dra på vernissager er som regel selv kunstnere, og drar like mye – om ikke mer – for alkoholens skyld enn for kunstens. De som er der for kunstens skyld, er der nok mer for inspirasjon til teknikker og motiver, enn de er der for å kjøpe kunst.

Siden det er mange om benet, kan nok hovedproblemet sies å være nettopp å få nok publikum til hver utstilling. De største utstillingene blir dekket av media, så det er greit. Men for de mindre kunstnerne og galleriene, kan det være vanskelig å nå ut til folket. Av erfaring ser jeg at de som regel er dårlige på bruk av sosiale medier og markedsføring. For at jeg skulle dratt på en kunstutstilling må jeg: 1) vite om den, 2) få en forsmak på hva jeg vil kunne se, 3) finnes relevant for meg. Som Lars Petter Hagen sier «et nøkkelord er relevans» når det gjelder publikumsutvikling. For mindre famøse kunstnere kan det også være en idé å samarbeide med andre kunstnere om en utstilling, eller eventuelt kombinere det med et annet type event. For at jeg skal bruke tid på å se en kunstner jeg ikke har særlig forhold til, må de kunne tilby noe ytterligere. Hvis ikke er det lettere for meg å holde meg til «gategalleriene» og byens graffitikunst.     

Bilde: Gategalleri, Gamlebyen GSF

Kan svak kurering kureres med kunnskap?

Siden 1993 har Astrup Fearnley Museet bygd opp en imponerende samling kunstverk. Samlingen med kjente og mindre kjente kunstverk huses i et eget bygg som et supplement til den temporære utstillinger av norsk og internasjonal samtidskunst.
I den temporære utstillinger har jeg flere ganger lagt merke til interessant kurering. Under Elmgreen-Dragset sin utstilling våren 2014 var deres kjente skulptur av en gullforgylte mannlige havmannen (”He (Gold)”) plassert slik at han skuet utover Oslofjorden ut av et vindu I 3. etasje.
”Death of a Collector” som består av et svømmebasseng hvor en druknet person ligger på magen. Dette kunstverket kunne beskues ovenfra på grunn av plassering, samtidig som en dame i badedrakt gikk rundt bassenget som en del av en preformence.

Astrup Fernley Museum Larry Lamsa creative commons – flickr.com

Astrup Fernley Museum
Larry Lamsa (creative commons –
flickr.com)

Kunstoppbevaring
Når det gjelder den statiske samlingen til Astrup Fearnley opplever jeg at kureringen her ikke er like enkel å forstå tanken ved. Det som fremstår som den mest gjennomtenkte plasseringen er porselensskulpturen «Michael Jackson and Bubbles» som har blitt kurert etter “melk i butikk”-prinsippet. Altså plassere det folk trenger/vil ha lengst ned i butikklokalet slik at kunden må manøvrere seg gjennom hele butikken/galleriet. Det fremstår mer som kunstoppbevaring enn kunstutstilling.

En konsumerende kunstopplevelse
At de ulike delene av utstillingen ikke har rød tråd eller tematikk gjør at jeg hvert fall ender opp med å manøvrere meg mellom kløvde kuer, en penis- og vaginaoperasjon og en skulptur som illuderer en oppblåsbar plastfigur for å se det jeg opplever som ”de kjente verkene” i samlingen.
Vet ikke om hvilke mekanismer som oppstår, men Astrup Fearnley skaper en veldig polarisert kunstopplevelse.

Det kan argumenteres for at den samme travingen mellom storhetene også inntreffer i Louvre i Paris, men like vel er Mona Lisa kontekstualisert ved å henge blant kunstverker fra samme stilart og tidsepoke.

Spesielt Astrup Fearnley som gjennom populærkulturelle kunstverk tiltrekker seg en lettere «outreach» (Kawashima) bør gjennom kurering og «audience education» la publikum få øynene opp for resten av samlingen.

De to begrepene er hentet fra Noboku Kawashima sin publikumsteori og fire konstruerte publikumstyper. Teorien blir brukt i markedsføringsøyemed mot bestemte målgrupper.

«Extended marketing» eller utvidet markedsføring handler om å treffe et publikum som er likt det eksisterende. Dette gjøres med mer markedsføring og er er både økonomisk og kunstnerisk motivert fra institusjonen sin side.

