«Kunstverk» til salgs

40561_10150221279835075_5596012_n

15. februar skriver Knut-Erik Lindblad om Tim Steiner fra Sveits som har fått hele ryggtavlen tatovert av kunstneren Wim Delvoye. Dette er for så vidt en gammel sak, da han ble tatovert så tidlig som i 2008. Men det er ikke det som er poenget her. Poenget her er at hudstykket med tatoveringen på skal skjæres vekk fra resten av kroppen når Tim Steiner dør, grunnen til at det skal skjæres vekk er at det har blitt solgt som et stykke kunst til en samler for 150.000€. At tatoveringer skjæres av huden for å stilles ut som et verk er ikke noe nytt, i Japan blant annet har det blitt gjort i flere hundre år.

I Japan er en tatovering et teg vært med på å undergrave tattoo-artists som kunstnere. Litt trist er det jo, for når man ser på mange av verkene som har blitt gjort må man tenke på at dette har blitt gjort på levende kropper med bevegelig underlag, litt vanskeligere enn å male på lerret.

Det som gjør tatoveringer som kunstverk spesielt er at de blir gjort på mennesker, mennesker som har de med seg overalt hvor de går. Og det gjør jo alle med en tatovering til et vandrende kunstverk. Det er jo kanskje å strekke den litt langt når man ser folks tribal tatoveringer fra sydenfylla 08.

Kunstbransjen er en bransje som er stadig i utvikling, kunstnerne finner stadig nye måter å pushe grensene på og dermed også omformulere hva som definerer et kunstverk. At en tatovering blir solgt for en slik sum legitimerer også tattoo-art som en kunstform. I avtalen til Tim Steiner står det det også at han skal stilles ut som et kunstverk i en utstilling 3 ganger i året. Han har blitt utstilt på museer verden over, som Louvre i Paris og MONA i Tasmania.

Sett i lys av Solhjell og Øien sin kretsløpsmodell vil jeg plassere dette i det eksklusive kretsløpet.

Det som kjennetegner det eksklusive kretsløpet er høyt anerkjente museum og gallerier, både innen samtidskunst og mer etablert kunst. Kunstnerne som stiller ut i disse kretser bærer navn som er kjent langt utover «kunstmiljøet». Her ekskluderes flertallet mens færreste får stille ut, dette skaper en knallhard «konkurranse» om man vil kalle det det, men det fører også til at det er den mest anerkjente kunsten som blir vist ut. Når man tar en titt på hjemmesiden til Wim Delvoye finner man raskt ut av at de stedene som blir namedroppet her ikke ukjente og lite anerkjente museer men heller institusjoner som passer beskrivelsen til det eksklusive kretsløpet veldig godt.

Reklamer

Tøyens voktere

Hver gang jeg vandrer hjem til kollektivet fra t-banen på Tøyen blir jeg møtt av to imponerende skikkelser på hver side av veien. Helt forskjellige, men like sterke i sine uttrykk – som verdens merkeligste tospann. Den ene skikkelsen er en høy astronaut, med hjelmen under den ene armen og hjertet på den andre. Han har fete briller og metervis med swag. Hans makker er ingen ringere enn Edvard Munch, likblek og angstfylt foran sitt mest ikoniske landskap; den blodrøde himmelen på vei opp til Ekeberg som ligger et kvarters gåtur unna. Museet som rommer livsverket hans ligger enda nærmere, knappe fem minutter. Enn så lenge.

Disse portvaktene ved inngangen til Jens Bjelkes gate er malt på hver sin gavlvegg. De er bare to av flere slike figurer som pryder Gamle Oslo, og som har reist seg i løpet av få år. Gatekunst skapt av både norske og internasjonale kunstnere, i en skala få andre museer eller gallerier i byen kan tilby.

