«Kunstverk» til salgs

15. februar skriver Knut-Erik Lindblad om Tim Steiner fra Sveits som har fått hele ryggtavlen tatovert av kunstneren Wim Delvoye. Dette er for så vidt en gammel sak, da han ble tatovert så tidlig som i 2008. Men det er ikke det som er poenget her. Poenget her er at hudstykket med tatoveringen på skal skjæres vekk fra resten av kroppen når Tim Steiner dør, grunnen til at det skal skjæres vekk er at det har blitt solgt som et stykke kunst til en samler for 150.000€. At tatoveringer skjæres av huden for å stilles ut som et verk er ikke noe nytt, i Japan blant annet har det blitt gjort i flere hundre år.

I Japan er en tatovering et teg vært med på å undergrave tattoo-artists som kunstnere. Litt trist er det jo, for når man ser på mange av verkene som har blitt gjort må man tenke på at dette har blitt gjort på levende kropper med bevegelig underlag, litt vanskeligere enn å male på lerret.

Det som gjør tatoveringer som kunstverk spesielt er at de blir gjort på mennesker, mennesker som har de med seg overalt hvor de går. Og det gjør jo alle med en tatovering til et vandrende kunstverk. Det er jo kanskje å strekke den litt langt når man ser folks tribal tatoveringer fra sydenfylla 08.

Kunstbransjen er en bransje som er stadig i utvikling, kunstnerne finner stadig nye måter å pushe grensene på og dermed også omformulere hva som definerer et kunstverk. At en tatovering blir solgt for en slik sum legitimerer også tattoo-art som en kunstform. I avtalen til Tim Steiner står det det også at han skal stilles ut som et kunstverk i en utstilling 3 ganger i året. Han har blitt utstilt på museer verden over, som Louvre i Paris og MONA i Tasmania.

Sett i lys av Solhjell og Øien sin kretsløpsmodell vil jeg plassere dette i det eksklusive kretsløpet.

Det som kjennetegner det eksklusive kretsløpet er høyt anerkjente museum og gallerier, både innen samtidskunst og mer etablert kunst. Kunstnerne som stiller ut i disse kretser bærer navn som er kjent langt utover «kunstmiljøet». Her ekskluderes flertallet mens færreste får stille ut, dette skaper en knallhard «konkurranse» om man vil kalle det det, men det fører også til at det er den mest anerkjente kunsten som blir vist ut. Når man tar en titt på hjemmesiden til Wim Delvoye finner man raskt ut av at de stedene som blir namedroppet her ikke ukjente og lite anerkjente museer men heller institusjoner som passer beskrivelsen til det eksklusive kretsløpet veldig godt.

Tøyens voktere

Hver gang jeg vandrer hjem til kollektivet fra t-banen på Tøyen blir jeg møtt av to imponerende skikkelser på hver side av veien. Helt forskjellige, men like sterke i sine uttrykk – som verdens merkeligste tospann. Den ene skikkelsen er en høy astronaut, med hjelmen under den ene armen og hjertet på den andre. Han har fete briller og metervis med swag. Hans makker er ingen ringere enn Edvard Munch, likblek og angstfylt foran sitt mest ikoniske landskap; den blodrøde himmelen på vei opp til Ekeberg som ligger et kvarters gåtur unna. Museet som rommer livsverket hans ligger enda nærmere, knappe fem minutter. Enn så lenge.

Disse portvaktene ved inngangen til Jens Bjelkes gate er malt på hver sin gavlvegg. De er bare to av flere slike figurer som pryder Gamle Oslo, og som har reist seg i løpet av få år. Gatekunst skapt av både norske og internasjonale kunstnere, i en skala få andre museer eller gallerier i byen kan tilby.

Fadlabi: «The Sky’s The Limit» (Bilde tatt av Trine Grønningen)

Motiv fra Steffen Kvernelands «Munch». Malt av Monica Tollness (Bilde tatt av Trine Grønningen)

 

