#Art-Less

George Washington’s fødselsdag, en høytid bedre kjent på folkemunne som Presidents’ day, er en offentlig høytidsdag i USA som skal hedre alle som har tjenestegjort som president i landet. I år faller denne dagen på mandag 20. februar, og markeres på atskillige ulike måter. En av de mer oppsiktsvekkende er kanskje The Davis Museum i Massachusetts sin måte å gjøre dette på – nemlig ved å fjerne eller dekke til alle kunstverk laget av, eller mottatt som gave fra immigranter. Her er det snakk om hele 120 verk, som tilsvarer omtrent 20 prosent av alle verk de for øyeblikket viser frem.

Museet hevder selv at de gjør dette for å demonstrere symbolsk hvordan museet ville sett ut uten disse immigrantenes bidrag til deres samlinger, og for dermed å hedre de mange uvurderlige gavene.

Faktisk er et av bildene som er fjernet et veldig ikonisk maleri med motiv av George Washington selv, som er laget av svenske Adolf Ulrik Wertmüller. Wertmüller emigrerte fra Sverige til USA på 1790-tallet, og maleriet er donert av den svenske Munn-familien.

Hele denne markeringen har fått navnet Art-Less, og har som mål å sette fokus på immigranters innflytelse. Den er, som du kanskje gjettet, en reaksjon på president Donald Trumps innreiseforbud for utlendinger til USA.

art-less

Bilde: Privat

Den internasjonale museumsorganisasjonen, ICOM, sier at museer er institusjoner i samfunnets tjeneste, og legger vekt på at de har et samfunnsoppdrag. De er institusjoner som skal tjene samfunnet. Da kan man også spørre seg selv; hva er oppgavene til den Amerikanske presidenten? Er det ikke blant annet å tjene samfunnet på best mulig måte? Det er i hvert fall mange som er uenige i Trump sine måter å lede på, og blant dem ser vi The Davis Museum. Det er ikke alltid man som mennesker, ledere eller institusjoner er nødt til å ta et stort ansvar for samfunnet. For enkelte kan det være å resirkulere søppel, mens for andre kan det være å hjelpe fattige som ikke kan ta vare på seg selv.

I dette tilfellet vil jeg personlig påstå at det amerikanske museet har tatt på seg et samfunnsansvar så langt det lot seg gjøre av dem, ved å ta et standpunkt til den ferske presidenten i USA og hans kontroversielle uttalelser og styringsmetoder. Denne måten å ta ansvar på kan nesten anses å være noe av selve definisjonen av museer:

Gjenstandssamlingene vil vise hvordan museet selv har utviklet og endret seg over tid, og hvordan de ulike idealer og ideer har formet institusjonen. Samlingen reflekterer imidlertid ikke bare det enkelte museets egen historie, i et videre perspektiv vil de også være deler av en større kunnskapshistorie. De vil gjenspeile samfunnets verdier og tankemåter, og viser hvordan idealer for kunnskap og kunnskapsorganisering har forandret seg over tid.

– Anne Eriksen, Museum – En kulturhistorie

 

Kilder:

Dagbladet

The Art Newspaper

Davis Museum at Wellesley College

Museum – En kulturhistorie, av Anne Eriksen

Reklamer

Verdict of the people

artpolitics

Bilde: Heidi + Paint

 

Det er ingen tvil om at Trump har vært et av verdens største samtaleemner det siste halve året, og denne bloggen blir intet unntak. Det har lenge vært en tradisjon at den kommende presidenten i USA velger ut et maleri malt av en amerikansk kunstner som skal henge i bakgrunnen i det hvite hus under innvielseslunsjen. Dette har vært en tradisjon få kjente til før akkurat i år grunnet et ganske kontroversielt og kanskje litt ironisk valg av maleri (www.washingtonpost.com). For mens Donald Trumps forgjengere har valgt bilder av landskap, arkitektur og tidligere presidenter har han selv valgt et bilde kalt «Verdict of the people» av George Caleb Bingham. Bildet er en del av en triologi som avbilder de forskjellige stadiene av et politisk valg på midten av 1800-tallet.

At Trumps valg falt på dette bildet har vekket store protester blant amerikanske kunstnere og andre kunstinteresserte, da spesielt kvinner. For det første var det protester mot å bruke bildet da navnet ikke sammenfaller med måten Trump vant valget på: Hillary hadde flest folkestemmer og var dermed «the verdict of the people», mens Trump hadde flest velgmenn i Electorial College (Election 2016).

