Manglende interesse, eller manglende forståelse?

Hver gang jeg hører noen si at kunst og kultur ikke interesserer de, er det som lyden av isopor mot et vindu, og jeg undres. Undres fordi det er en skjærende lyd til den setningen, som om det er knyttet noe mer til det enn bare manglende interesse.

Før gruet jeg meg alltid litt hver gang jeg skulle se en teaterforestilling sammen med den nye skuespillerkjæresten min- som jeg virkelig håpet ikke ville gjennomskue den kvasintellektuelle siden av meg. En side som egentlig ikke oppsto før amor traff meg. Jeg følte på usikkerheten som traff meg i møtet med et verk, om det var på et galleri, en danseforestilling eller i teateret, var som jeg manglet de rette preferansene.

På et tidspunkt sluttet jeg å google teateranmeldelser i pausen. Husker ikke helt hvorfor, men det var som en angst som slapp. Dette ble et vendepunkt i min lyst og nysgjerrighet i møte med kunst, og kanskje til og med det ukjente.

”Kunst for noen, og det fanger ikke meg” skriver Berby i sitt blogginnlegg http://tiny.cc/zm9ejy. Hun refererer til avantgardisten Duchamps pissoar, som nettopp hadde til hensikt å sprenge kunstbegrepet, slik at det sluttet å eksistere et gap mellom såkalt høykunst og lavkunst. Om Hofstad Berby hadde kjennskap til dadaismens forakt for det borgerlige samfunn, ville pissoaret interessert henne mer, eller er hun rett og slett feil publikum?

Som barn husker jeg at det ved frokostbordet var høytlesning fra Morgenbladet, diskusjoner og diverse bruk av ulike kulturtilbud. Det tok meg bare litt tid å forstå at disse referansene jeg hadde fått kunne brukes som dekodere i møtet med kunst og kultur. I dag mener jeg at dekodere og innsikt ikke i seg selv er vesentlig for å skjønne en forestilling eller en utstilling, for poenget er ikke å møte kunst på sammenlignbare premisser for tolkning, selv om det uten tvil kan gi en dypere mening. Det er ikke mer enn to uker siden ble jeg med min arkitektvenn Axel på åpningen av Tobias Alexander Danielsson første separatutstilling The lines that defines på Soft galleri. Utstillingen som forøvrig kan sees frem til 12. Mars vises en rekke skulpturer som blir innrammet av en nettkonstruksjon som skal vise kropp og bevegelse i dialog med rommet. Og der falt jeg av,, helt til Axel påpekte av materialene brukt i utstillingen var armeringsjernet K2157, nøyaktig den typen han hadde brukt i byggingen av det nye loftet mitt. Hah, det var ikke mer som skulle til for at jeg så hele kunstverket med nye øyne. For få sekunder siden var det et flatt og enkelt materiale, ble for mine øyne nå fargesprakende og fantasifulle vinduer, små rom med lek og glede i.

Møtet med kunsten er personlig, og i møtet med kunst, speiler man seg i sine egne erfaringer. Om man har dette som første og eneste referansepunkt, trenger du ikke å få en dårligere opplevelse av den grunn. Husk: noens skulptur er andres armeringsjern.

skjermbilde-2017-02-23-kl-09-39-01

Bilde: Ingrid Bredvold

Kilde:

Berby, (2017, 22.februar) Interessen må være der. Hentet fra  https://publikunstutvikling.wordpress.com/2017/02/22/interessen-ma-vaere-der/

http://www.softgalleri.no

Les videre

Reklamer

Mange om benet, få kommer frem

I Oslo by florerer det av visningssteder for kunst. De forskjellige galleriene i Oslo presenterer kunstnere i alle klasser og sjangre. Noen er famøse, som i seg selv vil kunne tiltrekke seg publikum, andre ikke. Det er flere vernissager i Oslo hver uke, hvor flere av aktørene serverer gratis øl eller vin, hvorpå de bruker det som et aktivt trekkplaster. På sett og vis fungerer dette, men hvorvidt de tiltrekker seg den rette målgruppen er en annen sak. De jeg kjenner som liker å dra på vernissager er som regel selv kunstnere, og drar like mye – om ikke mer – for alkoholens skyld enn for kunstens. De som er der for kunstens skyld, er der nok mer for inspirasjon til teknikker og motiver, enn de er der for å kjøpe kunst.