«Taste cultivation» (smakskultivering) handler om å eksponere det det eksisterende publikummet for nye kunstformer og utvikle deres kunstinteresse. Dette er en målgruppe som allerede har en interese for enkelte kunstformer, men ikke nødvendigvis oppsøker de nye formene selv.

«Audience education» handler om å gi det eksisterende publikumet en tilleggstjeneste eller gjerne kulturell opplevelse i tillegg til det de har besøkt.

«For audience education, it is often about offering additional services that provide increased insight into and demystify the artwork offered. This can be everything from events such as meetings with performers to catalogues, web material and videos».

Egil bjørnsen, The limitations of audience development

«Outreach» handler om kulturell inkludering og det å treffe personer og segmenter som det er lite sannsynlig kommer til å oppsøke kulturopplevelser på egenhånd. En måte å få denne målgruppen til å oppleve ulike kulturuttrykk er å flytte kulturen der de befinner seg. For noen kan dette skape mersmak og ønske om å oppleve mer av det. For andre kan «påtrengende kulturopplevelser» skape et større sprik mellom god kultur og det de opplever som kunst og kultur.

I Aftenposten sin spalte ”En kaffe med” forteller Kunsthistoriker og Formidlingskoordinator ved Astrup Fearnley, Susanne Roald, noe interessant.
”Det kan variere veldig, men min erfaring er at publikum gjerne vil lære. Og jo mer man vet om et kunstverk, jo mer spennende blir det. Ofte er det bare en liten knagg som skal til, så blir man mer komfortabel med det man ser”.

Skjermbilde 2016-02-23 kl. 10.21.04

Fra Aftenposten 21. februar 2016, side 28

Audience education
Nå skal Astrup Fearnley Museet lansere en ny app som skal opplyse om samlingen. Dette blir veldig spennende å følge med på. Kanskje kunnskapsformidling kan kompensere for følelsen av kunstoppbevaring? Den kontemporære utstillingen tiltrekker seg hvert fall en relativt bred publikumsmasse og med «Michael Jackson and Bubbles» trekkes nok flere av disse til den faste utstillingen. Så appen sin funksjon som Audience education virker som et spennende prosjekt.

Egil bjørnsen, «The limitations of audience development, http://artsandaudiences.com/wp-content/uploads/2011/05/1449_bjornsen_110525_o1.pdf

«Audience development and social inclusion in Britain»

Markedsføring for enkle sjeler

Jeg er en enkel sjel. Jeg setter pris på de små gledene her i livet; solskinn, en bit sjokolade, og fine mennesker. Jeg vil ikke påstå at jeg er særlig kunstinteressert, selv om jeg liker å ha noe å henge på veggene mine. Jeg er ikke den som løper til muséene for å se de nyeste utstillingene, eller prater om kunstens innflytelse og påvirkning på hverdagen min.

Likevel får jeg gjerne med meg hva som rører seg i kunstlivet. Ikke nødvendigvis fra alle muséene og galleriene i byen, men noen. Og hvorfor gjør jeg det, spør du gjerne, når jeg nettopp har fortalt at jeg egentlig ikke er så veldig interessert? Det er fordi jeg har en annen stor interesse som opptar mye av min hverdag: sosiale medier, og aller mest Facebook.

Jeg skal innrømme at jeg bruker mye tid på Facebook i løpet av en dag. Når jeg våkner om morgenen, mens jeg pusser tennene, når jeg sitter på t-banen, i lunsjpausen, når jeg ser på TV… Listen er lang. Og jeg tror ikke jeg er den eneste. Så jeg får med meg ting da, selv om gallerier og muséer ikke står øverst på «like-lista» mi.