For det andre var det protester mot selve motivet på maleriet, som avbilder feirende menn av den typiske «eliten» som hadde stemmerett på den tiden. Fremst i bildet er en slave, som er den eneste afroamerikanske personen, og bakerst på en balkong finner vi de eneste kvinnene. Protestene gikk altså ut på at Trump ikke burde ha fått lov til å bruke dette bildet ettersom det støtter opp om hans undertrykkende syn på kvinner og utlendinger.

Bildet ble lånt fra St. Louis Art Museum som uttaler at de ikke vil ta stilling til protestene og at de ser det som en ære å stille ut bildet i det hvite hus. Kunstnerne som protesterer mot lånet av bildet mener at museet kun sa ja til å låne ut bildet for å få publisitet, og at dette ikke er «museumsverdig oppførsel» (St. Louis Art Museum Petition against painting).

Det å bruke kunst i en politisk setting har vært generelt omdiskutert, da det strider mot oppfatningen om at kunsten skal være for kunstens skyld. Samtidig er det også sånn at mye kunst, kanskje til og med mesteparten, ikke overlever uten politikk og store bedrifter både når det gjelder økonomi og profilering (Urnes, 2012). Hvem vet, kanskje får St. Louis Art Museum en ny kundebase av Trump-supportere som et utfall av utlåningen av dette bildet?

Bildet kan sees her: Verdict of the people – Bingham

Hva er kunst?

Det er få som har et klart svar på hva kunst egentlig er. Selv har jeg vokst opp i et kunstgalleri og blitt lært opp til at alt kan være kunst. Tollvesenet har derimot en annen oppfatning av hva kunst er.

Bjarne Melgaard ble for en stund tilbake stoppet i tollen med sine 16 malerier da tollvesenet mente at bildene ikke kunne klassifiserer som kunstverk, til tross for at han riktignok er en av Norges mest kjente samtidskunstnere. Les saken her. Dette førte til at Melgaard fikk krav om å betale 1,3 millioner kroner i moms på noe som burde være momsfritt.

Så hva er egentlig kunst? Kan vi definere kunst ved hjelp av en setning? En definisjon? La oss ta maleriene som et eksempel. Følger vi definisjonen til tollvesenet må maleriet være gjennomført for hånd av kunstneren selv for å klassifiseres som et kunstverk. Skal tollvesenet, som mest sannsynlig ikke har peiling på feltet, ha makten på å sette definisjonen på hva kunst er? I boken til Solhjell og Øien, Det Norske Kunstfeltet, finner vi tre ulike definisjoner av kunst; den kunstneriske kvaliteten ligger i kunstverket og i utførelsen, den andre definisjonen spiller mer på at kvaliteten ligger i de følelser og opplevelser vi får når vi ser et kunstverk. Den tredje definisjonen handler om hvem som sier at verket er kunst – institusjonell kunstdefinisjon, som i dette tilfelle vil være tollvesenet.

Videre i boken, Det Norske Kunstfeltet, heter det at man ikke kan begrense kunstbegrepet til det som er gyldig eller relevant bare for en særlig kyndig, profesjonell eller hegemonisk del av kunstens verden, og ikke bare til den kunsten forskere holder som god eller interessant. Så om ikke engang forskere og kunsthistorikere kan definere kunst, hvem kan vel da si hva som er rett?

Heldigvis reddet finansdepartementet dagen, med Siv Jensen i spissen og omskrev rett og slett definisjonen av kunst i reglementet med umiddelbar virkning. Melgaard sine bilder kunne endelig bli kalt kunstverk og utstillingen på Galleri Rod Bianco ble holdt slik den var ment.

arbeidskrav-1-the-world-is-falling-apart

Kunst? (Foto: Privat, 01.02.2017)

Solhjell, Dag og Jon Øien 2012. Det norske kunstfeltet. Oslo: Universitetsforlaget

https://www.nrk.no/kultur/bjarne-melgaard-malerier-stanset-i-tollen-pa-gardermoen.-1.13210268

http://www.dagbladet.no/kultur/finansministeren-griper-inn-og-ber-tollerne-a-lose-melgaard-saken/64064447

