Klokker som kunstform?

Man kan anta at flere anser luksusklokkeindustrien som enten overpriset eller overflødig. Hvorfor skal man bruke flere titusener av kroner på et bruksverktøy man har fått gratis med på mobiltelefonen sin siden tidenes morgen? Og hvordan kan man prise et i prinsippet enkelt konsept som en klokke på et nærmest uoppnåelig nivå?

Siden Quartz-teknologien kom på slutten av 70-tallet har det vært enklere å tilby tilsynelatende luksuriøse klokker til en overkommelig pris. Disse batteridrevne klokkene var både mer presise og billigere å produsere enn sin mekaniske storebror. Likevel har de største klokkeprodusentene i verden mer eller mindre sverget til mekanisk håndverk siden de lagde sin første klokke, og gikk for kvalitet fremfor kvantitet. Med dette følger det med fulgte det også med ekstremt begavede klokkemakere, med en helt spesiell evne for en kunstform ikke alle anser som en.

Karol Renau uttrykker i en artikkel en misnøye om at den yngre generasjonen ikke anerkjenner mekanisk håndverk, og trekker frem klokker som en skjult kunstform (https://goo.gl/uKxcEe). Nedenfor er det avbildet innsiden av en F.P. Journe, en av de mest ettertraktede klokkemakerne i bransjen (som forøvrig er priset til snille 5,7 millioner kroner):

_img

Foto: hentet fra hodinkee.com

Det vil, i hvert fall for mitt vedkommende, være umulig å ikke anerkjenne dette som kunst på flere områder. Likevel kan det diskuteres om dette sammenfaller med Stephen Davis forskjellige definisjoner på kunst (Solhjell og Øien 2012). Slik jeg ser det kan man se luksusklokker først og fremst i lys av den prosedurale kunstdefinisjonen, hvor den kunsteriske kvaliteten ligger i kunstverket og håndverket. På en annen side kan man i noen tilfeller også havne under den institusjonelle definisjonen ettersom renommé og merkevare i denne industrien går hånd i hånd med kvalitet. Navn som Rolex eller Patek Phillippe vil alltid være tegn på kvalitet, nærmest uavhengig av utførelsen. Den funksjonelle kunstdefinisjonen, selv om den ut i fra navnet burde være mest passende for et urverk, er minst passende i denne sammenhengen. Man kan på en måte argumentere for hvor mye følelser en Rolex bringer når den skinner på håndleddet, men det er vel ikke akkurat det Davis tenker på.

Nå er det ikke slik at det er en storm med mennesker som mener at klokker på ingen måter er en kunstform. Poenget mitt er at håndverket som ligger bak en luksusklokke ikke må undervurderes og oversett, men omfavnes på lik linje som andre visuelle kunstnere og designere.

Kilder:

Snow, Ali 2014. The Timepiece: An intimate And Intricate Art Form

Solhjell, Dag og Jon Øien 2012. Det norske kunstfeltet. Oslo: Universitetsforlaget

Reklamer

Markedsføring eller spam?

Sammen med opp mot 25 000 andre personer følger jeg Astrup Fearnley på Instagram. Kontoen deres har en fargerik og informativ feed, og jeg regner med at det er veldig mange som setter pris på at de legger ut innlegg hver dag – opptil flere ganger.  For meg ser det ut som at Astrup Fearnley har en gjennomtenkt strategi for hvordan de skal rekruttere nye følgere og øke en positiv WOM.

For tiden er museet aktuell med utstillingen Murakami by Murakami. Denne promoteres mye gjennom sosiale medier i tillegg til at det henger postere rundt omkring i Oslos gater.

