Stem på kunsten

Når jeg stemte for første gang som 18-åring stemte jeg, som sikkert mange andre, det samme som mine foreldre. Denne høsten skal jeg stemme igjen, men da stemmer jeg med ny kunnskap, nye erfaringer og nye interesser. Etter at jeg entret dørene på BI for 2 år siden har også kulturpolitikk blitt noe jeg tar stilling til.

I Norge har kulturpolitikken som formål å tilrettelegge for et rikt og mangfoldig kulturliv, for alle. Per dags dato klarer politikerne å levere på dette punktet, selv om det sikkert finnes et forbedringspotensial i alle grener av politikken. Personlig har ikke jeg stor innsikt i hvilken regjeringsmix som ville vært best for norsk kulturliv, derfor dykket jeg inn i partiprogrammet til de to største, Høyre og Arbeiderpartiet.

Kulturpolitikken spiller størst rolle i det inklusive kretsløpet, noe jeg mener er helt på sin plass. Politikerne våre skal sørge for at institusjonene ikke går konkurs, at elever i skolen blir eksponert for kultur i ulike uttrykk og at distriktene ikke glemmes. De skal tilrettelegge, ikke påvirke. Her scorer Arbeiderpartiet bedre enn de blå. Det var de som innførte Den Kulturelle Skolesekken, og jeg mener de verdsetter det tradisjonelle høyere. Høyres tilnærming preges (ikke overraskende) i større grad av mindre offentlig støtte og satsning på større samarbeid mellom næringsliv og kulturliv. Det sistnevnte er ikke nødvendigvis en negativ ting. Det som derimot kan virke skremmende, etter min mening, med denne tilnærmingen er at business menn i dress lettere kan legge føringer på kunstnerne der ute, enn hva politikerne gjør og har mulighet til å gjøre. I næringslivet er det pengene som snakker, noe som sjeldent får gjennomslag hos kunstnere.

På dette grunnlaget er det en rødgrønn-regjering som scorer høyest hva gjelder kulturpolitikk hos meg.

 

17671070_1633015913393168_439402351_n

Kjøp litt kunst da

 

Kjøp litt kunst da 

Jeg kan ikke skryte av så mange besøk til visningssteder av kunst. Jeg tilhører på ingen måte et elitepublikum, men faller nok heller under kategorien «det vanlige publikum». Er nok i en annen kategori dersom det er snakk om konserter, men i denne delen av kunstverden er jeg bare en del av det vanlige publikum. De som bare besøker gallerier og museer sporadisk 2-3 ganger i året. Grunnet min egen lave hyppighet- finner jeg det litt vanskelig å si noe generelt om trenden i hvordan de ulike visningsstedene har behandlet og forholdt seg til meg som publikum. Men, med min smale erfaring på området som kunstpublikum, virker det som at det er veldig individuelt fra sted til sted og ikke en overordnet normalisert praksis. Her kan jeg selvfølgelig ta helt feil, men jeg ønsker likevel å fortelle om ett galleri besøk.

Rundt juletider var jeg innom et lite galleri i Stavanger hvor det hang en del bilder fra en kunstner jeg liker. Det eneste andre mennesket som befant seg i lokalet var han som arbeidet der og det tok ikke lang tid før han kom bort for å snakke kunst. Det tok heller ikke lang tid før han prøvde å selge meg kunst. Kunst som kostet titusen pluss. Det finnes selvfølgelig mye dyrere kunst, men titusen er veldig mye for en student. Etter linjer som «Dette er en investering og det er verdt femtitusen pluss om bare noen år» og «denne kunstneren komme til å slå an internasjonalt» og «solgt kunst til studenter før som brukte hele stipendet sitt på ett bilde og spiste havregrøt resten av semesteret, de angret ikke da verdien steg» Fikk hele seansen litt telefonselger-stemning. Spesielt da selgeren begynte å love meg litt rabatt og alt mulig ble det svært ubehagelig. Og jeg dro derfra med et løfte om å komme tilbake når stipendet kom på konto. Jeg dro ikke tilbake. Det er svært ubehagelig å bli pushet på å kjøpe på denne måten. Han ble minst (om ikke mer) like pågående som en telefonselger som pusher på deg «verdens billigste strømavtale» og «kundefordeler du bare kan drømme om».