Og det er et galleri. I hvert fall om du spør ildsjelene som står bak. Nordens største utegalleri;  slik lyder visjonen til Foreningen Urban Samtidskunst. Bakgrunnen er at Munchmuseet, som har gjort Tøyen til et viktig reisemål for kunstinteresserte i mange år, blir revet vekk til fordel for fancy Bjørvika. Som plaster på såret ble bydelen tildelt Tøyenpakken etter stort lokalt engasjement. Inspirert av gatekunstfestivaler som Nuart i Stavanger, ble tomme husvegger til gigantiske lerreter for motiver av mer eller mindre kjente kunstnere. Av de mer kjente navnene er tegnerne Jason og Steffen Kverneland, som står bak tolkningen av Munch. Billedkunstneren Fadlabi, mannen bak den kule astronauten, har et helt spesielt budskap bak verket. Astronauten er fra Somalia, en stolt rollemodell uten hvit hudfarge, og budskapet er rettet mot barna i nabolaget: Hvis dere jobber hardt nok, får dere til hva dere vil.
Situasjonen på Tøyen ser jeg som et eksempel på hvordan kunstmiljøet i Norge deler seg opp i ulike kretsløp, som definert av Dag Solhjell og Jon Øien i deres bok ”Det Norske Kunstfeltet” (2012). Det inklusive kretsløpet, også kalt ”Rådhuset”, verdsetter variasjon og tilgjengelighet. Utendørsgalleriet er som en ekstrem versjon av dette; et rådhus uten tak og inngangspenger, med kunst som alle kan se uansett når, enten de liker det eller ikke.

Snart blir Munchmuseet et av flere kulturbygg i «Katedralens» nye høysete. Det nye Lambdabygget skyter i været i rekordfart og flyttedatoen kryper stadig nærmere. I 2020 er det slutt. Da vil bydelen miste sitt viktigste bidrag til det eksklusive kretsløpets kunstrute i Oslo –  til tross for at tegneren Kverneland drømmer om at lokasjonen ved vannet blir sabotert av oversvømmelser i sin nyeste Munch-bok, ”Vampyr”.

Likevel blir ikke Munch helt borte. Han er fremdeles tilstede, men nå i en annen form.

Et bilde på en forandret bydel som kjemper for hva den vil være: den eldste, men den mest nytenkende. Et sted med sterke lokale krefter som verdsetter sitt mangfold.

Med kunst for alle. Og som er godt å komme hjem til.

Munch + Mapplethorpe

I disse dager kan man oppleve en svært kontroversiell amerikansk fotografs bilder stilt ut side om side med vår egen Edvart Munch på Munchmuseet i Oslo. En slik paring av kunstnere er ikke unik på Munchmuseet. I sommer kunne man se Bjarne Melgaards bilder sammen med blant annet Pubertet, Vampyr og Sjalusi. Selv har jeg ikke tatt bussen til Tøyen for selv å oppleve Munch + Mapplethorp, og etter mediadekning å dømme, er det kanskje heller ikke noe jeg kommer til å gjøre. Flere setter spørsmåltegn ved fotografen Mapplethorps fellestrekk med Munch. Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke sier til nrk.no, forbinnelsen er rimelig tynn, slik jeg ser det.

Innen kunstsosiologien snakker man blant annet om kunstfeltets tre kretsløp: Det eksklusive, det inklusive og det kommersielle (Solhjell og Øien 2012:35). Inndelingen viser til ulike aktører, målsetninger og verdier. I stor grad kan både Munch og Mappelthorp sies å være en del av det eksklusive kretsløpet i den form av å være en del av det institusjonelle og borgelige hvor kunstnerisk kvalitet står i høysete. Samtidig synes jeg dette fremstår med en bismak av det inklusive kretsløpet. Ved å pare Munch med en fotograf som krever et eget «voksenrom» på sine utstillinger, skaper man både dynamikk i Munchmuseets faste utstillinger og åpner for bredere oppslutning om Mapplethorpe. Og det er nettopp dette som er det inklusive kretsløpets intensjon: å formidle kunst og kultur til alle uten nødvendigvis å skulle felle en dom over den kunstneriske kvaliteten ved paringen.

Så kan man jo spørre seg om barnefamiliene som tar en tur til Tøyen en søndags formiddag har godt av å bli møtt av pisk og lær.

 

Er Munch og Mapplethorpe en god match? Illustrasjon: Anonym.

 

 

Kilder:

Elnan, Cathrine 2016. «Se de kontroversielle bildene fra Stein Erik Hagens kunstsamling». nrk.no, hentet 8.2.16.  http://www.nrk.no/kultur/se-de-kontroversielle-bildene-fra-stein-erik-hagens-private-kunstsamling-1.12787345

Munchmuseet 2016. http://munchmuseet.no/utstillinger/mapplethorpe-munch

Solhjell, Dag og Jon Øien 2012. Det norske kunstfeltet. Oslo: Universitetsforlaget

Nasjonalgalleriet

I regi av BI gjestet jeg for første gang Nasjonalgalleriet forrige uke. Nasjonalgalleriet er en bygning jeg har gått forbi mange ganger, men uten å faktisk vite at det er et museum og hvilke skatter som er der inne. Det var en høytidelig stemning vi ble møtt med da vi kom inn, det føltes nesten som å ikke være i Norge. Høye søyler, gammel arkitektur og gjenklang når man snakket – kunne like gjerne vært et museum i kunstnerbyene Roma eller Madrid. Det at en gjeng barnehagebarn akkurat hadde vært på omvisning da vi kom, minte meg om at jeg fremdeles var i Norge. Alle skal med!

