Mange om benet, få kommer frem

I Oslo by florerer det av visningssteder for kunst. De forskjellige galleriene i Oslo presenterer kunstnere i alle klasser og sjangre. Noen er famøse, som i seg selv vil kunne tiltrekke seg publikum, andre ikke. Det er flere vernissager i Oslo hver uke, hvor flere av aktørene serverer gratis øl eller vin, hvorpå de bruker det som et aktivt trekkplaster. På sett og vis fungerer dette, men hvorvidt de tiltrekker seg den rette målgruppen er en annen sak. De jeg kjenner som liker å dra på vernissager er som regel selv kunstnere, og drar like mye – om ikke mer – for alkoholens skyld enn for kunstens. De som er der for kunstens skyld, er der nok mer for inspirasjon til teknikker og motiver, enn de er der for å kjøpe kunst.

Siden det er mange om benet, kan nok hovedproblemet sies å være nettopp å få nok publikum til hver utstilling. De største utstillingene blir dekket av media, så det er greit. Men for de mindre kunstnerne og galleriene, kan det være vanskelig å nå ut til folket. Av erfaring ser jeg at de som regel er dårlige på bruk av sosiale medier og markedsføring. For at jeg skulle dratt på en kunstutstilling må jeg: 1) vite om den, 2) få en forsmak på hva jeg vil kunne se, 3) finnes relevant for meg. Som Lars Petter Hagen sier «et nøkkelord er relevans» når det gjelder publikumsutvikling. For mindre famøse kunstnere kan det også være en idé å samarbeide med andre kunstnere om en utstilling, eller eventuelt kombinere det med et annet type event. For at jeg skal bruke tid på å se en kunstner jeg ikke har særlig forhold til, må de kunne tilby noe ytterligere. Hvis ikke er det lettere for meg å holde meg til «gategalleriene» og byens graffitikunst.     

Bilde: Gategalleri, Gamlebyen GSF

Reklamer

Berlins gater

For meg har kunst alltid vært interessant fra jeg var liten av. Det kan nok komme av at mamma og pappa har hatt interesse for det meste av kultur. Jeg og mine søsken har blitt dratt inn og ut av ymse gallerier og museer fra vi var små.

Men gallerier og spesielt museer har ofte vært hakket for kjedelige for meg. Det er litt som å ha på seg en dress. Litt for stramt og klamt. Det går greit i starten, men etter 30 minutter føler man seg litt utilpass. Slik har det i hvert fall vært for meg. De fleste gallerier og museer er litt for stive for meg, rett og slett.

Nå er jeg riktig nok ikke den som frekventerer i størst grad på gallerier og museer, men jeg har vært på stort og smått både i Europa og Norge. Pompideu, Louvre, Munch museet, KODE og ymse gallerier rundt om i landet for å nevne noen. Det har selvsagt vært mange flotte kunstverk å titte på, men det har som oftest vært svært upersonlig. Distansen mellom meg og galleriet eller museet har vært milevis selv om jeg har stått inne i byggingen, rett foran kunstverket.

Liten smilefaktor fra de ansatte som jobber der, stillhet og den eneste interaksjonen med ansatte har vært kjeft og sure miner når jeg plutselig kommer borti et kunstverk som jeg ikke ante var et kunstverk. Det er det jeg assosierer med galleri og museer, om jeg skal sette det litt på spissen. Så høydepunktene har ikke stilt seg i kø for å si det sånn, selv om det har vært en del kul kunst jeg har fått sett gjennom forskjellige galleri og museumsbesøk.

Foto: Nikolaj N. Gloppen

Men en av de beste galleri/museums opplevelsene jeg har hatt var i fjor. Vi var en gjeng fra Kultur og Ledelse-linjen som var på klassetur i Berlin. I regi av denne klasseturen var det ordnet med en guidet street art tur i Berlins gater. Denne guidede turen bestod av flerfoldige tyske kunstnere som hadde funnet seg en vegg, lyktestolpe eller et tak hvor de kunne stille ut sine kunstverk. Riktig nok ikke alltid så lovlige kunstverk, må jeg få lov å påpeke.

