Fremtidstroen

Det er ikke mange årene til et nytt Nasjonalmuseum skal stå klart til å bære våre stolte kulturminner videre, men før den tid skal en enten en ny direktør tiltre øverste portvaktstillingen til en av landets viktigste kulturjobber, eller så skal nåværende sjef Audun Eckhoff beholde jobben sin – slikt blir det konflikt av.

Å lede en institusjon som Nasjonalmuseet er ikke for hvem som helst. Personen skal ha kvaliteter som skiller seg eksepsjonelt ut og ordet autonomi klinger godt når en snakker om feltet en slik person skal vokte over. For Nasjonalmuseet er en slik uavhengighet avgjørende for at det skal fortsette å levere det som er å forvente en av landets største kultur institusjon. Enkelte savner aktivitet og en visjon om hva Nasjonalmuseet skal være i fremtiden og andre har ikke enn gang hørt om Nasjonalmuseet. Vi trenger ikke å rette blikket lenger enn over til grensa og til Moderna Museet i Stockholm for å se at slik uavhengighet er mulig og at museet har en befestet posisjon i det svenske kulturlivet.

At Nasjonalmuseets direktør avgjør fremtiden er ingen uenige om, men hvem som er den retter vokteren for en slik jobb er diskutabelt. For oss på sidelinjen gjelder det bare å ha fremtidstroen. Troen på at noe vil skje og at forvaltningen av vår kulturarv lever videre i beste velgående.

nye-nasjonalmuseet

Foto: Nytt nasjonalmuseum. Hentet fra

http://www.nasjonalmuseet.no

Kilder:

  • Dag Solhjell, Jon Øien, Det norske kunstfeltet, Universitetsforlaget
  •  Morgenbladet, fredag 20. januar

 

 

Reklamer

«Kunstverk» til salgs

40561_10150221279835075_5596012_n

15. februar skriver Knut-Erik Lindblad om Tim Steiner fra Sveits som har fått hele ryggtavlen tatovert av kunstneren Wim Delvoye. Dette er for så vidt en gammel sak, da han ble tatovert så tidlig som i 2008. Men det er ikke det som er poenget her. Poenget her er at hudstykket med tatoveringen på skal skjæres vekk fra resten av kroppen når Tim Steiner dør, grunnen til at det skal skjæres vekk er at det har blitt solgt som et stykke kunst til en samler for 150.000€. At tatoveringer skjæres av huden for å stilles ut som et verk er ikke noe nytt, i Japan blant annet har det blitt gjort i flere hundre år.

I Japan er en tatovering et teg vært med på å undergrave tattoo-artists som kunstnere. Litt trist er det jo, for når man ser på mange av verkene som har blitt gjort må man tenke på at dette har blitt gjort på levende kropper med bevegelig underlag, litt vanskeligere enn å male på lerret.

Det som gjør tatoveringer som kunstverk spesielt er at de blir gjort på mennesker, mennesker som har de med seg overalt hvor de går. Og det gjør jo alle med en tatovering til et vandrende kunstverk. Det er jo kanskje å strekke den litt langt når man ser folks tribal tatoveringer fra sydenfylla 08.

Kunstbransjen er en bransje som er stadig i utvikling, kunstnerne finner stadig nye måter å pushe grensene på og dermed også omformulere hva som definerer et kunstverk. At en tatovering blir solgt for en slik sum legitimerer også tattoo-art som en kunstform. I avtalen til Tim Steiner står det det også at han skal stilles ut som et kunstverk i en utstilling 3 ganger i året. Han har blitt utstilt på museer verden over, som Louvre i Paris og MONA i Tasmania.

Sett i lys av Solhjell og Øien sin kretsløpsmodell vil jeg plassere dette i det eksklusive kretsløpet.

Det som kjennetegner det eksklusive kretsløpet er høyt anerkjente museum og gallerier, både innen samtidskunst og mer etablert kunst. Kunstnerne som stiller ut i disse kretser bærer navn som er kjent langt utover «kunstmiljøet». Her ekskluderes flertallet mens færreste får stille ut, dette skaper en knallhard «konkurranse» om man vil kalle det det, men det fører også til at det er den mest anerkjente kunsten som blir vist ut. Når man tar en titt på hjemmesiden til Wim Delvoye finner man raskt ut av at de stedene som blir namedroppet her ikke ukjente og lite anerkjente museer men heller institusjoner som passer beskrivelsen til det eksklusive kretsløpet veldig godt.