Nasjonalgalleriet er landets fremste institusjon for samling, bevaring, dokumentasjon, forskning og formidling av billedkunst, design og arkitektur (Bakke 10.02.2016). Med sin egen kunstsamling og en kunsthistorisk relevans er det den galleritypen vi kaller «kunstmuseum». Vi gikk rundt hver for oss og opplevde bildene i eget tempo. Det var store veggflater slik at hvert enkelt bilde fikk sin egen fulle oppmerksomhet og boltreplass. Her var det ingen tulle-kunst. Konkrete bilder som vitnet om høyt respekterte kunstnere med moral og maleteknikk. Jeg merket at jeg automatisk rettet meg opp i ryggen der jeg gikk, og angret litt på bekledningen. Hadde jeg vært mer forberedt hadde jeg tatt på meg noe mer kultivert. Nasjonalgalleriet har skapt et visningssted for kunst basert på tradisjonelle historiske premisser. Det var en rik opplevelse å være der, og det er absolutt et sted jeg vil anbefale andre som ønsker en dose høykultur, men som ikke har råd til å reise til Roma.

På mange måter kan Nasjonalgalleriet sies å representere det eksklusive kretsløpet. Her vises det kunst for kunstens skyld, de er en del av et internasjonalt nettverk og har et tydlige hierarki der kun de mest prestisjefulle kunstnerne gjennom tidene blir representert. Likevel er det en norm i norsk politikk at alle skal inkluderes – også i høykulturen, så lave billettpriser og et fastsatt hovedmål fra staten: museet skal sikre at flest mulig får tilgang til kunnskap om, forståelse for og opplevelse av billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur av god kvalitet (Bakke 10.02.2016), viser at det inklusive kretsløpet også er gjeldende i stor grad. I det eksklusive kretsløpet er kommersiell verdi et ømt tema, siden kunst er hellig og verdien skapes gjennom en symbolsk kapital. Nasjonalgalleriets samling lånes ut til andre gallerier, og de får selv låne andres samlinger til egne utstillinger – nærmest som en vennetjeneste. Likevel er de økonomiske verdiene disse typen gallerier sitter på helt vanvittige, så man kan spekulere i om de til en viss grad tilhører det kommersielle kretsløpet også.

Dessverre hadde vi et stamt opplegg med flere museer som skulle besøkes. Jeg rakk derfor bare å se en liten del av utstillingen, og mitt inntrykk av kuratoriatet er derfor begrenset. Uansett syns jeg at det var en spennende utvelgelse av kunstnere og verk, og fremstillingen var gjort på en gjennomført måte.

«Nasjonalgalleriet – alle skal med» av Johanne Aurora Løvli Hidle

 

Forelesning: 10.02.2016 med Per Odd Bakke

Eleanor Barreau x ArtWorx Oslo

Bildet er hentet fra; http://www.artworxoslo.com ©

Jeg er veldig interessert i kunst-og kulturbransjen, men har SVÆRT lite erfaring med utstillinger på gallerier og museum – dette er noe som kan skyldes at jeg ikke har gitt et iherdig nok forsøk på å finne ut hva Norge virkelig tilbyr av utstillinger, mens en annen sannsynlig forklaring kan være min indre frykt for å brase ut i tårer og latter – gjerne om hverandre, som jeg eksempelvis kan finne på å gjøre..

Likevel har jeg et ønske om å fordype min kunnskap ved å undersøke noen av de mange ulike utstillingsstedene i Norge har å tilby – og hvilke omtaler de har fått. En av utstillingene fra nærmeste fortid som fanget oppmerksomheten min er Eleanor Barreau´s sine kunstmalerier som ble utstilt i samarbeid med Artworx Oslo på Albin Pop-up galleri.

Den 26 år gamle klassisk utdannede kunstneren Eleanor Barreau er fra London, som beskrives som en av kunstens store metropoler ifølge Dag Solhjell og Jon Øyens bok ”Det Norske kunstfeltet” (2012). Oljemaleriene til Eleanor dreier seg om hvordan uttrykket ”skjønnhet” har utviklet seg til dagens surrealistiske fremstilling av den ”perfekte” kvinnen fra både media, magasiner man finner på bakerste hylle på bensinstasjoner til svart-hvitt film.

