Et nytt steg for gatekunsten!

 

I artikkelen “Byrådet vil ha mer graffiti på veggene” (Aftenposten, 25.5.16) hevder byrådet i Oslo at de ønsker å være en mangfoldig kulturby. Kulturbyråd Rina Mariann Hansen (Ap) sier blandt annet at “vi anerkjenner gatekunst på lik linje med andre kunstformer”. Det skapte furore i graffitimiljøene etter at bystyret i Oslo for seks år siden vedtok nulltolleranse for tagging, og alle lovlige graffitivegger skulle anses som ulovlige. De må derfor ha insett at dette var en dårlig strategi for å bli kvitt graffitiproblemet, da de tre år senere kom med det motstridene vedtaket om å fremme graffiti og gatekunst, og nå ønsker kulturbyråden gatekunsten velkommen inn i byrommet. Den langvarige berg- og dalbanen av en kamp mellom graffitimalere og kommunen ser ut til å gå én vei –nettopp i de gatekunstinteressertes favør. Byrådet har klart å åpne øynene ved å se hva som fungerer i andre byer. Ikke skal man trenge å reise ut av landet engang for å finne steder hvor gatekunst prissettes – som blandt annet Bergen, Stavanger og Drammen.

Les hele artikkelen: http://www.aftenposten.no/osloby/Byradet-vil-ha-mer-graffiti-pa-veggene-197900b.html

Etter de så slaget tapt, skal de vel nå prøve å bli “gatekunsthovedstaden” i stedet, fucking hypocrites. Ettersom det er flere byer i verden som tilbyr byvandring med graffiti på menyen, kan vel dette etter hvert bli en satsning for Oslo også. Sett I lys av Solhjells kretsløpsteori vil dette kunne falle under det inklusive kretsløpet (Solhjell og Øien, 2012). Gatekunst har utvilsomt en bred tilslutning – om ikke den bredeste. Det kan diskuteres, men jeg vil si graffiti som kunst også må kunne sies å være en del av det eksklusive kretsløpet. Autonomi, selvstendighet, risikovilje på alle fronter, og å stadig strekke grenser for orginalitetens skyld må kunne sies å beskrive gatekunst ganske bra.

Foto: Ruben Magistad Wold

Gatekunst har tilsynelatende publikum fra de fleste av de syv ulike publikumsgruppene. Andre graffiti-artister og gatekunstinteresserte er kanskje hittil det “viktigste” publikumet. I artikkelen hevder Hansen at det krever en holdningsendring og felles forståelse som signaliserer velvillighet, interesse og kunnskap om gatekunst. Mange fra graffitimiljøet vil kanskje si at dette var på tide. Som filosofen Arthur Danto sier: “Å se noe som kunst krever noe utover det øyet kan skjelne – et kunsthistorisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper; en kunstverden” (Danto, 2006, 31). Det handler derfor om å anerkjenne graffiti som kunst i første omgang. Ettersom det både kan sies å være en form for prosedural, funksjonell og institusjonell kunst – alt etter som hvilket verk det er snakk om –, er det lite tvil om at graffiti er kunst – definert gjennom Solhjells kunstdefinisjoner.

 

Jeg ser derfor fram til en ny graffiti-æra for Oslo by, med “..etablering av ulike arenaer, både frie vegger, åpne for alle, og større arenaer og visningssteder for profesjonelle utøvere” som det hevdes av Hansen. Artikkelen er snart et år gammel og lite har skjedd, men håpet er inntakt!

Piece out!

ftp2

 