 

Og det er et galleri. I hvert fall om du spør ildsjelene som står bak. Nordens største utegalleri;  slik lyder visjonen til Foreningen Urban Samtidskunst. Bakgrunnen er at Munchmuseet, som har gjort Tøyen til et viktig reisemål for kunstinteresserte i mange år, blir revet vekk til fordel for fancy Bjørvika. Som plaster på såret ble bydelen tildelt Tøyenpakken etter stort lokalt engasjement. Inspirert av gatekunstfestivaler som Nuart i Stavanger, ble tomme husvegger til gigantiske lerreter for motiver av mer eller mindre kjente kunstnere. Av de mer kjente navnene er tegnerne Jason og Steffen Kverneland, som står bak tolkningen av Munch. Billedkunstneren Fadlabi, mannen bak den kule astronauten, har et helt spesielt budskap bak verket. Astronauten er fra Somalia, en stolt rollemodell uten hvit hudfarge, og budskapet er rettet mot barna i nabolaget: Hvis dere jobber hardt nok, får dere til hva dere vil.
Situasjonen på Tøyen ser jeg som et eksempel på hvordan kunstmiljøet i Norge deler seg opp i ulike kretsløp, som definert av Dag Solhjell og Jon Øien i deres bok ”Det Norske Kunstfeltet” (2012). Det inklusive kretsløpet, også kalt ”Rådhuset”, verdsetter variasjon og tilgjengelighet. Utendørsgalleriet er som en ekstrem versjon av dette; et rådhus uten tak og inngangspenger, med kunst som alle kan se uansett når, enten de liker det eller ikke.

Snart blir Munchmuseet et av flere kulturbygg i «Katedralens» nye høysete. Det nye Lambdabygget skyter i været i rekordfart og flyttedatoen kryper stadig nærmere. I 2020 er det slutt. Da vil bydelen miste sitt viktigste bidrag til det eksklusive kretsløpets kunstrute i Oslo –  til tross for at tegneren Kverneland drømmer om at lokasjonen ved vannet blir sabotert av oversvømmelser i sin nyeste Munch-bok, ”Vampyr”.

Likevel blir ikke Munch helt borte. Han er fremdeles tilstede, men nå i en annen form.

Et bilde på en forandret bydel som kjemper for hva den vil være: den eldste, men den mest nytenkende. Et sted med sterke lokale krefter som verdsetter sitt mangfold.

Med kunst for alle. Og som er godt å komme hjem til.

Munch + Mapplethorpe

I disse dager kan man oppleve en svært kontroversiell amerikansk fotografs bilder stilt ut side om side med vår egen Edvart Munch på Munchmuseet i Oslo. En slik paring av kunstnere er ikke unik på Munchmuseet. I sommer kunne man se Bjarne Melgaards bilder sammen med blant annet Pubertet, Vampyr og Sjalusi. Selv har jeg ikke tatt bussen til Tøyen for selv å oppleve Munch + Mapplethorp, og etter mediadekning å dømme, er det kanskje heller ikke noe jeg kommer til å gjøre. Flere setter spørsmåltegn ved fotografen Mapplethorps fellestrekk med Munch. Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke sier til nrk.no, forbinnelsen er rimelig tynn, slik jeg ser det.

Innen kunstsosiologien snakker man blant annet om kunstfeltets tre kretsløp: Det eksklusive, det inklusive og det kommersielle (Solhjell og Øien 2012:35). Inndelingen viser til ulike aktører, målsetninger og verdier. I stor grad kan både Munch og Mappelthorp sies å være en del av det eksklusive kretsløpet i den form av å være en del av det institusjonelle og borgelige hvor kunstnerisk kvalitet står i høysete. Samtidig synes jeg dette fremstår med en bismak av det inklusive kretsløpet. Ved å pare Munch med en fotograf som krever et eget «voksenrom» på sine utstillinger, skaper man både dynamikk i Munchmuseets faste utstillinger og åpner for bredere oppslutning om Mapplethorpe. Og det er nettopp dette som er det inklusive kretsløpets intensjon: å formidle kunst og kultur til alle uten nødvendigvis å skulle felle en dom over den kunstneriske kvaliteten ved paringen.

Så kan man jo spørre seg om barnefamiliene som tar en tur til Tøyen en søndags formiddag har godt av å bli møtt av pisk og lær.

 

IMG_3775

Er Munch og Mapplethorpe en god match? Illustrasjon: Anonym.