Ifølge de tre kretsløpene som brukes for å analysere kunstfeltet, herunder 1) Det eksklusive kretsløpet, 2) Det inklusive kretsløpet  og 3) Det kommersielle kretsløpet viser utstillingen preg fra det eksklusive kretsløpet. (Solhjell, Øyen .2012).

Innenfor det eksklusive kretsløp er hovedregelen at agenter/kunstnere kun søker anerkjennelse som er høyere enn den anerkjennelsen man selv har. Dette medfører også handlingsregelen at kunstnere holder seg unna utstillingsstedet dersom de har lavere anerkjente kunstnere enn dem selv. (Solhjell, Øyen .2012). Kunstnere som har anledning til å velge, søker helst dit hvor de kan vinne mest symbolsk kapital, og denne symbolske kapitalen består av den evne man har til å investere i slik kapital hos andre, og med positivt utbytte (Bourdieu. 1993).

Selvom Barreau er ”ny” innenfor feltet, har hun imponert etter flere solo-utstillinger i Londons mest ettertraktede gallerier. (Artworx.no) I motsetning til det norske inklusive eller kommersielle kretsløp, er det norske eksklusive kretsløp en del av et større internasjonalt kretsløp, slik samarbeidet mellom Barreau og Artworx er. Siden agenten, Artworx er nyetablert i 2015 vil trolig deres samarbeid med Eleanor kunne skape en positiv ”standard” profil for hvem de er, både nasjonalt og internasjonalt.  Gjennom samarbeidet har Eleanor fått vist sine kunstverk til det norske folk, og solgt sine malerier til norske hjem med en prislapp på gjennomsnittlig 14.000kr pr.stk.

Intensjonen bak utstillingen var som nevnt å vise publikum det kunstige og uekte bildet kvinner har i samfunnet i dag, men samtidig hevder Barreau at hun ønsker at bildene skal være vakre og tiltrekkende. (Dagbladet. Mandag 1.2. 2016). Det viser seg ironisk nok at flere i publikum kjøpte verkene av sistnevnte grunn, nemlig menn som liker estetikken hun kritiserer. Solhjell og Øyen  (2012) hevder galleriet har to ansikter. Det ene vendes mot kunsten- og den kunstfremstillende verden, mens det andre ansiktet vender seg mot publikum gjennom den kunst de tilbyr publikum på sine utstillinger.
Vil du lese mer om denne utstillingen?
Sjekk ut Dagbladets artikkel da vel;

http://www.dagbladet.no/2016/01/30/kultur/kunst/utstilling/eleanor_barreau/42957338

Kilder:
Det Norske Kunstfeltet, Solhjell, Øien. 2012.
http://www.artworxoslo.com/about/ 04.02.2016

ELEANOR BARREAU X ARTWORX OSLO

Bildet er hentet fra; http://www.artworxoslo.com ©

Jeg er veldig interessert i kunst-og kulturbransjen, men har SVÆRT lite erfaring med utstillinger på gallerier og museum – dette er noe som kan skyldes at jeg ikke har gitt et iherdig nok forsøk på å finne ut hva Norge virkelig tilbyr av utstillinger, mens en annen sannsynlig forklaring kan være min indre frykt for å brase ut i tårer og latter – gjerne om hverandre, som jeg eksempelvis kan finne på å gjøre..

Likevel har jeg et ønske om å fordype min kunnskap ved å undersøke noen av de mange ulike utstillingsstedene i Norge har å tilby – og hvilke omtaler de har fått. En av utstillingene fra nærmeste fortid som fanget oppmerksomheten min er Eleanor Barreau´s sine kunstmalerier som ble utstilt i samarbeid med Artworx Oslo på Albin Pop-up galleri.

Den 26 år gamle klassisk utdannede kunstneren Eleanor Barreau er fra London, som beskrives som en av kunstens store metropoler ifølge Dag Solhjell og Jon Øyens bok ”Det Norske kunstfeltet” (2012). Oljemaleriene til Eleanor dreier seg om hvordan uttrykket ”skjønnhet” har utviklet seg til dagens surrealistiske fremstilling av den ”perfekte” kvinnen fra både media, magasiner man finner på bakerste hylle på bensinstasjoner til svart-hvitt film.

Ifølge de tre kretsløpene som brukes for å analysere kunstfeltet, herunder
1) Det eksklusive kretsløpet, 2) Det inklusive kretsløpet  og 3) Det kommersielle kretsløpet viser utstillingen preg fra det eksklusive kretsløpet. (Solhjell, Øyen .2012).