I etterkant har jeg lurt på hvorfor han ble så plagsomt pågående, og etter en runde i pensum har jeg blitt litt mer klok på oppførselen. Det viser seg at det galleriet jeg besøkte var et privat galleri.

I det private galleriet generelt er det et veldig stort ansvar på galleristen, og galleristen er også veldig ofte eier, daglig leder og kuratoren til det private galleriet. Galleristen får i et slikt tilfelle et tredobbelt økonomisk ansvar. Galleristen bærer selv det økonomiske ansvaret for driften og uten offentlig støtte, sier det seg selv- det er greit vanskelig. Det er også galleristen sitt ansvar å sørge for at kunstnerene får noe økonomisk igjen for utstillingen. Samtidig er det galleristen sitt ansvar at kundene i det lange løp er fornøyd med prisen samt kunstobjektet de har kjøpt.

Dette kan forklare oppførselen til galleristen, men jeg synes ikke det rettferdiggjør det voldsomme forsøket på salg. Om galleristen har lignende oppførsel ovenfor andre, blir jeg ikke sjokkert om dette er et galleri folk flest bare besøker den ene gangen. Den økonomiske interessen til galleristen besudlet min opplevelse til kunsten som publikum.
IMG_0041.JPG

Foto er tatt av meg.
Har ikke så mye mer på konto heller.

 

Kilde:
Solhjell Dag, Øien Jon 2012, Det Norske kunstfeltet, universitetsforlaget

Kulturpolitikkens rolle

Min forkunnskap som omhandler kulturpolitikken i kunstbransjen var relativt lite. Blant annet så visste jeg ikke at uvant om man er en privat aktør innen kunstfeltet, så blir man berørt indirekte eller direkte av kulturpolitikken. Det har oppstått flere kunstnere de siste årene og kunstomsetningene har også økt. Kunstnere mottar også høyere støtteordninger til høye verdier og gallerier selger enda mer kunst. Jeg synes det er fint at «folket» viser større interesse innenfor kunstfeltet, men samtidig undres jeg om kunstfeltet mister den kunstneriske friheten som følge av den kulturpolitiske økonomien?

Kulturpolitikken er vesentlig i kunstbransjen, ved at det består som et formidlingsledd til samfunnet. Formidlingen deles inn i to deler, kunster- og utdanningspolitikken, mens den andre er bestående av museums- og formidlingspolitikken. Nesten alt i kunstfeltet blir påvirket av kulturpolitiske vedtak og budsjetter. I kunstfeltet har man en blandingsøkonomi mellom stat og marked, der staten står for 43% av økonomien og det offentlige 58%. Private gallerier kan indirekte bli berørt av dette ved at kunstneren mottar støtte. For at kunsten skal overleve så er det nødvendig at det mottas politisk støtte.

Den kulturpolitiske rolle mener jeg at det må være en viss avstand mellom kunsten og de politiske faktorene, altså armlengdeprinsippet. Kunsten burde være fritt og ikke styres av den økonomiske avhengigheten som fort kan føre til at det frie i kunsten forsvinner. At staten burde gi et økonomisk bidrag, men samtidig at det er rom for at kunst skal få lov til å være kunst.

(Bilde: Privat)

Kilder: Solhjell, Dag og Jon Øien 2012.  Det norskekunstfeltet

Visningsstedene må kommersialiseres

Sosiale medier er allerede integrert i bransjen men når ikke helt ut til hovedgruppen som anvender disse, nemlig den yngre generasjonen som har vokst opp med smart phone og Instagram-profil.

Bruken av dette er effektivt for å tiltrekke seg et større publikum, ikke minst det største publikumet som er nettopp denne generasjonen. Astrup Fearnley har vært flinke til å bruke SoMe, og i forbindelse med Alex Israel sin utstilling i fjor annonserte de bl.a. hvilke hashtags som skulle brukes om man tok bilder av utstillingen. Det hele ble veldig kommersielt og kanskje litt teit, men effektivt likevel.