Siden det er mange om benet, kan nok hovedproblemet sies å være nettopp å få nok publikum til hver utstilling. De største utstillingene blir dekket av media, så det er greit. Men for de mindre kunstnerne og galleriene, kan det være vanskelig å nå ut til folket. Av erfaring ser jeg at de som regel er dårlige på bruk av sosiale medier og markedsføring. For at jeg skulle dratt på en kunstutstilling må jeg: 1) vite om den, 2) få en forsmak på hva jeg vil kunne se, 3) finnes relevant for meg. Som Lars Petter Hagen sier «et nøkkelord er relevans» når det gjelder publikumsutvikling. For mindre famøse kunstnere kan det også være en idé å samarbeide med andre kunstnere om en utstilling, eller eventuelt kombinere det med et annet type event. For at jeg skal bruke tid på å se en kunstner jeg ikke har særlig forhold til, må de kunne tilby noe ytterligere. Hvis ikke er det lettere for meg å holde meg til «gategalleriene» og byens graffitikunst.     

Bilde: Gategalleri, Gamlebyen GSF

Hva er kunst?

Det er få som har et klart svar på hva kunst egentlig er. Selv har jeg vokst opp i et kunstgalleri og blitt lært opp til at alt kan være kunst. Tollvesenet har derimot en annen oppfatning av hva kunst er.

Bjarne Melgaard ble for en stund tilbake stoppet i tollen med sine 16 malerier da tollvesenet mente at bildene ikke kunne klassifiserer som kunstverk, til tross for at han riktignok er en av Norges mest kjente samtidskunstnere. Les saken her. Dette førte til at Melgaard fikk krav om å betale 1,3 millioner kroner i moms på noe som burde være momsfritt.

Så hva er egentlig kunst? Kan vi definere kunst ved hjelp av en setning? En definisjon? La oss ta maleriene som et eksempel. Følger vi definisjonen til tollvesenet må maleriet være gjennomført for hånd av kunstneren selv for å klassifiseres som et kunstverk. Skal tollvesenet, som mest sannsynlig ikke har peiling på feltet, ha makten på å sette definisjonen på hva kunst er? I boken til Solhjell og Øien, Det Norske Kunstfeltet, finner vi tre ulike definisjoner av kunst; den kunstneriske kvaliteten ligger i kunstverket og i utførelsen, den andre definisjonen spiller mer på at kvaliteten ligger i de følelser og opplevelser vi får når vi ser et kunstverk. Den tredje definisjonen handler om hvem som sier at verket er kunst – institusjonell kunstdefinisjon, som i dette tilfelle vil være tollvesenet.

Videre i boken, Det Norske Kunstfeltet, heter det at man ikke kan begrense kunstbegrepet til det som er gyldig eller relevant bare for en særlig kyndig, profesjonell eller hegemonisk del av kunstens verden, og ikke bare til den kunsten forskere holder som god eller interessant. Så om ikke engang forskere og kunsthistorikere kan definere kunst, hvem kan vel da si hva som er rett?

Heldigvis reddet finansdepartementet dagen, med Siv Jensen i spissen og omskrev rett og slett definisjonen av kunst i reglementet med umiddelbar virkning. Melgaard sine bilder kunne endelig bli kalt kunstverk og utstillingen på Galleri Rod Bianco ble holdt slik den var ment.

arbeidskrav-1-the-world-is-falling-apart

Kunst? (Foto: Privat, 01.02.2017)

Solhjell, Dag og Jon Øien 2012. Det norske kunstfeltet. Oslo: Universitetsforlaget

https://www.nrk.no/kultur/bjarne-melgaard-malerier-stanset-i-tollen-pa-gardermoen.-1.13210268

http://www.dagbladet.no/kultur/finansministeren-griper-inn-og-ber-tollerne-a-lose-melgaard-saken/64064447

