Politikk og pengestank

Vi kan ikke forstå det norske kunstfeltet uten å forstå den norske kunstpolitikken. Kulturpolitikken har en viktig, og vanskelig rolle i kunstbransjen. Med kunstpolitikk menes beslutningsprosesser rundt offentlige tiltak som er ment å ha virkninger på billedkunstfeltet. I lys av at det er et viktig skille mellom den kulturpolitiske og det kunstneriske, kan man si at politikere og kunstnere har en helt forskjellig agenda i sitt arbeid. Kulturpolitikeren ser på et kulturbudsjett som en utgift til inntekts ervervelse, mens kunstneren kan se på et budsjett som en kilde til egen kunsts egenverdi. Politikken skal ikke styre kunsten. Politikk skal ta utgangspunkt i hvilken rolle kunsten skal spille.

Det største problemet politikere står ovenfor, er evnen til å skille kunst og kultur. En politiker kan fort tenke at kunst bare er en undersjanger av det vi så fint kaller kultur, på lik linje med musikk. Men kunst er så mye mer. Problemstillingen ligger der at politikere må generere et program som løsriver kunst og kultur fra økonomisk nyttetenkning. To verdiforskjeller mellom det politiske feltet og kunstfeltet bidrar til å forme de relasjoner som hersker mellom politikk og kunst. Den ene gjelder hvordan handlinger legitimeres, det andre forholdet til bedømmelse av kunstnerisk kvalitet.

I kunstfeltets tre kretsløp har agentene forskjellige mål og verdier ovenfor kunstpolitikken. I det eksklusive kunstfeltet vil agenten styrke kunstlivets egen makt, med stor autonomi ovenfor både politikk og marked. I det inklusive kretsløpet er agentene i større grad villig til å bidra til de formål det politiks e feltet setter opp for kunsten. I det kommersielle kretsløpet forventer vi at agentene velger å ha lite med offentlig kunstpolitikk å gjøre.

12788098_10153377670797694_25789003_n

Bildet representerer at stank ikke nødvendigvis kommer fra penger. Også fra First Price-pølsebrød. Foto: Andreas Dyrøy.

 

Som uavhengig kommentator med priviligert tilgang til media kan jeg som midlertidig kunstkritiker via denne bloggen, vil jeg ta opp en stank jeg lenge har luktet på selv. Det at Astrup Fearnley ikke bare lukter, men stinker penger.

Problematikken rundt Astrup Fearnley og Tjuvholmen med spiss-kommersialisert kunst og kultur er også verdt å nevne fra et samfunnsperspektiv, derav gentrifisering og segregering av kulturtilbud. Fra et kulturperspektiv kan vi si at det her et er enormt fokus på kunst som selger, som blir veldig regressivt og som nesten utelukkende fokuserer på allerede-eksisterense kunstnere eller kunstretninger som Damien Hirst eller Puchwagner som ikke direkte “pusher” grensene for hva kunst er.

Når det er nevnt, står kulturpolitikere opp mot en enda større politisk kamp. Det har blitt diskutert mye rundt det som i media har blitt kalt “Hvitvasking av image” skjer innad i f. eks. Astrup Fearnley. Med Lundin Petroluim som Astrup Fearnleys hovedsponsor, støtter museet seg på en skitten kapital. Selskapet har drevet med olje, gass og mineraler, gull, i Libya, Sudan, Malaysia, Sør-Afrika (under apartheid), Argentina og Kongo. Adolf Lundin adopterte slagordet «No Guts, No Glory». Selskapet har også vært direkte knyttet opp mot regelrett folkemord i Sudan mellom 1997 og 2003.

Den statlige kunstpolitikken har tre typer virkemidler: bevilgninger, lovgivning og forvaltningstiltak. Det er under sånne omstendigheter jeg mener kulturpolitikken ikke spiller sin rolle godt nok. Her bør det være klare regler på hva som skal finansiere kunst, og hvordan private virksomheter skal driftes.

Man kan ikke stave politikk uten å stave politi.

http://www.kunstkritikk.no/kommentar/kulturell-hvitvasking/?d=no

https://www.bi.no/forskning/News/Nyhetsarkiv-2006/Kulturpolitikk-er-en-kunst/

Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet: en sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Reklamer