 

 

Kilder:

Elnan, Cathrine 2016. «Se de kontroversielle bildene fra Stein Erik Hagens kunstsamling». nrk.no, hentet 8.2.16.  http://www.nrk.no/kultur/se-de-kontroversielle-bildene-fra-stein-erik-hagens-private-kunstsamling-1.12787345

Munchmuseet 2016. http://munchmuseet.no/utstillinger/mapplethorpe-munch

Solhjell, Dag og Jon Øien 2012. Det norske kunstfeltet. Oslo: Universitetsforlaget

Nasjonalgalleriet

I regi av BI gjestet jeg for første gang Nasjonalgalleriet forrige uke. Nasjonalgalleriet er en bygning jeg har gått forbi mange ganger, men uten å faktisk vite at det er et museum og hvilke skatter som er der inne. Det var en høytidelig stemning vi ble møtt med da vi kom inn, det føltes nesten som å ikke være i Norge. Høye søyler, gammel arkitektur og gjenklang når man snakket – kunne like gjerne vært et museum i kunstnerbyene Roma eller Madrid. Det at en gjeng barnehagebarn akkurat hadde vært på omvisning da vi kom, minte meg om at jeg fremdeles var i Norge. Alle skal med!

Nasjonalgalleriet er landets fremste institusjon for samling, bevaring, dokumentasjon, forskning og formidling av billedkunst, design og arkitektur (Bakke 10.02.2016). Med sin egen kunstsamling og en kunsthistorisk relevans er det den galleritypen vi kaller «kunstmuseum». Vi gikk rundt hver for oss og opplevde bildene i eget tempo. Det var store veggflater slik at hvert enkelt bilde fikk sin egen fulle oppmerksomhet og boltreplass. Her var det ingen tulle-kunst. Konkrete bilder som vitnet om høyt respekterte kunstnere med moral og maleteknikk. Jeg merket at jeg automatisk rettet meg opp i ryggen der jeg gikk, og angret litt på bekledningen. Hadde jeg vært mer forberedt hadde jeg tatt på meg noe mer kultivert. Nasjonalgalleriet har skapt et visningssted for kunst basert på tradisjonelle historiske premisser. Det var en rik opplevelse å være der, og det er absolutt et sted jeg vil anbefale andre som ønsker en dose høykultur, men som ikke har råd til å reise til Roma.

På mange måter kan Nasjonalgalleriet sies å representere det eksklusive kretsløpet. Her vises det kunst for kunstens skyld, de er en del av et internasjonalt nettverk og har et tydlige hierarki der kun de mest prestisjefulle kunstnerne gjennom tidene blir representert. Likevel er det en norm i norsk politikk at alle skal inkluderes – også i høykulturen, så lave billettpriser og et fastsatt hovedmål fra staten: museet skal sikre at flest mulig får tilgang til kunnskap om, forståelse for og opplevelse av billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur av god kvalitet (Bakke 10.02.2016)viser at det inklusive kretsløpet også er gjeldende i stor grad. I det eksklusive kretsløpet er kommersiell verdi et ømt tema, siden kunst er hellig og verdien skapes gjennom en symbolsk kapital. Nasjonalgalleriets samling lånes ut til andre gallerier, og de får selv låne andres samlinger til egne utstillinger – nærmest som en vennetjeneste. Likevel er de økonomiske verdiene disse typen gallerier sitter på helt vanvittige, så man kan spekulere i om de til en viss grad tilhører det kommersielle kretsløpet også.

Dessverre hadde vi et stamt opplegg med flere museer som skulle besøkes. Jeg rakk derfor bare å se en liten del av utstillingen, og mitt inntrykk av kuratoriatet er derfor begrenset. Uansett syns jeg at det var en spennende utvelgelse av kunstnere og verk, og fremstillingen var gjort på en gjennomført måte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

«Nasjonalgalleriet – alle skal med» av Johanne Aurora Løvli Hidle

 

Forelesning: 10.02.2016 med Per Odd Bakke

Eleanor Barreau x ArtWorx Oslo

Skjermbilde 2016-02-04 kl. 21.11.13
Bildet er hentet fra; http://www.artworxoslo.com ©

Jeg er veldig interessert i kunst-og kulturbransjen, men har SVÆRT lite erfaring med utstillinger på gallerier og museum – dette er noe som kan skyldes at jeg ikke har gitt et iherdig nok forsøk på å finne ut hva Norge virkelig tilbyr av utstillinger, mens en annen sannsynlig forklaring kan være min indre frykt for å brase ut i tårer og latter – gjerne om hverandre, som jeg eksempelvis kan finne på å gjøre..