Innenfor det eksklusive kretsløp er hovedregelen at agenter/kunstnere kun søker anerkjennelse som er høyere enn den anerkjennelsen man selv har. Dette medfører også handlingsregelen at kunstnere holder seg unna utstillingsstedet dersom de har lavere anerkjente kunstnere enn dem selv. (Solhjell, Øyen .2012). Kunstnere som har anledning til å velge, søker helst dit hvor de kan vinne mest symbolsk kapital, og denne symbolske kapitalen består av den evne man har til å investere i slik kapital hos andre, og med positivt utbytte (Bourdieu. 1993).

Selvom Barreau er ”ny” innenfor feltet, har hun imponert etter flere solo-utstillinger i Londons mest ettertraktede gallerier. (Artworx.no) I motsetning til det norske inklusive eller kommersielle kretsløp, er det norske eksklusive kretsløp en del av et større internasjonalt kretsløp, slik samarbeidet mellom Barreau og Artworx er. Siden agenten, Artworx er nyetablert i 2015 vil trolig deres samarbeid med Eleanor kunne skape en positiv ”standard” profil for hvem de er, både nasjonalt og internasjonalt.  Gjennom samarbeidet har Eleanor fått vist sine kunstverk til det norske folk, og solgt sine malerier til norske hjem med en prislapp på gjennomsnittlig 14.000kr pr.stk.

Intensjonen bak utstillingen var som nevnt å vise publikum det kunstige og uekte bildet kvinner har i samfunnet i dag, men samtidig hevder Barreau at hun ønsker at bildene skal være vakre og tiltrekkende. (Dagbladet. Mandag 1.2. 2016). Det viser seg ironisk nok at flere i publikum kjøpte verkene av sistnevnte grunn, nemlig menn som liker estetikken hun kritiserer. Solhjell og Øyen  (2012) hevder galleriet har to ansikter. Det ene vendes mot kunsten- og den kunstfremstillende verden, mens det andre ansiktet vender seg mot publikum gjennom den kunst de tilbyr publikum på sine utstillinger.

Vil du lese mer om denne utstillingen?

Sjekk ut Dagbladets artikkel da vel;
http://www.dagbladet.no/2016/01/30/kultur/kunst/utstilling/eleanor_barreau/42957338

Andre kilder:
Det Norske Kunstfeltet, Solhjell, Øien. 2012.
http://www.artworxoslo.com/about/ 04.02.2016

ELEANOR BARREAU X ARTWORX OSLO

Bildet er hentet fra; http://www.artworxoslo.com ©

Jeg er veldig interessert i kunst-og kulturbransjen, men har SVÆRT lite erfaring med utstillinger på gallerier og museum – dette er noe som kan skyldes at jeg ikke har gitt et iherdig nok forsøk på å finne ut hva Norge virkelig tilbyr av utstillinger, mens en annen sannsynlig forklaring kan være min indre frykt for å brase ut i tårer og latter – gjerne om hverandre, som jeg eksempelvis kan finne på å gjøre..

Likevel har jeg et ønske om å fordype min kunnskap ved å undersøke noen av de mange ulike utstillingsstedene i Norge har å tilby – og hvilke omtaler de har fått. En av utstillingene fra nærmeste fortid som fanget oppmerksomheten min er Eleanor Barreau´s sine kunstmalerier som ble utstilt i samarbeid med Artworx Oslo på Albin Pop-up galleri.

Den 26 år gamle klassisk utdannede kunstneren Eleanor Barreau er fra London, som beskrives som en av kunstens store metropoler ifølge Dag Solhjell og Jon Øyens bok ”Det Norske kunstfeltet” (2012). Oljemaleriene til Eleanor dreier seg om hvordan uttrykket ”skjønnhet” har utviklet seg til dagens surrealistiske fremstilling av den ”perfekte” kvinnen fra både media, magasiner man finner på bakerste hylle på bensinstasjoner til svart-hvitt film.

Ifølge de tre kretsløpene som brukes for å analysere kunstfeltet, herunder
1) Det eksklusive kretsløpet, 2) Det inklusive kretsløpet  og 3) Det kommersielle kretsløpet viser utstillingen preg fra det eksklusive kretsløpet. (Solhjell, Øyen .2012).