Politikk og pengestank

Vi kan ikke forstå det norske kunstfeltet uten å forstå den norske kunstpolitikken. Kulturpolitikken har en viktig, og vanskelig rolle i kunstbransjen. Med kunstpolitikk menes beslutningsprosesser rundt offentlige tiltak som er ment å ha virkninger på billedkunstfeltet. I lys av at det er et viktig skille mellom den kulturpolitiske og det kunstneriske, kan man si at politikere og kunstnere har en helt forskjellig agenda i sitt arbeid. Kulturpolitikeren ser på et kulturbudsjett som en utgift til inntekts ervervelse, mens kunstneren kan se på et budsjett som en kilde til egen kunsts egenverdi. Politikken skal ikke styre kunsten. Politikk skal ta utgangspunkt i hvilken rolle kunsten skal spille.

Det største problemet politikere står ovenfor, er evnen til å skille kunst og kultur. En politiker kan fort tenke at kunst bare er en undersjanger av det vi så fint kaller kultur, på lik linje med musikk. Men kunst er så mye mer. Problemstillingen ligger der at politikere må generere et program som løsriver kunst og kultur fra økonomisk nyttetenkning. To verdiforskjeller mellom det politiske feltet og kunstfeltet bidrar til å forme de relasjoner som hersker mellom politikk og kunst. Den ene gjelder hvordan handlinger legitimeres, det andre forholdet til bedømmelse av kunstnerisk kvalitet.

I kunstfeltets tre kretsløp har agentene forskjellige mål og verdier ovenfor kunstpolitikken. I det eksklusive kunstfeltet vil agenten styrke kunstlivets egen makt, med stor autonomi ovenfor både politikk og marked. I det inklusive kretsløpet er agentene i større grad villig til å bidra til de formål det politiks e feltet setter opp for kunsten. I det kommersielle kretsløpet forventer vi at agentene velger å ha lite med offentlig kunstpolitikk å gjøre.

12788098_10153377670797694_25789003_n

Bildet representerer at stank ikke nødvendigvis kommer fra penger. Også fra First Price-pølsebrød. Foto: Andreas Dyrøy.

 

Som uavhengig kommentator med priviligert tilgang til media kan jeg som midlertidig kunstkritiker via denne bloggen, vil jeg ta opp en stank jeg lenge har luktet på selv. Det at Astrup Fearnley ikke bare lukter, men stinker penger.

Problematikken rundt Astrup Fearnley og Tjuvholmen med spiss-kommersialisert kunst og kultur er også verdt å nevne fra et samfunnsperspektiv, derav gentrifisering og segregering av kulturtilbud. Fra et kulturperspektiv kan vi si at det her et er enormt fokus på kunst som selger, som blir veldig regressivt og som nesten utelukkende fokuserer på allerede-eksisterense kunstnere eller kunstretninger som Damien Hirst eller Puchwagner som ikke direkte “pusher” grensene for hva kunst er.

Når det er nevnt, står kulturpolitikere opp mot en enda større politisk kamp. Det har blitt diskutert mye rundt det som i media har blitt kalt “Hvitvasking av image” skjer innad i f. eks. Astrup Fearnley. Med Lundin Petroluim som Astrup Fearnleys hovedsponsor, støtter museet seg på en skitten kapital. Selskapet har drevet med olje, gass og mineraler, gull, i Libya, Sudan, Malaysia, Sør-Afrika (under apartheid), Argentina og Kongo. Adolf Lundin adopterte slagordet «No Guts, No Glory». Selskapet har også vært direkte knyttet opp mot regelrett folkemord i Sudan mellom 1997 og 2003.

Den statlige kunstpolitikken har tre typer virkemidler: bevilgninger, lovgivning og forvaltningstiltak. Det er under sånne omstendigheter jeg mener kulturpolitikken ikke spiller sin rolle godt nok. Her bør det være klare regler på hva som skal finansiere kunst, og hvordan private virksomheter skal driftes.