Screen Shot 2017-02-22 at 20.23.54.png
Me and a good friend at the opening of Alex Israel. Foto: Alex Israel

Jeg var der under åpningen og møtte mange kjente, og over halvparten som møtte opp og fylte visningsrommet var rundt min alder.

Ved å nå ut til bloggere, andre influencere vil nok også virke effektivt på publikumsutviklingen. Dette gleder hovedsakelig aktører innen det kommersielle og det inklusive kretsløpet (D. Solhjell, J. Øien) ettersom behovet er større for økt oppmermerksomhet og hype. På denne måten vil man jo nå ut mer personlig enn man ville gjort gjennom aviser og plakater. Man når direkte til fans og følgere som allerede har et personlig forhold til en person de ser opp til eller inspireres av.

Sånn sett vil det være det beste å bruke en taktikk basert på word of mouth, å gå gjennom det sosiale nettverket, bygge det videre effektivt for å kunne tilnærme seg innflytelsesrike personligheter i samfunnet.

 

 

 

Kustverkets forvandling og de tre paradigmer

Jeg har drevet med bildekunst siden jeg var 11 år og jeg har alltid synes det er kjempe spennende å dra på  utstillinger og museer.  Nasjonalmuseet er et av mine  favorittmuseer. Den er fylt med  mange utrolig fine bilder og skulpturer. Jeg drar ned dit når jeg trenger ekstra inspirasjon, når jeg skal lage et nytt bilde.  Dette har jeg gjort mange år, og hver gang jeg drar ned dit er jeg overasket over at jeg gjenoppdager små  detaljer og  penselstrøk  på de forskjellige bildene.

Jeg maler i dag og synes det er kjempeviktig å dra på museer ,utstillinger og søke og følge med på forskjellige kunstnettsider for inspirasjon. Jeg er mest inspirert av Impresjonisme som er min favoritt  kunstepoke fra  ca 1860 – ca 1920 tallet , der kunstnere fra den tiden utfordrer den førmoderne kunsten, og prøver ut egen virkemidler og fokuserer på friluftmaleri ved å fange naturens lyse farger og  bruke åpne komposisjoner i sine bilder, noe som førte til mer moderne kunstuttykk.

Impresjonisme ble startet av en gruppe av kunstnere  fra Frankrike med tanken på sterk motstand til de strenge regler til hva man malte og hvem man malte for,  som var hovedsakelig for kirker,  avbildning av forskjellige  revolusjoner i et land og autoriteter  i overklassen. Denne gruppen kunstnere  ville lage kunst for kunsten skyld,noe som åpnet døren for ekspresjonisme, noe jeg synes er kjempespennende kunsthistorie.  

Et av mine favorittbilder er  “Det blå kjøkken “av den norske impresjonistiske kunstneren Ludvig Karsten , som jeg alltid gleder meg til å se igjen når jeg drar til Nasjonalmuseet.

16403189_10155103884670039_4377522295945955309_o

Skulk for kunsten

I en travel hverdag med mye skole, jobb og generelt altfor mye  prokrastinering, måtte jeg for å få tid til et museumsbesøk dessverre skulke en forelesning. Så i den bloggende anledning dro jeg med meg kjæresten til Astrup Fearnley museet på Tjuvholmen. Ifølge wikipedia er museet er et privat kunstmuseum som ble åpnet i 1993 og finansiert av etterkommere etter skipsreder Thomas Fearnley. Museet har siden starten spesialisert seg på samtidskunst. 

Om jeg skal prøve å kategorisere Astrup Fearnley museet i kretsløpsteorien, kan jeg nesten med sikkerhet si at det ikke befinner seg i den kommersielle retning. For hvor det kommersielle aspektet med å ha en delt ku midt i stuen er, er jeg litt usikker på. Men jeg kan heller ikke si at min estetiske kompetanse, eller det som Jan Brockmann kaller det « det arbeidende blikk» er særlig utviklet. Likevel kan jeg si at det er veldig kreativt og kanskje litt morbid. Så om jeg skal plassere Astrup Fearnley-samlingen, vil jeg påstå at den befinner seg i det eksklusive kretsløp.

Med mitt sløve og utrente estiske blikk finner jeg mye billedkunst litt kjedelig og kanskje litt for ofte rett og slett uestetisk. Ofte er det slik at jeg setter mer pris på selve ideen bak kunstverket enn selve utførelsen av kunsten. På utstillingen kom jeg likevel over ett bildet jeg måtte stoppe ved.