Innenfor det eksklusive kretsløp er hovedregelen at agenter/kunstnere kun søker anerkjennelse som er høyere enn den anerkjennelsen man selv har. Dette medfører også handlingsregelen at kunstnere holder seg unna utstillingsstedet dersom de har lavere anerkjente kunstnere enn dem selv. (Solhjell, Øyen .2012). Kunstnere som har anledning til å velge, søker helst dit hvor de kan vinne mest symbolsk kapital, og denne symbolske kapitalen består av den evne man har til å investere i slik kapital hos andre, og med positivt utbytte (Bourdieu. 1993).

Selvom Barreau er ”ny” innenfor feltet, har hun imponert etter flere solo-utstillinger i Londons mest ettertraktede gallerier. (Artworx.no) I motsetning til det norske inklusive eller kommersielle kretsløp, er det norske eksklusive kretsløp en del av et større internasjonalt kretsløp, slik samarbeidet mellom Barreau og Artworx er. Siden agenten, Artworx er nyetablert i 2015 vil trolig deres samarbeid med Eleanor kunne skape en positiv ”standard” profil for hvem de er, både nasjonalt og internasjonalt.  Gjennom samarbeidet har Eleanor fått vist sine kunstverk til det norske folk, og solgt sine malerier til norske hjem med en prislapp på gjennomsnittlig 14.000kr pr.stk.

Intensjonen bak utstillingen var som nevnt å vise publikum det kunstige og uekte bildet kvinner har i samfunnet i dag, men samtidig hevder Barreau at hun ønsker at bildene skal være vakre og tiltrekkende. (Dagbladet. Mandag 1.2. 2016). Det viser seg ironisk nok at flere i publikum kjøpte verkene av sistnevnte grunn, nemlig menn som liker estetikken hun kritiserer. Solhjell og Øyen  (2012) hevder galleriet har to ansikter. Det ene vendes mot kunsten- og den kunstfremstillende verden, mens det andre ansiktet vender seg mot publikum gjennom den kunst de tilbyr publikum på sine utstillinger.

Vil du lese mer om denne utstillingen?

Sjekk ut Dagbladets artikkel da vel;
http://www.dagbladet.no/2016/01/30/kultur/kunst/utstilling/eleanor_barreau/42957338

Andre kilder:
Det Norske Kunstfeltet, Solhjell, Øien. 2012.
http://www.artworxoslo.com/about/ 04.02.2016

Null kunstinteresse

Etter å ha lest intervjuet med museumsdirektør Stein Olav Henrichsen i Dagbladet den 12. februar, der han påstår at nordmenn har svak estetisk sans, fikk jeg lyst til å skrive et litt kritisk svar til Henrichsen. Vi diskuterte dette på skolen blant medstudenter, og samtlige ble provosert av hva han skrev. Men så skiftet jeg mening, og bestemte meg heller for at jeg ville skrive en kommentar til Nasjonalmuseets utlånstopp, som det har vært om på Kulturnytt på P2, 7. og 8. mars.

 

Her ville jeg fokusere på Karin Hindsbo, direktør på KODE, sitt svar til nasjonalmuseet på NRK Ytring, som også tidigere svarte krisitsk på Henrichsen sitt intervju med dagbladet i februar. På NRK Ytring påpekte hun blant annet at Nasjonalmuseet selv sier de har et ansvar for å formidle norsk kultur i Norge og i utland, og går så langt som å stille spørsmålstegn ved om museet burde skifte navn dersom de ikke klarer å følge opp dette ansvaret. Oi, tenkte jeg, blir spennende å se reaksjoner på dette. Men jeg kunne ikke finne noe særlig reaksjon, utenom litt på Kulturnytt da. Og da slo det meg, har egentlig Henrichsen rett?

 

Jeg leser en del NRK Ytring, ikke bare om kultur, men om alt mulig rart. De fleste Ytringer, store eller små, får mange kommentarer av lesere, men ingen har kommentert på Karin Hindsbos Ytring. Og etter et raskt googlesøk er det bare ”kultureliten”, som har kommentert nasjonalmuseets utlånstopp. Hva med folket? Hvorfor er det sjeldent reksjoner, debatt og sterke meninger rundt kunst og kultursaker?

«Museumsdirektørsky» – mest opptatt av hverandre? Laget av meg (Katinka Lund Bergskaug)

 

Selv om jeg ikke kjenner meg igjen i alt Henrichsen skriver, er jeg blitt litt enig med han. Nordmenns kunstforståelse er kanskje lavere enn i ander deler av Europa. Eller, kanskje ikke forståelsen, men interessen for verdien av kunst. Jeg skjønner at et sånn ytring kan provosere, men jeg tror det hovedsakelig provoserer de som allerede er interessert i kunstfeltet. Og er det ikke uansett provosere som Henrichsen vil? Jeg tror han bevisst bruker sterke ord for å få en reaksjon av vanlige folk på gata, som kan være villige til å motbevise han.