Likevel har jeg et ønske om å fordype min kunnskap ved å undersøke noen av de mange ulike utstillingsstedene i Norge har å tilby – og hvilke omtaler de har fått. En av utstillingene fra nærmeste fortid som fanget oppmerksomheten min er Eleanor Barreau´s sine kunstmalerier som ble utstilt i samarbeid med Artworx Oslo på Albin Pop-up galleri.

Den 26 år gamle klassisk utdannede kunstneren Eleanor Barreau er fra London, som beskrives som en av kunstens store metropoler ifølge Dag Solhjell og Jon Øyens bok ”Det Norske kunstfeltet” (2012). Oljemaleriene til Eleanor dreier seg om hvordan uttrykket ”skjønnhet” har utviklet seg til dagens surrealistiske fremstilling av den ”perfekte” kvinnen fra både media, magasiner man finner på bakerste hylle på bensinstasjoner til svart-hvitt film.

Ifølge de tre kretsløpene som brukes for å analysere kunstfeltet, herunder 1) Det eksklusive kretsløpet, 2) Det inklusive kretsløpet  og 3) Det kommersielle kretsløpet viser utstillingen preg fra det eksklusive kretsløpet. (Solhjell, Øyen .2012).

Innenfor det eksklusive kretsløp er hovedregelen at agenter/kunstnere kun søker anerkjennelse som er høyere enn den anerkjennelsen man selv har. Dette medfører også handlingsregelen at kunstnere holder seg unna utstillingsstedet dersom de har lavere anerkjente kunstnere enn dem selv. (Solhjell, Øyen .2012). Kunstnere som har anledning til å velge, søker helst dit hvor de kan vinne mest symbolsk kapital, og denne symbolske kapitalen består av den evne man har til å investere i slik kapital hos andre, og med positivt utbytte (Bourdieu. 1993).

Selvom Barreau er ”ny” innenfor feltet, har hun imponert etter flere solo-utstillinger i Londons mest ettertraktede gallerier. (Artworx.no) I motsetning til det norske inklusive eller kommersielle kretsløp, er det norske eksklusive kretsløp en del av et større internasjonalt kretsløp, slik samarbeidet mellom Barreau og Artworx er. Siden agenten, Artworx er nyetablert i 2015 vil trolig deres samarbeid med Eleanor kunne skape en positiv ”standard” profil for hvem de er, både nasjonalt og internasjonalt.  Gjennom samarbeidet har Eleanor fått vist sine kunstverk til det norske folk, og solgt sine malerier til norske hjem med en prislapp på gjennomsnittlig 14.000kr pr.stk.

Intensjonen bak utstillingen var som nevnt å vise publikum det kunstige og uekte bildet kvinner har i samfunnet i dag, men samtidig hevder Barreau at hun ønsker at bildene skal være vakre og tiltrekkende. (Dagbladet. Mandag 1.2. 2016). Det viser seg ironisk nok at flere i publikum kjøpte verkene av sistnevnte grunn, nemlig menn som liker estetikken hun kritiserer. Solhjell og Øyen  (2012) hevder galleriet har to ansikter. Det ene vendes mot kunsten- og den kunstfremstillende verden, mens det andre ansiktet vender seg mot publikum gjennom den kunst de tilbyr publikum på sine utstillinger.
Vil du lese mer om denne utstillingen?
Sjekk ut Dagbladets artikkel da vel;

http://www.dagbladet.no/2016/01/30/kultur/kunst/utstilling/eleanor_barreau/42957338

Kilder:
Det Norske Kunstfeltet, Solhjell, Øien. 2012.
http://www.artworxoslo.com/about/ 04.02.2016

ELEANOR BARREAU X ARTWORX OSLO

Skjermbilde 2016-02-04 kl. 21.11.13
Bildet er hentet fra; http://www.artworxoslo.com ©

Jeg er veldig interessert i kunst-og kulturbransjen, men har SVÆRT lite erfaring med utstillinger på gallerier og museum – dette er noe som kan skyldes at jeg ikke har gitt et iherdig nok forsøk på å finne ut hva Norge virkelig tilbyr av utstillinger, mens en annen sannsynlig forklaring kan være min indre frykt for å brase ut i tårer og latter – gjerne om hverandre, som jeg eksempelvis kan finne på å gjøre..