Mange om benet, få kommer frem

I Oslo by florerer det av visningssteder for kunst. De forskjellige galleriene i Oslo presenterer kunstnere i alle klasser og sjangre. Noen er famøse, som i seg selv vil kunne tiltrekke seg publikum, andre ikke. Det er flere vernissager i Oslo hver uke, hvor flere av aktørene serverer gratis øl eller vin, hvorpå de bruker det som et aktivt trekkplaster. På sett og vis fungerer dette, men hvorvidt de tiltrekker seg den rette målgruppe er en annen sak. De jeg kjenner som liker å dra på vernissager er som regel selv kunstnere, og drar like mye – om ikke mer – for alkoholens skyld, enn for kunstens. De som er der for kunstens skyld, er der nok mer for inspirasjon for teknikker og motiver, enn de er der for å kjøpe kunst. Som filosofen Arthur Danto sier det «Å se noe som kunst krever noe utover det øyet kan skjelne – et kunstteoretisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper; en kunstverden» (Danto, 31, 2006), dreier seg om at å forstå kunst er noe for de som er spesielt interesserte og med god innsikt i faget. Kunstnere er derfor en viktig del av publikumet, uavhengig om de er der for å kjøpe eller ei. Satt på spissen er ikke «mannen i gata» målgruppen for kunst. Likevel har alle vært «mannen i gata» på et tidspunkt, og kan derfor konverteres. Det sees derfor helst at «mannen» må bevege seg vekk fra den metaforiske gata og inn i kunstverden, for dermed å bli «mannen i kunstverden».

Siden det er mange om benet, kan nok hovedproblemet sies å være nettopp å få nok publikum til hver utstilling. De største utstillingene blir dekket av media, så det er greit. Men for de mindre kunstnerne og galleriene, kan det være vanskelig å nå ut til folket. Selv om en person kun har vært på én utstilling i løpet av et år, regnes vedkommende fortsatt som publikum (Solhjell og Øien, 89, 2012). Ved måling av antall besøkende er det irrelevant i forhold til om det er én person som besøker et visningssted ti ganger, eller ti personer som besøker én gang. Det beste vil naturligvis være om flest mulig personer besøker flest mulig ganger. For å nå ut til flest mulig personer er sosiale medier en ypperlig kanal. Av erfaring ser jeg at gallerier i Oslo som regel er dårlige på bruk av sosiale medier og markedsføring. For at jeg skulle dratt på en kunstutstilling må jeg: 1) vite om den, 2) få en forsmak på hva jeg vil kunne se, 3) finnes relevant for meg. Som Lars Petter Hagen sier «et nøkkelord er relevans» når det gjelder publikumsutvikling. For mindre famøse kunstnere kan det også være en idé å samarbeide med andre kunstnere om en utstilling, eller eventuelt kombinere det med et annet type event. For at jeg skal bruke tid på å se en kunstner jeg ikke har særlig forhold til, må de kunne tilby noe ytterligere. Hvis ikke er det lettere for meg å holde meg til «gategalleriene» og byens graffitikunst.

                              Bilde: Gamlebyen GSF, Brahim Sandli

Mange om benet, få kommer frem

I Oslo by florerer det av visningssteder for kunst. De forskjellige galleriene i Oslo presenterer kunstnere i alle klasser og sjangre. Noen er famøse, som i seg selv vil kunne tiltrekke seg publikum, andre ikke. Det er flere vernissager i Oslo hver uke, hvor flere av aktørene serverer gratis øl eller vin, hvorpå de bruker det som et aktivt trekkplaster. På sett og vis fungerer dette, men hvorvidt de tiltrekker seg den rette målgruppen er en annen sak. De jeg kjenner som liker å dra på vernissager er som regel selv kunstnere, og drar like mye – om ikke mer – for alkoholens skyld enn for kunstens. De som er der for kunstens skyld, er der nok mer for inspirasjon til teknikker og motiver, enn de er der for å kjøpe kunst.

Siden det er mange om benet, kan nok hovedproblemet sies å være nettopp å få nok publikum til hver utstilling. De største utstillingene blir dekket av media, så det er greit. Men for de mindre kunstnerne og galleriene, kan det være vanskelig å nå ut til folket. Av erfaring ser jeg at de som regel er dårlige på bruk av sosiale medier og markedsføring. For at jeg skulle dratt på en kunstutstilling må jeg: 1) vite om den, 2) få en forsmak på hva jeg vil kunne se, 3) finnes relevant for meg. Som Lars Petter Hagen sier «et nøkkelord er relevans» når det gjelder publikumsutvikling. For mindre famøse kunstnere kan det også være en idé å samarbeide med andre kunstnere om en utstilling, eller eventuelt kombinere det med et annet type event. For at jeg skal bruke tid på å se en kunstner jeg ikke har særlig forhold til, må de kunne tilby noe ytterligere. Hvis ikke er det lettere for meg å holde meg til «gategalleriene» og byens graffitikunst.     

Bilde: Gategalleri, Gamlebyen GSF