16468976_10208213287516667_1572659450_n.jpg

Privat foto som er tatt av meg.

Bildet heter « Sick Skin» og er laget av kunstneren Ivan Galuzin i 2014.
Kunstneren jobber med ulike utforskninger med utgangspunkt i menneskekroppens avfallstoffer og forfall. Her ble lerretet dekket med et lag av industriell tokomponentsmaling, noe som gjør at overflaten sakte går i oppløsning. Kunstneren satte i gang prosessen, men maleriet fortsetter oppløsningen utover hans kontroll. Dette skal symbolisere kroppens uunngåelige forfall, noe jeg absolutt mener kunsteren har fått til. Greit kreativt det der. Kunsten er på mange måter morbid, ideen er unik og høyst aktuell.- Vi prøver hele tiden motarbeide og unngå de kjemiske påvirkningene det moderne samfunnet utsetter oss for. Likevel gjennomsyrer kroppens unngåelige forfall samfunnet vårt. Og at på til ser det estetisk ut. Så om du har en forelesning å skulke, anbefaler jeg en tur hit. De har studentpris.

http://www.afmuseet.no

Kilder:
«Det Norske kunstfeltet» Dag solhjell, Jon Øien – universitetsforlaget 2012

Louisiana Museum of Modern Art

Bilde

LOUISIANA  MUSEUM OF MODERN ART

Hvordan opplever du at et (eller flere) visningssted(er) (gallerier/museer) for kunst forholder seg til deg som publikum ved et fysisk besøk?

http://www.louisiana.dk

Jeg har besøkt Louisiana Museum ved flere anledninger.

Da Louisiana åpnede dørene i 1958, var det stifteren Knud W. Jensens tanke, at museet skulle være et sted for moderne dansk kunst. Men allerede etter et par år endret han mening, Så Louisiana endrede seg fra å være en overvejende dansk sammling til å bli et internasjonalt museum med mange internasjonale verker.Den tette kontakt til og samarbejdet med det internasjonale kunst- og kulturmiljø har siden vært en av Louisianas største styrker. Og en av hovedårsakene til, at det hvert år har vært muligt å presentere et utstillingsprogramm, som i høy grad har begeistret. Louisiana har dermed oppnået status som et av verdens mest respekterte utstillingssteder og kommer også fremover å kunne tiltrekke utstillinger og kunstnere på et niveau, som få andre danske – og internasjonale – museer har mulighet for.

MØTESTED OG LEVENDE KULTURHUS

Helt fra starten har Louisiana i høy grad vært tenkt som et kulturellt møtested , og museet har gjennom årene spillet en meget viktig rolle i det danske kulturlandskap. Da museet i 2008, i forbindelse med 50 års jubileet, inførte kvelsåpent, var det nettopp for å kunne styrke og utvikle denne tradisjon og tankegang yterligere. De koselige og imøtekommende utstillingsrum, parkens rummlighet, muligheden for å slappe av i Cafe og Butik samt de mange konserter og debatter,som  finder sted i konsertsalen – alt sammen er  med til å gjøre Louisiana til et kulturhus.

http://www.louisiana.dk

Møtested og kulturhus er stikkordene her.Louisiana har noe for hele familien.

Jeg er så heldig å bo ikke altfor langt unna museet.

Jeg plejer å besøke Lousiana sammen med mine barn.Entreen koster 125 dkr for voksne,barn er gratis.Utover spennende utstillinger,har Louisiana en samling med godt 3.700 verker og har både internasjonalt perspektiv og format.

Hovedvekten ligger på maleri og skulptur.

Det finnes også en skulpturpark.En tur i Skulpturparken er en viktig del af Louisiana

De omkring 60 skulpturer,som står i parken udgjør en viktig  del av samlingen. Noen er markante og sentralt plassert, andre mere skjulte og mystiske.

Det er fra Skulpturparken, man har panoramaudsikent over Øresund.

Utover det finnes det et eget barnehus med verksteder og aktiviteter for barn,samt en spennende lekeplass utenfor.