Likevel har jeg et ønske om å fordype min kunnskap ved å undersøke noen av de mange ulike utstillingsstedene i Norge har å tilby – og hvilke omtaler de har fått. En av utstillingene fra nærmeste fortid som fanget oppmerksomheten min er Eleanor Barreau´s sine kunstmalerier som ble utstilt i samarbeid med Artworx Oslo på Albin Pop-up galleri.

Den 26 år gamle klassisk utdannede kunstneren Eleanor Barreau er fra London, som beskrives som en av kunstens store metropoler ifølge Dag Solhjell og Jon Øyens bok ”Det Norske kunstfeltet” (2012). Oljemaleriene til Eleanor dreier seg om hvordan uttrykket ”skjønnhet” har utviklet seg til dagens surrealistiske fremstilling av den ”perfekte” kvinnen fra både media, magasiner man finner på bakerste hylle på bensinstasjoner til svart-hvitt film.

Ifølge de tre kretsløpene som brukes for å analysere kunstfeltet, herunder
1) Det eksklusive kretsløpet, 2) Det inklusive kretsløpet  og 3) Det kommersielle kretsløpet viser utstillingen preg fra det eksklusive kretsløpet. (Solhjell, Øyen .2012).

Innenfor det eksklusive kretsløp er hovedregelen at agenter/kunstnere kun søker anerkjennelse som er høyere enn den anerkjennelsen man selv har. Dette medfører også handlingsregelen at kunstnere holder seg unna utstillingsstedet dersom de har lavere anerkjente kunstnere enn dem selv. (Solhjell, Øyen .2012). Kunstnere som har anledning til å velge, søker helst dit hvor de kan vinne mest symbolsk kapital, og denne symbolske kapitalen består av den evne man har til å investere i slik kapital hos andre, og med positivt utbytte (Bourdieu. 1993).

Selvom Barreau er ”ny” innenfor feltet, har hun imponert etter flere solo-utstillinger i Londons mest ettertraktede gallerier. (Artworx.no) I motsetning til det norske inklusive eller kommersielle kretsløp, er det norske eksklusive kretsløp en del av et større internasjonalt kretsløp, slik samarbeidet mellom Barreau og Artworx er. Siden agenten, Artworx er nyetablert i 2015 vil trolig deres samarbeid med Eleanor kunne skape en positiv ”standard” profil for hvem de er, både nasjonalt og internasjonalt.  Gjennom samarbeidet har Eleanor fått vist sine kunstverk til det norske folk, og solgt sine malerier til norske hjem med en prislapp på gjennomsnittlig 14.000kr pr.stk.

Intensjonen bak utstillingen var som nevnt å vise publikum det kunstige og uekte bildet kvinner har i samfunnet i dag, men samtidig hevder Barreau at hun ønsker at bildene skal være vakre og tiltrekkende. (Dagbladet. Mandag 1.2. 2016). Det viser seg ironisk nok at flere i publikum kjøpte verkene av sistnevnte grunn, nemlig menn som liker estetikken hun kritiserer. Solhjell og Øyen  (2012) hevder galleriet har to ansikter. Det ene vendes mot kunsten- og den kunstfremstillende verden, mens det andre ansiktet vender seg mot publikum gjennom den kunst de tilbyr publikum på sine utstillinger.

Vil du lese mer om denne utstillingen?