 

 

Jeg tenker det er en krasj mellom aktørene i de forskjellige kretsløpene til Dag Solhjell. I utdanningssammenheng er det for mye fokus på det inklusive kretsløpet, og med fokus på bredde fremfor elite, kan det muliges redusere interessen for kunstfeltet til de nye generasjonene. Selv om den kulturelle skolesekken er et flott tiltak, er det kanskje en alt for liten del av den norske skoledagen, der kunst og håndverksfagene har en alt for lav verdi.

 

Det eksklusive, med sitt elitepublikum og hierarki, skremmer bort nye aktører og den vanlige mannen i gata, men jeg tror likevel mediets fokus på kunstfeltet, som blir innunder det kommersielle, er et større problem. Jeg mener det er trist at mediene hovedsakelig fokuserer kun på kostnadene av blant annet de nye museene som skal bli bygget, i stedet for hvordan vi skal forvalte arven, som også Henrichsen påpeker til Dagbladet. Men for avisene er det kanskje ikke kunst-relaterte saker man får flest klikk på. Intervjuet med Henrichsen er for eksempel en Dagbladet Pluss sak, der man må være abonnement for å lese hele artikkelen, som igjen sørger for at færre oppdager saken og flere mister interessen fort, siden de må betale.

 

Nå kan det tenke seg at det kommer flere kommentarer til nasjonalmuseets utlånstopp i mars, noe jeg håper på. Kunsten en del av vår nasjonale identitet og arv, som burde være interessant for alle nordmenn.

 

Linker:

http://www.dagbladet.no/2016/02/12/kultur/pluss/kunst/munch-museet/edvard_munch/43117417/

 

https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio/NMAG01004616/07-03-2016

 

https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio#t=8m16s

 

http://www.nrk.no/ytring/er-nasjonalmuseet-navnet-verdig_-1.12840029

 

Solhjell, Dag og Øien, Jon. 2012. Det norske kunstfeltet: En sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Riktig formidling = inkludering?

I førre veke uttalte Munchmuseets direktør Stein Olav Henrichsen seg i Dagbladet: «Nordmenn forstår ikke kunst». Kanskje ein litt krass og arrogant kommentar frå ein museumsdirektør som ønskjer seg høgare besøkstal. Dagbladets kunstmeldar, Arve Rød støttar direktøren sin påstand og viser til at museuma i Tyskland er ”stappfulle av folk”. Det kan så vere at nordmenn ikkje forstår kunst. Men før ein trekk drastiske slutningar: kanskje museuma i Noreg kan prøve å sjå på eige arbeid, på sin eigen måte å formidle og kuratere kunst på, i staden for å gi publikum skulda for at dei ikkje møtar opp?

I førre veke besøkte vi blant anna Nasjonalgalleriet saman, eit museum som også har slite med å oppretthalde besøkstala sine (Bakke 2016). Vidare i dette innlegget vil eg snakke om korleis Nasjonalgalleriet formidlar sin kunst og korleis det kan opplevast å vere besøkande.

Bilete teke på Nationalgalleriet: klarar dei å inkludere publikum? Foto: Christine Schwarz

Formidlingsutvalget (NOU 1981:45) skilde mellom to typar formidling. Den direkte opplevinga gjennom primærformidlinga skjer gjennom kunsten, når publikum ser på eit kunstverk. Men så er det så mange andre ting som spelar inn på opplevinga også, i sekundærformidlinga. Til dømes romma, rammene, lysa, dei andre publikummarane, den eventuelle omvisaren eller katalogen. Alle desse elementa kallast paraverk, og formidlar oss ein kontekst (Solhjell og Øien 2012:120). Når eg går inn på Nasjonalgalleriet, blir eg alltid slått av ein slags form for andektighet. Det flotte bygget, dei store gullrammene, dei kjende kunstverka. Alle desse er kunsthistoriske referansar som fortel meg at her skal ein oppføre seg, her skal ein sjå på kunstverka med respekt. Øien og Solhjell skriv at å vere publikum på ei utstilling inneber å kunne tolke paraverka og kontekstane og bruke dei i betraktninga av kunstverket. Eg trur mange som vitjar Nasjonalgalleriet kan føle litt ekstra på denne konteksten, det å vere i Nasjonalgalleriet. Det kan opplevast skremmande å gå inn i eit galleri ein på førehand veit ein bør beundre. Ein veit ein burde kunne noko om kunstnarane, noko om kunsten, noko om historia bak. Det er jo kulturarven vår, ein må jo kunne noko om kulturarven. Det er synd dersom kunsten verkar ekskluderande og fordømmande når meininga (på Nasjonalgalleriet) er at den skal vere inkluderande. Likevel opplever eg Nasjonalgalleriet som ein velkomande stad med etikettar, katalogar og tilsette som kan forklare ein det ein måtte lure på kring verka. Den beste opplevinga mi på Nasjonalgalleriet var den gongen eg var der med ein omvisar. Eg opplevde at kunnskapsformidling og bakgrunnshistorie gav meg meirsmak og ein nysgjerrighet som gjorde at eg ville kome attende til galleriet.