Etter besøket lønner det seg å ta en pause i den gode Cafeen.

Allikevel er det en ting som mangler.Det er bedre kundebehandling i barnehuset.Alle er vennlige,men det mangler vejledning og hjelp til alle prosjektene.Det er for få ansatte.Det er åpenbart at kundebehandlingen ikke er første prioritet.

Her refererer jeg til ”prosessmodellen”, publikum/kriterie. Jeg prøver å argumentere for at besøket mitt ville vært av bedre kvalitet om barna kunne få mere hjelp.De har prioritert sikkerhet,mange vakter rundt omkring.Det er godt.

Men mere vejledning,ville gjort det lettere å planlegge barnas aktiviteter,i steden for å bruke mye tid på å finne ut hvordan de fungerer.
Kort oppsummert skaper besøket på Louisiana  behov for gjenbesøk.

Sosiale medier i kunstbransjen

De seneste år har bruken av de sosiale medier økt betraktlig.

Ifølge TNS Gallups InterBuss deltar nordmenn over 15 år i gjennomsnitt i 1,5 nettsamfunn.

75 prosent av dem er medlem av Facebook og 46 prosent besøker Facebook til og med hver dag.

Med så mange brukere og så stor gjennomgang, er det ikke rart,at mange markedsførere er nysgjerrige på og gjerne vil vite alt om markedsføring via de sosiale kanaler og undersøker hvordan de kan utnytte dem på best mulig måte.

Ulike foretak har tatt i bruk de sosiale medier for markedsføring på forsjellige måter.

Noen legger kommersielt innhold ut i de sosiale mediene.

Andre bedrifter velger å nedtone det kommersielle budskapet og  bruke de sosiale medier til å skape en dialog med publikum,som foregår på publikums premisser.

En del bedrifter har etablert Facebook-sider hvor kunder og potensielle kunder kan gi ris og ros og stille spørsmål.

Bedrifter som tenker over å etablere Facebook-sider burde se på eksisterende bedriftssider på Facebook og veie de positive effektene som kan oppnås, mot de negative ut fra egne forutsetninger.

I tillegg er det viktig å ta en vurdering av ens egen kapasitet,kompetanse og motivasjon i forhold til å skape en positiv dialog med publikum på Facebook.

Ubesvarede spørsmål og kommentarer gir et negativt inntrykk.Det finnes desverre mange eksempler på uenigheter og dårlige diskusjoner med publikum.

En kombinasjon av en god og oppdatert Facebook side og en interessant og animerende  Instagramprofil er en god og sussesful kombinasjon.

Munch.museet i Oslo kan brukes som et godt eksempel på positiv bruk av de sosiale medier i kunstbransjen.

Faqcebook-profilen til Munch-museet blir ofte oppdatert og er en kilde til god informasjon. Den har 67.852 følgere og oppdateres opp til flere ganger i uken.

Deres Instagram er også godt brukt for å markedsføre arrangementer,utstillinger og annent.

Det legges ut bilder fra utstillinger som motiverer til et besøk.

Bruken av sosiale medier har mer effekt,om man segmenterer kundegruppene og jobber mot de spesifikke gruppene.

Skal man nå ut til et trofast,litt eldere kunstpublikum,er det det beste å treffe publikum der,hvor de selv leter etter informasjon.

Det kan være viktig å  begrense informasjonen til den spesifikke kundegruppen.

Det er viktig,at folk ikke drukner i mye ,for dem nytteløs informasjon.Ofte mister man de reelt gode tilbudene, fordi man har til vane å ignorerer spam.

De sosiale medier vil i fremtiden vokse seg større og større.

Derfor er dethelt  avgjørene, at kunstbransjen i de sosiale medier, blir dyktigere til og treffe det rette publikum.

Hva er det som fører til,at noen av oss er mer interessert i kunst enn andre?

I barndommen  blir vi påvirket av de vi har rundt oss.Det er ofte slik,at at flere familiemedlemmer har lignende interesser.Familien og vennene påvirker en enormt meget.Det samme gjør skolen og nabolaget.Hele miljøet man vokser opp i.