Sjekk ut Dagbladets artikkel da vel;
http://www.dagbladet.no/2016/01/30/kultur/kunst/utstilling/eleanor_barreau/42957338

Andre kilder:
Det Norske Kunstfeltet, Solhjell, Øien. 2012.
http://www.artworxoslo.com/about/ 04.02.2016

ELEANOR BARREAU X ARTWORX OSLO

Skjermbilde 2016-02-04 kl. 21.11.13
Bildet er hentet fra; http://www.artworxoslo.com ©

Jeg er veldig interessert i kunst-og kulturbransjen, men har SVÆRT lite erfaring med utstillinger på gallerier og museum – dette er noe som kan skyldes at jeg ikke har gitt et iherdig nok forsøk på å finne ut hva Norge virkelig tilbyr av utstillinger, mens en annen sannsynlig forklaring kan være min indre frykt for å brase ut i tårer og latter – gjerne om hverandre, som jeg eksempelvis kan finne på å gjøre..

Likevel har jeg et ønske om å fordype min kunnskap ved å undersøke noen av de mange ulike utstillingsstedene i Norge har å tilby – og hvilke omtaler de har fått. En av utstillingene fra nærmeste fortid som fanget oppmerksomheten min er Eleanor Barreau´s sine kunstmalerier som ble utstilt i samarbeid med Artworx Oslo på Albin Pop-up galleri.

Den 26 år gamle klassisk utdannede kunstneren Eleanor Barreau er fra London, som beskrives som en av kunstens store metropoler ifølge Dag Solhjell og Jon Øyens bok ”Det Norske kunstfeltet” (2012). Oljemaleriene til Eleanor dreier seg om hvordan uttrykket ”skjønnhet” har utviklet seg til dagens surrealistiske fremstilling av den ”perfekte” kvinnen fra både media, magasiner man finner på bakerste hylle på bensinstasjoner til svart-hvitt film.

Ifølge de tre kretsløpene som brukes for å analysere kunstfeltet, herunder
1) Det eksklusive kretsløpet, 2) Det inklusive kretsløpet  og 3) Det kommersielle kretsløpet viser utstillingen preg fra det eksklusive kretsløpet. (Solhjell, Øyen .2012).

Innenfor det eksklusive kretsløp er hovedregelen at agenter/kunstnere kun søker anerkjennelse som er høyere enn den anerkjennelsen man selv har. Dette medfører også handlingsregelen at kunstnere holder seg unna utstillingsstedet dersom de har lavere anerkjente kunstnere enn dem selv. (Solhjell, Øyen .2012). Kunstnere som har anledning til å velge, søker helst dit hvor de kan vinne mest symbolsk kapital, og denne symbolske kapitalen består av den evne man har til å investere i slik kapital hos andre, og med positivt utbytte (Bourdieu. 1993).

Selvom Barreau er ”ny” innenfor feltet, har hun imponert etter flere solo-utstillinger i Londons mest ettertraktede gallerier. (Artworx.no) I motsetning til det norske inklusive eller kommersielle kretsløp, er det norske eksklusive kretsløp en del av et større internasjonalt kretsløp, slik samarbeidet mellom Barreau og Artworx er. Siden agenten, Artworx er nyetablert i 2015 vil trolig deres samarbeid med Eleanor kunne skape en positiv ”standard” profil for hvem de er, både nasjonalt og internasjonalt.  Gjennom samarbeidet har Eleanor fått vist sine kunstverk til det norske folk, og solgt sine malerier til norske hjem med en prislapp på gjennomsnittlig 14.000kr pr.stk.

Intensjonen bak utstillingen var som nevnt å vise publikum det kunstige og uekte bildet kvinner har i samfunnet i dag, men samtidig hevder Barreau at hun ønsker at bildene skal være vakre og tiltrekkende. (Dagbladet. Mandag 1.2. 2016). Det viser seg ironisk nok at flere i publikum kjøpte verkene av sistnevnte grunn, nemlig menn som liker estetikken hun kritiserer. Solhjell og Øyen  (2012) hevder galleriet har to ansikter. Det ene vendes mot kunsten- og den kunstfremstillende verden, mens det andre ansiktet vender seg mot publikum gjennom den kunst de tilbyr publikum på sine utstillinger.

Vil du lese mer om denne utstillingen?

Sjekk ut Dagbladets artikkel da vel;
http://www.dagbladet.no/2016/01/30/kultur/kunst/utstilling/eleanor_barreau/42957338

Andre kilder:
Det Norske Kunstfeltet, Solhjell, Øien. 2012.
http://www.artworxoslo.com/about/ 04.02.2016