16924075_10154924121125586_1537535147_n

Foto: Knipset av meg på t-bane stasjonen i Nydalen

Etter å ha fulgt Astrup Fearnley på Instagram i drøyt en måned, er jeg allerede lei. Gjennom emneknagg-kampanjen #murakamibymurakami , «behind the scenes» og Insta-takeoveren til Murakami selv, føler jeg at instagram-feeden min er tatt over av bilder museet deler fra sin konto. Den buzzen de klarer å skape gjennom at folk bruker emneknaggen deres, har gjort at de har klart å oppnå fortjent oppmerksomhet fordi folk velger å dele innholdet til utstillingen videre. Dette  vises gjennom at  #murakamibymurakami er blitt brukt nesten 700 ganger siden utstillingen åpnet for omkring en og en halv uke siden.

16924068_10154924193805586_385945246_n

Foto: Screenshot knipset av meg på min Instagram. Bildet illustrerer hvor mange som benytter seg av #murakamibymurakami

Dette var en utstilling jeg hadde gledet meg til å gå å se, men nå er jeg usikker på om jeg skal bruke noe av fritiden min til å dra å se en utstilling jeg føler jeg allerede har sett – gjennom Instagram.

Det er vel og bra å ha en gjennomtenkt strategi for hvordan man skal markedsføre bedriften sin gjennom sosiale medier, men når markedsføringen går over til å føles som spam, lurer jeg på hvor god planen deres egentlig er. Det er selvsagt svært viktig å ha virale brukere, men enda viktigere er det at disse blir og/eller forblir betalende brukere. Grensen for hvor god markedsføring går over til å føles som spam er diffus og vanskelig å balansere. Dette må man være seg bevisst for å unngå å skape en wearout-effekt.

Astrup Fearnley klarte å vekke min interesse for utstillingen Murakami by Murakami, men nå er den dessverre slukket.

Du kan lese mer om Murakami by Murakami her:

 

 

Kilder:  Aalen, Ida (2015): Sosiale medier. Bergen: Fagbokforlaget. (s. 173 – 196).

 

 

Kampen om tilværelsen

Hverdagen i Oslo er omgitt av skrikende reklamer hvor bedriftene praktisk talt går ned på kne og ber oss om å kjøpe produktene deres. Dette finner vi på T-banen, bussen og billboards. Vi drukner i budskap som skal få oss til å spise sunnere, være mer aktive og kulturelle. Det blir derfor mer og mer viktig for bedrifter å skille seg ut i havet av ulike budskap. Sosiale medier har skutt fart og er blitt en populær måte hvor man nå ut til hundrevis av mennesker kun ved ett tastetrykk, samtidig som det er en enkel og billig måte å promotere bedriften sin på.

I Museum Management and Curatoship(2014) står Social Network Services sentralt, her ble det begrunnet at sosiale medier er til for å bygge kunnskap, komme i kontakt med kundegruppen og networking. Disse tre elementene er noe man særlig kan finne på Facebook. På Facebook kan man informere ved å poste innlegg, man kan komme i kontakt med kunden ved å lage arrangementer og inngå samtaler, og man kan oppnå kontakt med andre aktører i samme bransje. Andre sosiale medier slik som Instagram, Twitter og Snapchat er mer spesifikke. Med dette mener jeg at man kan få mer ut av Facebook enn med de andre kanalene, men samtidig så er det lurt å utvikle en kommunikasjonsplan for å ha forskjellige budskap utover de ulike mediene.

arbeidskrav-2

Screenshot av Shoot Gallery sin Facebook, Instagram og hjemmeside.

Shoot Gallery bruker Instagram en god del. Her informerer de om åpningstider, kontaktinfo og deres nåværende utstilling. Bildene som legges ut har fokus på utstillingene, kunstnerne og eventer på galleriet. Shoot Gallery er også aktive på Facebook. Det virker som de poster mye av det samme innholdet på begge kanalene, men det er noe mer utfyllende på Facebook siden og deres egen hjemmeside. Designet på alle kanalene er enkelt, men jeg mener det bringer eksklusivitet til galleriet.