De sosiale medier har stor påvirkningskraft i dag. Siden år 2000 har andelen av befolkningen som bruker internett økt fra 27% til 87% i 2015 (ssb). I gjennomsnitt bruker vi 127 minutter på internett, de hyppigste brukerne er mellom 16 og 24 år.De bruker 3 timer og 33 minutter på internett per dag.

Antonio Padilla-Meléndez og Ana Rosa del Águila-Obra gjennomførte en studie,som viser hvordan ulike museer i verden bruker sosiale medier,og hvor stor påvirkning på verdiskapningen nettbruken har.

Her er det viktig å fremheve,at måten mediene brukes på ,har avgjørene betydning.

Det er moderne å bruke sosiale medier, men uten en vellykked strategi får man flere negative enn positive momenter ut av det.

Manglende interesse, eller manglende forståelse?

Hver gang jeg hører noen si at kunst og kultur ikke interesserer de, er det som lyden av isopor mot et vindu, og jeg undres. Undres fordi det er en skjærende lyd til den setningen, som om det er knyttet noe mer til det enn bare manglende interesse.

Før gruet jeg meg alltid litt hver gang jeg skulle se en teaterforestilling sammen med den nye skuespillerkjæresten min- som jeg virkelig håpet ikke ville gjennomskue den kvasintellektuelle siden av meg. En side som egentlig ikke oppsto før amor traff meg. Jeg følte på usikkerheten som traff meg i møtet med et verk, om det var på et galleri, en danseforestilling eller i teateret, var som jeg manglet de rette preferansene.

På et tidspunkt sluttet jeg å google teateranmeldelser i pausen. Husker ikke helt hvorfor, men det var som en angst som slapp. Dette ble et vendepunkt i min lyst og nysgjerrighet i møte med kunst, og kanskje til og med det ukjente.

”Kunst for noen, og det fanger ikke meg” skriver Berby i sitt blogginnlegg http://tiny.cc/zm9ejy. Hun refererer til avantgardisten Duchamps pissoar, som nettopp hadde til hensikt å sprenge kunstbegrepet, slik at det sluttet å eksistere et gap mellom såkalt høykunst og lavkunst. Om Hofstad Berby hadde kjennskap til dadaismens forakt for det borgerlige samfunn, ville pissoaret interessert henne mer, eller er hun rett og slett feil publikum?

Som barn husker jeg at det ved frokostbordet var høytlesning fra Morgenbladet, diskusjoner og diverse bruk av ulike kulturtilbud. Det tok meg bare litt tid å forstå at disse referansene jeg hadde fått kunne brukes som dekodere i møtet med kunst og kultur. I dag mener jeg at dekodere og innsikt ikke i seg selv er vesentlig for å skjønne en forestilling eller en utstilling, for poenget er ikke å møte kunst på sammenlignbare premisser for tolkning, selv om det uten tvil kan gi en dypere mening. Det er ikke mer enn to uker siden ble jeg med min arkitektvenn Axel på åpningen av Tobias Alexander Danielsson første separatutstilling The lines that defines på Soft galleri. Utstillingen som forøvrig kan sees frem til 12. Mars vises en rekke skulpturer som blir innrammet av en nettkonstruksjon som skal vise kropp og bevegelse i dialog med rommet. Og der falt jeg av,, helt til Axel påpekte av materialene brukt i utstillingen var armeringsjernet K2157, nøyaktig den typen han hadde brukt i byggingen av det nye loftet mitt. Hah, det var ikke mer som skulle til for at jeg så hele kunstverket med nye øyne. For få sekunder siden var det et flatt og enkelt materiale, ble for mine øyne nå fargesprakende og fantasifulle vinduer, små rom med lek og glede i.

Møtet med kunsten er personlig, og i møtet med kunst, speiler man seg i sine egne erfaringer. Om man har dette som første og eneste referansepunkt, trenger du ikke å få en dårligere opplevelse av den grunn. Husk: noens skulptur er andres armeringsjern.

skjermbilde-2017-02-23-kl-09-39-01

Bilde: Ingrid Bredvold

Kilde:

Berby, (2017, 22.februar) Interessen må være der. Hentet fra  https://publikunstutvikling.wordpress.com/2017/02/22/interessen-ma-vaere-der/

http://www.softgalleri.no

Les videre