Det beste var guiden vi hadde, en ung Berliner som selv hadde en fot innenfor miljøet. Han hadde kunnskap om de fleste kjente og ukjente artistene innenfor Street art-miljøet i Berlin. Tok oss godt i mot og viste oss mange godbiter fra street art scenen i Berlin. Innimellom stoppet han opp og viste oss nye kunstverk han selv nettopp hadde oppdaget. Hannes engasjement for kunsten han viste oss har jeg aldri opplevd i noe galleri eller museum før. Dette var noe som var med på å gjøre hele opplevelsen unik.

Så om det er lov å si, så står Berlins gater for den beste galleri/museums opplevelsene jeg har hat til nå. Jeg tror det var noe med at kunsten var fri. Kunstverkene levde sitt eget liv i gatene. Hvor vær, folk og andre ting var med på å endre, eller til og med gi liv til kunstverkene over tid. Ingen ting var preget av «stivhet». Det var følelsen av og gå i joggebukse og hettegenser hele veien. Veldig lavterskel. Og ikke minst at vår guide tok så godt vare på oss og skapte en unik opplevelse!

Kunst som investering eller for personlig interesse?

IMG_0953

Kunstverk av Pushwagner på Fineart. Foto: Kristine Pham

Kunstnere selger maleriene sine for millioner kroner fordi publikum liker kunsten, men det fins også en annen type publikum som kjøper kunst for verdiens skyld. NRK skrev en artikkel om at kunstsalget øker og mange benytter dette til å kjøpe kunst for å investere, men ikke for personlig interesse. Daglig leder Rolf Stavnen hos Fine Art sier at: «Folk kjøper kunst først og fremst fordi de ønsker å ha noe fint på veggen å se på, men han tror også mange handler kunst i investeringsøyemed» (Torjusen & Tunheim, 2014).

Et kunstverk er både et åndsverk og salgsverdi, og disse to momentene representerer to motsatte verdier – ånd og penger. Man kan kalle disse verdiene for estetiske interesser og økonomisk kapital (Solhjell & Øien, 2012, p. 165).

Publikum er ikke bare besøkende, de kan også være kjøpere av kunst. Ut ifra de to motsatte verdiene, kan kjøperne deles inn i to grupper. Den ene gruppen er kunder som kjøper kunst for investering, og betrakter kunst som et vare, et middel eller en økonomisk strategi. Motivasjonen til denne målgruppen er penger, og de har kommersielle interesser innenfor det kommersielle kretsløpet som vektlegger kunstens økonomiske verdier (Solhjell & Øien, 2012, p. 43). Forbrukeratferden av kunstkjøp i det kommersielle kretsløpet er spontant, og man kjøper kunst for lav pris i håp om at det er en god investering.

Den andre gruppen er kunder som kjøper kunst for estetiske interesser og kunstens skyld. For denne målgruppen er kunst personlig. Målgruppen kan plasseres både i det kommersielle kretsløpet, og det inklusive kretsløpet som er knyttet til kulturpolitikk og vektlegger kunstnerisk deltakelse og aktivitet. Et utsagn i det inklusive kretsløpet er at ”kunsten er for alle”, og dette betyr at alle har rett til å ha tilgang til kunst og kunstopplevelser. Med andre ord er publikum viktigere enn kunsten (Solhjell & Øien, 2012, p. 51). Kunstnere innenfor dette kretsløpet lager kunst for publikum, for eksempel kunstneren Pushwagner.

«Kreativiteten kommer før kapitalen. Man bør kjøpe bilder som gir menneskelig vekst. Man bør kjøpe kunst med hjertet,» sier kunstneren Vebjørn Sand (Torjusen & Tunheim, 2014). I utgangspunktet vil kunstnere at kundene kjøper kunsten deres fordi kunst er personlig glede, og de vil at publikum setter pris på kreativiteten, ikke på den økonomiske verdien. Når man investerer, kan man risikere å tape penger. Man kan investere i kunst hvis man ikke har penger å tape.

 

Kilder:

Solhjell, D., & Øien, J. (2012). Det norske kunstfeltet: En sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Torjusen, A., & Tunheim, H. (2014, August 28). Kjøp kunst med hjertet. Hentet Februar 7, 2016 fra NRK: http://www.nrk.no/kultur/vebjorn-sand-om-kunstkjop-1.11903192