Politikk og pengestank

Vi kan ikke forstå det norske kunstfeltet uten å forstå den norske kunstpolitikken. Kulturpolitikken har en viktig, og vanskelig rolle i kunstbransjen. Med kunstpolitikk menes beslutningsprosesser rundt offentlige tiltak som er ment å ha virkninger på billedkunstfeltet. I lys av at det er et viktig skille mellom den kulturpolitiske og det kunstneriske, kan man si at politikere og kunstnere har en helt forskjellig agenda i sitt arbeid. Kulturpolitikeren ser på et kulturbudsjett som en utgift til inntekts ervervelse, mens kunstneren kan se på et budsjett som en kilde til egen kunsts egenverdi. Politikken skal ikke styre kunsten. Politikk skal ta utgangspunkt i hvilken rolle kunsten skal spille.

Det største problemet politikere står ovenfor, er evnen til å skille kunst og kultur. En politiker kan fort tenke at kunst bare er en undersjanger av det vi så fint kaller kultur, på lik linje med musikk. Men kunst er så mye mer. Problemstillingen ligger der at politikere må generere et program som løsriver kunst og kultur fra økonomisk nyttetenkning. To verdiforskjeller mellom det politiske feltet og kunstfeltet bidrar til å forme de relasjoner som hersker mellom politikk og kunst. Den ene gjelder hvordan handlinger legitimeres, det andre forholdet til bedømmelse av kunstnerisk kvalitet.

I kunstfeltets tre kretsløp har agentene forskjellige mål og verdier ovenfor kunstpolitikken. I det eksklusive kunstfeltet vil agenten styrke kunstlivets egen makt, med stor autonomi ovenfor både politikk og marked. I det inklusive kretsløpet er agentene i større grad villig til å bidra til de formål det politiks e feltet setter opp for kunsten. I det kommersielle kretsløpet forventer vi at agentene velger å ha lite med offentlig kunstpolitikk å gjøre.

12788098_10153377670797694_25789003_n

Bildet representerer at stank ikke nødvendigvis kommer fra penger. Også fra First Price-pølsebrød. Foto: Andreas Dyrøy.

 

Som uavhengig kommentator med priviligert tilgang til media kan jeg som midlertidig kunstkritiker via denne bloggen, vil jeg ta opp en stank jeg lenge har luktet på selv. Det at Astrup Fearnley ikke bare lukter, men stinker penger.

Problematikken rundt Astrup Fearnley og Tjuvholmen med spiss-kommersialisert kunst og kultur er også verdt å nevne fra et samfunnsperspektiv, derav gentrifisering og segregering av kulturtilbud. Fra et kulturperspektiv kan vi si at det her et er enormt fokus på kunst som selger, som blir veldig regressivt og som nesten utelukkende fokuserer på allerede-eksisterense kunstnere eller kunstretninger som Damien Hirst eller Puchwagner som ikke direkte “pusher” grensene for hva kunst er.

Når det er nevnt, står kulturpolitikere opp mot en enda større politisk kamp. Det har blitt diskutert mye rundt det som i media har blitt kalt “Hvitvasking av image” skjer innad i f. eks. Astrup Fearnley. Med Lundin Petroluim som Astrup Fearnleys hovedsponsor, støtter museet seg på en skitten kapital. Selskapet har drevet med olje, gass og mineraler, gull, i Libya, Sudan, Malaysia, Sør-Afrika (under apartheid), Argentina og Kongo. Adolf Lundin adopterte slagordet «No Guts, No Glory». Selskapet har også vært direkte knyttet opp mot regelrett folkemord i Sudan mellom 1997 og 2003.

Den statlige kunstpolitikken har tre typer virkemidler: bevilgninger, lovgivning og forvaltningstiltak. Det er under sånne omstendigheter jeg mener kulturpolitikken ikke spiller sin rolle godt nok. Her bør det være klare regler på hva som skal finansiere kunst, og hvordan private virksomheter skal driftes.