Man kan ikke stave politikk uten å stave politi.

http://www.kunstkritikk.no/kommentar/kulturell-hvitvasking/?d=no

https://www.bi.no/forskning/News/Nyhetsarkiv-2006/Kulturpolitikk-er-en-kunst/

Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet: en sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Kusama – simpel eller genial?

Yayoi Kusama er en japansk kunstner som denne våren er aktuell i Norge, med en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter på Høvik. Hun er kanskje aller best kjent for sin bruk av polkadotter. Et kjapt bildesøk av ”Kusama” på Google og alt som kommer opp er disse dottene. Det ser stilig ut, nesten litt komisk. Men personlig sitter jeg igjen og undrer for meg selv; kan noe som føles så simpelt, virkelig beskrives som ikke bare kunst, men samtidens mest eksklusive kunst?

Portrett av Yayoi Kusama. Photo: Ayala Museum.

Portrett av Yayoi Kusama. Photo: Ayala Museum.

Yayoi ble født i Japan i 1929 og oppdratt av en streng mor, som trengte Yayoi sin hjelp til å avdekke spor etter mannens stadige sidesprang. Tidlig begynte hun å hallusinere, noe hun beskrev som vakkert, men samtidig skremmende. Etterhvert flyttet hun til New York for å følge sin drøm om å bli kunstner. Her ble hun kjent med bl.a. Eva Hesse og Joseph Cornell, og spådd til å oppnå suksess i samme åndedrag som Andy Warhol.
Kunsten hun lagde mens hun var i USA, var stort sett preget av nakenhet og polkadotter. Hun skrev også et brev til daværende president Richard Nixon og foreslo at de kunne ha sex om han trakk de amerikanske troppene ut av Vietnam.

I 1973 returnerte hun til Japan og etter et par år la hun seg frivillig inn på et mentalsykehus. Hun har bodd der siden. Her har hun fått uttrykke seg så mye som mulig og funnet ro i sitt eget liv. Hun har tidligere kommentert at om ”det ikke var for kunsten, ville hun ha tatt sitt eget liv”. Det er lett å forstå at hun er 100 % dedikert til kunsten. Blir man av absolutt dedikasjon og hengivenhet, automatisk en kunstner av eksepsjonell kvalitet? Etter å ha satt meg inn i saken mener jeg Yayoi Kusama er en artist av flere dimensjoner.

I boken ”Det norske kunstfeltet” av Dag Solhjell og Jon Øien snakkes det om tre forskjellige kretsløp i kunstverdenen. Det er rådhus, børs og katedral. Med andre ord det inklusive, det kommersielle og det eksklusive. For Kusama sin del er det i utgangspunktet snakk om symbolsk kapital, altså del av katedralen. Men hun er en av samtidskunstnerne som drar inn de aller høyeste summene. Hun har mye økonomisk kapital, altså hører hun også til børsen. Ettersom hun har blitt så populær, det var f.eks. nylig 340 000 besøkende innom hennes utstilling på Louisiana (kunstmuseet nær København), har hun politisk kapital i tillegg. Hun kan også defineres innenfor rådhus-beskrivelsen.

George Clooney og Kusama sine berømte polkadotter. Photo: Emma Summerton, W Magazine.

George Clooney og Kusama sine berømte polkadotter. Photo: Emma Summerton, W Magazine.

Det kan virke som om kunsten hun lager byr på mer enn moteriktige vesker og iøynefallende, fargerike rom. Hun har selv beskrevet polkadottene som følgende;
«A polka-dot has the form of the sun, which is a symbol of the energy of the whole world and our living life, and also the form of the moon, which is calm. Round, soft, colorful, senseless and unknowing. Polka-dots become movement … Polka dots are a way to infinity.» (4)

Kunstkritiker Tommy Olsson er sitert i Aftenposten om at vår utslettelse ikke er til å komme uten. Han mener at Kusama uttrykker dette godt og at polkadottene like gjerne kunne vært regndråper i havet. Poenger er gjentakelsen i seg selv. Kusama står for uendeligheten. Det blir klart for meg at Yayoi Kusama ikke er så simpel som først antatt. Tvert i mot tar hun opp noe av det mest grunnleggende og dypeste for menneskeheten, døden og evigheten. Likevel, jeg klarer ikke helt å se de dype meningene bak, når jeg ser på hennes ikoniske prikker….