Det beste fra tre (iallefall to) verdener (tegning: Ragnhild Nødland)

Det beste fra tre (iallefall to) verdener
(tegning: Ragnhild Nødland)

For litt siden bestemte jeg meg for å gi en like til Astrup Fearnley-muséet på Facebook. Tenkte jeg skulle prøve å utvide horisonten min litt. Og jammen ble jeg positivt overrasket! Jeg oppdaget at måten de markedsfører seg selv på, var helt i min gate. Det var enkle og lettfattelige poster, nyttig info om guidede turer, spennende arrangementer, flotte bilder, og i tillegg deler de interessante eventer fra andre institusjoner i byen. Jeg kjente med det samme at jeg faktisk fikk lyst til å ta meg en tur til muséet, og det må jo være nettopp dette som er hensikten til muséer som bruker sosiale medier – å lokke til seg nye besøkende som ikke nødvendigvis kommer seg dit uten et lite dytt.

Når jeg i tillegg, under en av kveldsturene mine gjennom Facebook, oppdaget at muséet hadde laget en egen Snapchat-konto, var jeg solgt. Altså hallo, et museum på Snapchat?! Snakk om å appellere til mannen (eller fjortisen) i gata, og til de som forstår seg bedre på teknologi enn moderne kunst! Det gjør det hele så menneskelig, og mye mer oppnåelig, og jeg føler at jeg faktisk har noe på muséet å gjøre – når de velger å markedsføre seg på en måte som jeg interesserer meg for. Og jeg er helt sikker på at det er mange som føler det akkurat som jeg gjør på dette området.

Jeg tror det er et sjakktrekk av museet å henvende seg til ungdom på denne måten, og jeg vil våge å påstå at nettopp ungdommen er målgruppen når de bruker sosiale medier så aktivt som de gjør. En målgruppe er personer som kan påvirkes og overbevises til å handle på en bestemt måte, som har muligheten til å handle, og viljen til å gjøre det. Jeg syns dette er helt ypperlig beskrivelse av målgruppen «ungdom», fordi dette er mennesker som kan være lett påvirkelige, de har ofte tid og mulighet til å gjøre nye ting, og det er også noe de ønsker. Videre kan vi lage målgrupper basert på forbruk, der storforbrukere er noen vi ønsker å beholde, mediumbrukere og lette brukere er noen vi vil øke bruken til, og vi vil rekruttere ikke-brukere. Dersom vi putter målgruppen «ungdom» inn i ikke-bruker-kategorien, er det å bruke sosiale medier et perfekt verktøy for å oppnå målet – nemlig å rekruttere dem til å teste nye ting og dermed gå på kunstutstillinger.

At muséene gjør seg tilgjengelige, og viser at de er interessert i å treffe et nytt publikum, tror jeg de tjener ekstremt mye på. Mange som ikke vanligvis ville gått på muséer gjør det kanskje likevel, fordi de føler seg inkludert i måten muséene sprer info på. Jeg gleder meg allerede til mitt planlagte første besøk hos Astrup Fearnley!

Kilde: Forelesning 27. januar 2015 – Sosiale medier av Mona Solvoll, BI Oslo

Kyss Munch da

På kunstkritikk.no kom jeg over en artikkel som ble skrevet i Dagens næringsliv helgebilag (19.februar), om livstilsbloggere der det kom frem at Munch museet hadde betalt 30.000 kr til tidligere mote- redaktøren Vanessa Rudjord for å skrive to omtaler om museets utstillinger.  Dette blir kalt innholdsmarkedsføring og som er en form for markedsføring som har økt de siste årene. Munch museet samarbeid med Rudjord er i følge kunstkritikk det første eksempelet på slik markedsføring i innen kunstfeltet.

I følge Munchmuseet sin kommunikasjon- og markedsføringsdirektør Gitte Skilbred, så er dette en langsiktig strategi for å øke interessen for kunst og allerede kunstinteresserte.  De vil nå ut til flere publikummere spesielt de yngre. Samarbeidet med Vanessa Rudjord var i forbindelse med kyss Munch der folk skulle gjenskape bilde til Munch Kyss(1895), det ble satt opp en tom ramme på Olav Ryes plass på Grünerløkka i Oslo, med oppfordring til forbipasserende med der de skulle ta et bilde inne i rammen og bruke emneknaggen #kyssmunch på sosiale medier. Munchmuseet var veldig klar på at innlegget på bloggen til Rudjord skulle merkes som annonse.