Man kan ikke stave politikk uten å stave politi.

http://www.kunstkritikk.no/kommentar/kulturell-hvitvasking/?d=no

https://www.bi.no/forskning/News/Nyhetsarkiv-2006/Kulturpolitikk-er-en-kunst/

Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet: en sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Nye tall for visuell virksomhet

Nylig la Anne Britt Gran, Professor i kulturforståelse og kulturpolitikk ved Handelshøyskolen BI, Oslo., frem nye tall for verdiskapning og sysselsetting for den kreative næringen i Norge. Tallene om visuell virksomhet er interessante tall for galleri og museumsbransjen. Riktig nok er tallene for visuell virksomhet satt sammen av tre bransjer, design, kunst og museum & kulturarv. Der design er den bransjen som dominerer i størst grad når det gjelder verdiskapning. Design bransjen er også den mest kommersielle med bedrifter innenfor klesdesign, produksjon av porselen, webdesign og mye mer.

Samlet har de tre bransjene økt verdiskapningen med 44 prosent i perioden 2008 – 2014. Ser vi nærmere på kunst og galleri & kulturarv bransjene (mest relevante bransjen for dette kurset), kan vi se at disse to bransjene påvirkes i mindre grad av konjunktur og i større grad av økte kulturbudsjett. For eksempel har Kulturarv (museum) den største økningen av verdiskapningsvekst (49%) mellom 2008-2014, noe som skyldes et økt kulturbudsjett under kulturløftet. Kunstbransjen, som representerer kunstnere, gallerier og auksjonshus blant annet, hadde bare en økning på 39 % i forhold. Noe som kan skyldes av at denne bransjen havner i mellom den høy kommersielle designbransjen og den lite kommersielle bransjen kulturarv som i større grad får statlig støtte.

index

Norsk Folkemuseum (Foto: James Cridland, 21. oktober 2006.)

På topp ti listen over de mest verdiskapende bedriftene innenfor visuell virksomhet finner vi to museer, Norsk Folkemuseet og Museene i Sør-Trøndelag. Noe som gjenspeiles i at den nest største bransjen innenfor visuell virksomhet er museene, der er alle helt dominert av det offentlige. Bortsett fra disse to museene tilhører de resterende åtte bedriftene på topp ti listen des

ign bransjen.

Interessante tall og få med seg om man holder på i et felt innenfor kreativ næring. Som Anne Britt Gran også påpeker, er det interessant å se hvordan den kreative næringen har klart seg bedre i forhold til mye annen næring gjennom konjunkturer som finanskrisen blant annet. Noe som gir håp for at den kreative næringen, kunst og galleri bransjen, kommer til å klare seg i et Norge i økonomisk nedgang.

Nasjonalgalleriet

I regi av BI gjestet jeg for første gang Nasjonalgalleriet forrige uke. Nasjonalgalleriet er en bygning jeg har gått forbi mange ganger, men uten å faktisk vite at det er et museum og hvilke skatter som er der inne. Det var en høytidelig stemning vi ble møtt med da vi kom inn, det føltes nesten som å ikke være i Norge. Høye søyler, gammel arkitektur og gjenklang når man snakket – kunne like gjerne vært et museum i kunstnerbyene Roma eller Madrid. Det at en gjeng barnehagebarn akkurat hadde vært på omvisning da vi kom, minte meg om at jeg fremdeles var i Norge. Alle skal med!

Nasjonalgalleriet er landets fremste institusjon for samling, bevaring, dokumentasjon, forskning og formidling av billedkunst, design og arkitektur (Bakke 10.02.2016). Med sin egen kunstsamling og en kunsthistorisk relevans er det den galleritypen vi kaller «kunstmuseum». Vi gikk rundt hver for oss og opplevde bildene i eget tempo. Det var store veggflater slik at hvert enkelt bilde fikk sin egen fulle oppmerksomhet og boltreplass. Her var det ingen tulle-kunst. Konkrete bilder som vitnet om høyt respekterte kunstnere med moral og maleteknikk. Jeg merket at jeg automatisk rettet meg opp i ryggen der jeg gikk, og angret litt på bekledningen. Hadde jeg vært mer forberedt hadde jeg tatt på meg noe mer kultivert. Nasjonalgalleriet har skapt et visningssted for kunst basert på tradisjonelle historiske premisser. Det var en rik opplevelse å være der, og det er absolutt et sted jeg vil anbefale andre som ønsker en dose høykultur, men som ikke har råd til å reise til Roma.