"Love is calling" fra 2013. Photo: David Zwirner, Yayoi Kusama Studio Inc.

«Love is calling» fra 2013. Photo: David Zwirner, Yayoi Kusama Studio Inc.

Bruk kommentarfeltet til å si hva du mener om Kusama og hennes verk!

 

Lenker
Henie Onstad Kunstsenter. http://www.hok.no/

Kilder
1. Aftenposten. 2016. http://www.aftenposten.no/amagasinet/I-snart-50-ar-har-Yayoi-Kusama-forsokt-a-bli-ett-med-universet-8355399.html
2. Dagens Næringsliv. 2016. http://www.dn.no/d2/2016/02/15/1306/Kunst/prikk-prikk-prikk
3. Solhjell, Dag og Jon Øien. (2012). «Det norske kunstfeltet». Side 39-62.
4. Wikipedia. 2016. https://en.m.wikipedia.org/wiki/Yayoi_Kusama.

Nasjonalmuseets møte med publikum

Nasjonalmuseet ligger sentralt i Oslo, rett ved Nationaltheateret. Dette er et institusjonalisert museum og er støttet av staten. Publikum kan lett lokalisere museet og det er åpent for alle. Det vil også si at det er en større andel med ansatte, som vakter, omvisningsguider, kuratorer, m.m. Ved ett besøk vil man se at publikum består av bredde fremfor elite.

Nasjonalmuseet er stort og kurator har laget ett startpunkt for publikum. Dette skaper en viss orden, men ettersom man går videre innover, slutter pilene å vise noen vei man skal gå. Da skal en få lov til å utforske selv. Rommene varierer i størrelse og farge, i midten er det satt krakker og stoler slik at tilskuer skal få nyte både stillheten og kunsten. Dette skaper mulighet for å reflektere. Det er kanskje dette som gjør at det kan bli vanskelig for folk og dra til ett museum. Selv om det er åpent for alle, er det fortsatt noe høytidelig over det.

Selv var vi på ekskursjon på Nasjonalmuseet her forleden, noe jeg gledet meg ekstremt mye til. Riktignok var jeg forsinket, men jeg løp(!) for å rekke det. Jeg gledet meg til å endelig få sjansen til å dra på museet, for jeg visste at de skjulte skattene som ventet på meg, var verdt de raske skrittene.

isdf
(foto: stine innerdal)

Når jeg gikk inn de gigantiske dørene til museet, fikk jeg en følelse av ro, som tilsvarende skaper en form for respekt. Det er dette som gjør museer spesielle, for kunsten fortjener akkurat dette. En atmosfære med respekt, som kommer av stillheten, i en beundringsverdig kunstnerisk dimensjon. Det er en annen atmosfære enn hverdagen ellers kanskje ikke ville gitt, noe som er verdt å oppleve.

Dag Solhjells kretsløpsteori er delt inn i tre kategorier: det ekslusive, det inklusive og det kommersielle. Det ekslusive handler om kunst for kunstens skyld og setter kunstens verdier i fokus. Det inklusive handler om at kunst er for alle. Denne teorien baserer seg på kunstpolitikken og prinsippet om at «alle skal med». Det kommersielle ser på publikum som kunder, og kunsten er en investering og konsum. Nasjonalmuseet sørger for at kunst kommer alle til gode, nettopp fordi publikum er viktigere enn kunsten selv. Fokuset står i at det skal være ett rettferdig kulturtilbud som skal være likestilt blant alle. Museet går altså under kategorien om det inklusive kretsløpet. Nasjonalmuseet er i seg selv ganske tradisjonell. De viktigste og største mesterverkene innenfor kunst er samlet her, helt fra antikken til i dag. Selve museet samler og tar vare på, stiller ut og formidler landets mest omfattende samlinger av kunst, arkitektur og design.

