Visningsstedene må kommersialiseres

Sosiale medier er allerede integrert i bransjen men når ikke helt ut til hovedgruppen som anvender disse, nemlig den yngre generasjonen som har vokst opp med smart phone og Instagram-profil.

Bruken av dette er effektivt for å tiltrekke seg et større publikum, ikke minst det største publikumet som er nettopp denne generasjonen. Astrup Fearnley har vært flinke til å bruke SoMe, og i forbindelse med Alex Israel sin utstilling i fjor annonserte de bl.a. hvilke hashtags som skulle brukes om man tok bilder av utstillingen. Det hele ble veldig kommersielt og kanskje litt teit, men effektivt likevel.

Screen Shot 2017-02-22 at 20.23.54.png
Me and a good friend at the opening of Alex Israel. Foto: Alex Israel

Jeg var der under åpningen og møtte mange kjente, og over halvparten som møtte opp og fylte visningsrommet var rundt min alder.

Ved å nå ut til bloggere, andre influencere vil nok også virke effektivt på publikumsutviklingen. Dette gleder hovedsakelig aktører innen det kommersielle og det inklusive kretsløpet (D. Solhjell, J. Øien) ettersom behovet er større for økt oppmermerksomhet og hype. På denne måten vil man jo nå ut mer personlig enn man ville gjort gjennom aviser og plakater. Man når direkte til fans og følgere som allerede har et personlig forhold til en person de ser opp til eller inspireres av.

Sånn sett vil det være det beste å bruke en taktikk basert på word of mouth, å gå gjennom det sosiale nettverket, bygge det videre effektivt for å kunne tilnærme seg innflytelsesrike personligheter i samfunnet.

 

 

 

Reklamer

1 tanke på “Visningsstedene må kommersialiseres

  1. Kommersialisering av visningssteder

    Kunstbransjen er en bransje som jeg vil tørre å si (uten å ha noen kilder på det) er en relativt ekskluderende bransje. Med det mener jeg at museene og visningsstedene har blitt bygd opp med STORE inngangspartier og et lite inkluderende personell. Det føles nesten som man skal i Oslo tingrett når man ser hovedinngangen på flere av de nasjonale kunstmuseene rundt om i verden. Personene som jobber der er som regel også veldig ovenfra/ned men til gjengjeld svært dyktige på sitt fagområde. Dette kan være en av faktorene som spiller inn når man ser publikumssvikt generelt i Norge. Mannen/kvinnen i gaten er kanskje rett og slett litt for nervøs for å gå inn.
    Derfor er det veldig morsomt å se hvordan Astrup Fearnley har jobbet med å nå ut til nye publikumsgrupper med sosiale medier. De har en sterk profil hvor de er veldig aktive der folk er, de har en egen Instagram, Snapchat, Facebook account som de bruker på forskjellige måter for å treffe de som befinner seg på gitt kanal.
    Hvis man ser til Solhjell og Øien sin kretsløpsteori, tror jeg de fleste vil plassere all kunst i det eksklusive kretsløpet fordi man ikke vet bedre og som nevnt tidligere har ikke museene vært inkluderende nok.
    Som Cbaudelaire har nevnt er det også viktig å finne opinionsledere som viser at de er tilstede på tilstelningene museene har. Det er disse kvinnen/mannen i gaten kjenner seg igjen i, dette vil føre til at flere kanskje ikke syns det er så kjipt å stikke på en utstilling eller art-night.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s