På mange måter kan Nasjonalgalleriet sies å representere det eksklusive kretsløpet. Her vises det kunst for kunstens skyld, de er en del av et internasjonalt nettverk og har et tydlige hierarki der kun de mest prestisjefulle kunstnerne gjennom tidene blir representert. Likevel er det en norm i norsk politikk at alle skal inkluderes – også i høykulturen, så lave billettpriser og et fastsatt hovedmål fra staten: museet skal sikre at flest mulig får tilgang til kunnskap om, forståelse for og opplevelse av billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur av god kvalitet (Bakke 10.02.2016)viser at det inklusive kretsløpet også er gjeldende i stor grad. I det eksklusive kretsløpet er kommersiell verdi et ømt tema, siden kunst er hellig og verdien skapes gjennom en symbolsk kapital. Nasjonalgalleriets samling lånes ut til andre gallerier, og de får selv låne andres samlinger til egne utstillinger – nærmest som en vennetjeneste. Likevel er de økonomiske verdiene disse typen gallerier sitter på helt vanvittige, så man kan spekulere i om de til en viss grad tilhører det kommersielle kretsløpet også.

Dessverre hadde vi et stamt opplegg med flere museer som skulle besøkes. Jeg rakk derfor bare å se en liten del av utstillingen, og mitt inntrykk av kuratoriatet er derfor begrenset. Uansett syns jeg at det var en spennende utvelgelse av kunstnere og verk, og fremstillingen var gjort på en gjennomført måte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

«Nasjonalgalleriet – alle skal med» av Johanne Aurora Løvli Hidle

 

Forelesning: 10.02.2016 med Per Odd Bakke

Kulturpoltikkens rolle

Kulturpolitikken i Norge i dag har utrolig mye å si for den norske kunstbransjen, men hvilken rolle spiller den egentlig? Gjennom vedtak og budsjetter som tar for seg denne delen av kulturnæringene, er det så godt som ingen deler av kunstfeltet som ikke blir påvirket. Kunstbransjen består av en blandingsøkonomi, der det offentlige bidrar med 58%, mot private brukeres 40% (Solhjell, Øien). Hvis vi ser disse prosentene i en internasjonal sammenheng, er det klart at den offentlige andelen er veldig stor.

På den ene siden utøves kunstpolitikken av offentlige instanser, hvor staten særlig har en sentral rolle. På den andre siden blir beslutningsprosessene påvirket av selve kunstfeltet, da særlig av de som representerer større grupper av agenter. Ettersom den politiske siden fortsatt kan få viljen sin til tross for at de kan møte stor motstand innad i kunstfeltet, er det rimelig å si at det er denne siden som sitter med mest makt. Likevel, på tross av store forskjeller, trenger politikk og kunst hverandre. Men- de kan ikke bevege seg inn på hverandres enemerker (Solhjell, Øien).

”Kunstråd” skal hjelpe til å holde en armlengdes avstand mellom kunst og politikk. Prinsippet her er at kunsten skal kunne styre seg selv kunstnerisk, dette på tross av at det offentlige bidrar økonomisk. Denne ”armlengden” minker dess flere økonomiske bidrag som blir øremerket for et bestemt bruk.

Kunstpolitikken i Norge har virket både strukturerende, vekstfremmende, byråkratiserende og maktpåvirkende (Solhjell, Øien) på kunstfeltet. Jeg mener at dette er roller kulturpolitikken er nødt til å spille. Selv om man kan argumentere for at tiltak som har blitt satt i gang, som for eksempel mål- og resultatstyring, til en viss grad kan true den kunstneriske friheten, kan man også påstå at dette er høyst nødvendig. Hovedmålene departementet har satt seg er at det skal finnes et profesjonelt tilbud av teater-, opera-, danseforestillinger og andre scenekunstuttrykk over hele landet, at det skal finnes høy kvalitet gjennom utvikling og fornyelse, at man skal kunne nå hele befolkningen, og at det skal være større mangfold og effektiv ressursutnyttelse. Disse målene er med på å sikre at kunsten ikke kun blir laget for de spesielt interesserte. Takket være dette finnes det kunst som passer for alle, og kunsten er tilgjengelig for hele befolkningen. Jeg vil derfor konkludere med at det muligens er riktig at mål- og resultatstyring truer den kunstneriske friheten noe, men at dette kanskje er verdt å ofre for samfunnets beste når det kommer til stykket.

munch

Edvard Munchs maleri «Stemmen». (Foto: Stina M. Resset)

Kilder:

  • Solhjell, Dag og Øien, Jon. 2012. Det norske kunstfeltet: En sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.