Det er akkurat dette Nasjonalmuseet skal tilby og ha tilgjengelig, men den høytidelige opplevelsen som jeg selv hadde, kan bli en barriere for folk. Men en ting skal sies, ja det kan være høytidelig, men er ikke det poenget med kunsten?
kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalmuseet_for_kunst,_arkitektur_og_design

MITT FØRSTE MØTE

I forrige uke var jeg og klassen min på ekskursjon rundt på forskjellige visningssteder i Oslo. Dette var mitt første møte med galleri og museum, da jeg som person har svært liten erfaring med kunst generelt. Jeg har av den grunn ikke opparbeidet meg noe spesielt bilde og inntrykk av hvordan det er å gå på galleri og museum. Min største utfordring er nok å se det unike og spesielle ved kunsten, og hva som fører til at et maleri kan koste skjorta.

Det var spesielt to visningssteder som fanget min oppmerksomhet. Nasjonalgalleriet som det historiske og velkjente visningsstedet, til det mer moderne og dagsaktuelle galleri Fineart.

Nasjonalgalleriet var første stopp på ekskursjonen vår, og føltes ut som en liten oppsummering av Norsk boka fra videregående. Jeg kjente igjen mange av verkene, og ble veldig fasinert av å faktisk kunne stå med millimeters avstand til kunst, kjent over hele verden. Man kan si at Nasjonalgalleriet representerer det eksklusive kretsløpet ved at de viser kunst for kunsten skyld, og fordi de er en del av et internasjonalt nettverk. Det inklusive kretsløpet er også sentralt, da jeg fanget opp at galleriet i stor grad rettet seg mot publikum, og at flere store grupper ble ført rundt av guider som fortalte om hvert eneste verk med stor entusiasme og kunnskap.

For oss som ikke hadde anledning til å benytte oss av en guid, fikk vi allikevel den informasjon vi trengte, gjennom at det ved siden av alle verkene og maleriene, ble informert om kunstneren, navnet på bildet, malingstype og årstall. Det var for så vidt ingen opplysninger om pris, og jeg må innrømme at jeg ble en smule stresset av at det gikk vakter rundt oss til en hver tid. Det var ingen tvil om dette var kunst av høy verdi.

Nasjonalgalleriet går under galleritypen ” kunstmuseum” fordi de er landets fremste institusjon for samling, bevaring, dokumentasjon, forskning og formidling av billedkunst, design og arkitektur.

Foto: Marthine Mathiesen Nasjonalgalleriet

Foto: Marthine Mathiesen
Nasjonalgalleriet

Da vi kom til galleri Fineart, fikk jeg en helt annen opplevelse enn hva jeg gjorde på Nasjonalgalleriet. Jeg merket med en gang at dette var mer min greie, og at jeg så bilder jeg faktisk kunne tenkt meg hjemme i min egen stue. Det var ikke like ”stivt” og flott på galleri Fineart, og det var nok også med på å gjøre meg mer komfortabel. Man kunne gå fritt rundt å se på bildene, og det som skilte seg ekstra mye ut fra besøket på Nasjonalgalleriet, var nok at det var opplyst om pris, og at de hadde en slags kasse eller resepsjon som man kunne henvende seg til. Her kunne jeg faktisk vurdere å kjøpe kunst, noe jeg absolutt ikke fikk følelsen av på Nasjonalgalleriet.

Jeg fikk mye ut av å være med på denne ekskursjonen, og jeg vet nå litt mer om hvordan det fungerer å være publikum på galleri og museum. Jeg kommer nok ikke til å dra tilbake på Nasjonalgalleriet med det første, men jeg skal definitivt tilbake på galleri Fineart.

Foto: Marthine Mathiesen Galleri FineArt

Foto: Marthine Mathiesen
Galleri FineArt