Kunstkritikk har snakket også med andre kunstinstitusjoner forskjellige steder i Oslo og i Bergen, Nasjonalmuseet synes dette er veldig interessant at Munchmuseet har valgt en slik markedsføring, men de følger med nysgjerrighet, men på avstand. Innholdsmarkedsføring begynner så smått å ta over vanlige annonser og KODE i Bergen, har vurdert kanskje å gjøre det samme. KODE var det første norske museet i Norge som fikk Snapchat, der kommer de veldig tett på publikum. I 2015 hadde KODE 46 % økning i følgere på sosiale medier. KODE har også redusert annonser i trykte medier, museet bruker mer tid i sosiale medier og på nett for å synliggjøre seg mer for publikummere.

Tor Bang er førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon og kultur ved Handelshøyskolen BI, kommenterte på dette temaet i denne artikkelen og han var også innom forelesningen og snakket om at Munchmuseet hadde betalt Vanessa Rudjord for å skrive om Munchmuseet.  Bang sier til Kunstkritikk at han er overrasket over at Munchmuseet bruker penger på dette, når de får så mye dekning i form av redaksjonelt innhold med høyere troverdighet. At Rudjord skulle ha en troverdighet på dette feltet er tvilsomt, for leserne hennes er kanskje ikke mennesker som hadde gått på en slik utstilling, mener Bang.  Jeg må si meg enig i det, Munchmuseet burde kanskje ha valgt en annen blogger, men jeg synes konseptet Munch har begitt seg ut på er veldig interessant og spennende. Kunstbransjen henger veldig etter når det gjelder markedsføring, så at Munchmuseet tør å bruke innholdsmarkedsføring synes jeg er en bra ting. Astrup Fearnley museet holder på å snakke med flere bloggere som skal skrive om museet.  Jeg mener for å få mer publikummere bør museene og galleriene bruke sosiale medier for det er verdt, siden papiravisen er på vei ut og det danner seg en ny typekulturjournalistikk. Kultur og kunst har i det siste fått stadig redusert plass i avisene. Museet prøver å tilpasse seg denne omstillingen, og da er bloggerne blitt et alternativ.

Kilder:

Kyss av Edvard Munch (1895)

Kyss av Edvard Munch (1895)

Nye kommunikasjonsmønster

Sosiale medier. Vi vet alle hva det er og hvordan det funker. Vi følger andre gjennom sosiale medier, og får ett innblikk i livet deres. Vi dømmer og kommenterer andre personer, mens vi skryter og «liker» enkelte. De aller fleste i vår tid er tilgjengelig på sosiale medier stortsett hele tiden. Sosiale medier er ofte det siste du sjekker før du legger deg, og det første du sjekker når du står opp. Potensialet til å nå folk gjennom sosiale medier er enormt. Det er nesten vanskelig å unngå nye «følgere».

Kunstbransjen, særlig museum, henger etter innen bruken av sosiale medier. Museum har hele veien benyttet seg av en-til-en og en-til-mange kommunikasjon. Bruk av sosiale medier tillater museum å benytte seg av mange-til-mange kommunikasjon. Dette gir dem mulighet til å ha en løpende dialog med sine besøkende. Det skaper muligheter for de besøkende å spørre om ting de lurer på, komplimentere utstillinger eller ansatte, og for institusjonen til å informere sine faste «følgere» og besøkende om nyheter og annen viktig informasjon, samt svare på spørsmål. Sosiale medier skaper en plattform hvor de besøkende kan dele sine besøk med andre, og skape interesse hos andre. De aller fleste unge i dag oppsøker ikke informasjon om museum og andre innen kunstbransjen, men disse er svært ofte på sosiale medier og får med seg det som blir publisert. De tenker kanskje ikke over dette før de en søndags ettermiddag har lyst til å finne på noe utenom det vanlige, da kommer de kanskje på at de har sett et innlegg om en utstilling.  De søker dermed opp mer informasjon om institusjonen gjennom sosiale medier for å finne ut mer.

Gjennom sosiale medier har kunstbransjen en sjanse til å endre kommunikasjonsmønster og komme i kontakt med yngre besøkende.

Tegnet av meg selv

Tegnet av meg selv

Kilde:

Artikkelsamling Galleri og Museum: «Social media and cultural interactive experiences in the museums». A. Russo, J. Watkins, L. Kelly, S. Chan.