Når jeg stemte for første gang som 18-åring stemte jeg, som sikkert mange andre, det samme som mine foreldre. Denne høsten skal jeg stemme igjen, men da stemmer jeg med ny kunnskap, nye erfaringer og nye interesser. Etter at jeg entret dørene på BI for 2 år siden har også kulturpolitikk blitt noe jeg tar stilling til.
I Norge har kulturpolitikken som formål å tilrettelegge for et rikt og mangfoldig kulturliv, for alle. Per dags dato klarer politikerne å levere på dette punktet, selv om det sikkert finnes et forbedringspotensial i alle grener av politikken. Personlig har ikke jeg stor innsikt i hvilken regjeringsmix som ville vært best for norsk kulturliv, derfor dykket jeg inn i partiprogrammet til de to største, Høyre og Arbeiderpartiet.
Kulturpolitikken spiller størst rolle i det inklusive kretsløpet, noe jeg mener er helt på sin plass. Politikerne våre skal sørge for at institusjonene ikke går konkurs, at elever i skolen blir eksponert for kultur i ulike uttrykk og at distriktene ikke glemmes. De skal tilrettelegge, ikke påvirke. Her scorer Arbeiderpartiet bedre enn de blå. Det var de som innførte Den Kulturelle Skolesekken, og jeg mener de verdsetter det tradisjonelle høyere. Høyres tilnærming preges (ikke overraskende) i større grad av mindre offentlig støtte og satsning på større samarbeid mellom næringsliv og kulturliv. Det sistnevnte er ikke nødvendigvis en negativ ting. Det som derimot kan virke skremmende, etter min mening, med denne tilnærmingen er at business menn i dress lettere kan legge føringer på kunstnerne der ute, enn hva politikerne gjør og har mulighet til å gjøre. I næringslivet er det pengene som snakker, noe som sjeldent får gjennomslag hos kunstnere.
På dette grunnlaget er det en rødgrønn-regjering som scorer høyest hva gjelder kulturpolitikk hos meg.