Kjelder:
– Solhjell, Dag og Jon Øien (2012) Det norske kunstfeltet – en sosiologisk innførelse.           Universitetsforlaget
– Forelesning med Nasjonalmuseets avdelingsdirektør Per Odd Bakke, 10.02.2016,       Handelshøyskolen BI.

Hva med turistene?

Det er noe jeg ofte stusser på når jeg besøker museer i Norge, og da spesielt i Oslo, som jeg ønsker å belyse i dette innlegget.

Mitt forhold til kunst, museer og gallerier er at jeg er en ivrig besøkende, i tillegg til at jeg jobber på et museum i Oslo. Drømmejobben er også å jobbe med galleri og museum, og jeg er nok over gjennomsnittlig begeistret for hvordan byutviklingen av Oslo foregår.

Med utgangspunkt i min forståelse og erfaring fra museumslivet i Oslo vil jeg trekke frem en gruppe besøkende som jeg føler det er alt for lite fokus på, turistene. Når jeg er på jobb, på et av museene på Bygdøy, er det hovedsakelig turister som er den største gruppen besøkende, flest på sommeren, men også mange resten av året. Jeg opplever ofte at informasjonen vi gir om vårt museum og andre museer som mangelfull og utdatert, der mye informasjon kun er tilgjengelig på norsk. Når jeg gir tips om andre museer og gallerier, må jeg inn på nettsider som er gamle, treige og lite brukervennlige.

Tegnet av meg

De fleste turister er kun interesserte i Munch som kunstner, og kanskje Vigeland, men har ingen eller et minimalt forhold til andre norske kunstnere. For meg er det opplagt grunnen til dette kan være fordi norsk kunst generelt er dårlig formidlet i det offentlig rom, og da også utenfor norske grenser. Dag Solhjell og Jon Øien belyser i boken ”Det norske kunstfeltet” blant annet betydningen av det norske kunstfeltet i det internasjonale. Her snakker de om det norske kunstfeltet som en del av et internasjonalt kunstfelt, der norske agenter har økende kontakt og samkvem med agenter i andre lands kunstfelt, enten det skjer i andre land eller i Norge. De trekker også frem at det internasjonale engasjementet i vår tid er hovedsakelig en sak for agenter i det eksklusive kretsløpet, mens i det inklusive kretsløpet er det mer nasjonalt og regionalt orientert. Jeg mener at også det inklusive kretsløpet burde kunne fokusert mer på det internasjonale, og på den måten gjøre det norske kunstfeltet tydeligere i et internasjonalt perspektiv.

Med tanke på byutviklingen er det store planer for det nye kultur og kunstlivet i Oslo. Vi får et nytt Nasjonalmuseum ved Vestbanen, Munchmuseet i Bjørvika og de har store planer for utbyggingen av Vikingskipsmuseet. Jeg syntes det alle er gode ideer som kan gagne turistnæringen, men jeg mener at det likevel må gjøres mye med formidlingen av det norske kunstfeltet for å trekke flere INN i de nye byggene. Jeg er usikker på hvordan dette kan gjøres, men føler det er tydelig at mange museer og gallerier ligger langt bak med sosiale medier og markedsføringen av seg selv, der det ofte er halvhjertede forsøk, som ikke fører noen sted. Som for eksempel mitt eget museum, der så godt som alt som blir lagt ut av informasjon om nye utstillinger og andre aktiviteter kun er på norsk. Ønsker vi en fremtidig vekst av turistnæringen i Oslo, som ikke har fjorder eller fjell å reklamere med, tror jeg ikke det vil holde med kun nye signalbygg som popper opp langsmed sjøsiden. Vi trenger et større og annerledes fokus på kunst og kulturlivet, noe byen fortjener.

 

Kilde: «Det norske kunstfeltet» av Dag Solhjell og Jon Øien