Ved siden av unikhet er det særlig viktig å nå frem til mannen på gata. Det er ingen overraskelse at kunstbransjen ønsker å nå ut til de som har interessen. De som har interessen for kunst har ofte kjennskap til eller en tendens til å søke opp gallerier eller utstillinger. Imidlertid, er det både «galleri-gjengangeren» og ”mannen på gata” man kan opprette kontakt med ved bruk av sosiale medier. Dermed ønsker jeg å konkludere med at sosiale medier kun er positiv markedsføring, så lenge man har midler til det og bruker mediene på riktig måte.

 

Kilder: Te-Lin Chung, Sara Marcketti & Ann Marie Fiore (2014) Use of social networking services for marketing art museums, Museum Management and Curatorship,29:2, 188-205, DOI: 10.1080/ 09ó 47775.2014.888822

 

Min kulturelle vennegjeng (og meg?)

I det siste har en kunstutstilling plutselig tatt plass på sosiale medier hos meg. Det er ikke hverdagskost, tvert imot. Og ikke er det betalt reklame som dukker opp i feeden på Instagram heller. Det er mine venner, omgangsvenner faktisk, som har vært på kunstutstilling. Opptil flere av dem også. De har vært på Murakami By Murakami på Astrup Fernley Museet. Jeg stilte meg litt undrende til akkurat dette, da mine omgangsvenner definitivt ikke er kjent for å være museumsvankende kunstsjeler. Av ren nysgjerrighet sendte jeg en SMS til en god venninne og spurte hva som hadde ramlet over henne. Og som mange sikkert allerede egentlig har gjettet, joda, hun hadde sett bilder på Instagram og tenkte at dette var en utstilling hun kunne fylle opp den kulturelle kapitalen sin med. Fordi det er jo egentlig ganske kult og hipt å dra på kunstutstilling. Og altså, jeg vet jo at sosiale medier har makt over oss. Jeg vet jo at folk er opptatt av hvordan de fremstår for andre på sosiale medier. I mitt hode tenker jeg jo at min venninne aller mest dro på kunstutstilling for nettopp å kunne vise det frem hun også. Være kul og hip. For om vi skal være ærlige, så er det vel mange av oss som har vært der. Og da sender vi ballen videre da, and on it goes.

skjermbilde-2017-02-22-kl-22-45-29

Illustrasjon: En ærlig illustrasjon, rett fra hjertet. Tegnet av undertegnede.

Ida Aalen har skrevet en bok om sosiale medier, og hvordan Word of Mouth går en seiersgang i sosiale medier. Om ikke min totalt kunstuinteresserte venninne på kunstutstilling er et godt eksempel på dette, så tror jeg ingenting er det.

 

http://www.afmuseet.no/utstillinger/2017/takashi-murakami

Skeptisk

Kunstbransjen har lenge vært en fjern sfære for meg. Jeg har aldri hatt noe personlig interesse for kunst, og jeg har tenkt på kunstmuseer som en aktivitet for rike overklassemennesker ikledd dress og høye hæler. Eller for turister – alt ettersom. Derfor har jeg naturligvis heller ikke fulgt med på hvordan sosiale medier brukes i bransjen. For å opparbeide meg en mening om dette temaet har jeg rett og slett måttet ta et dypdykk inn i kunstbransjens sosiale medier. Jeg bestemte meg for å se på noen av de tradisjonelle museene som oppsto før de sosiale mediene hadde sin inntreden i kommunikasjon og markedsføring. Jeg tok på meg de strenge brillene mine og bestemte meg for å starte med to av de kanalene som er størst per dags dato; Facebook og Instagram. Der fant jeg mye spennende – og overraskende mye BRA!

Jeg starter hos Nasjonalmuseet. Jeg er skeptisk, og tenker at dette umulig kan bli en positiv opplevelse. ”Kan et så tradisjonelt museum være flinke på sosiale medier da?”, tenker jeg. Urimelig forhåndsdømming? Helt klart! Facebooken deres er ved første øyekast noe kjedelig (https://www.facebook.com/nasjonalmuseet/?fref=ts).  Det foregår mye deling av museets egne arrangementer og utstillinger, noe som ikke ser veldig spennende ut utenfra. Det vekker absolutt ingen følelser hos meg som utenforstående (og følelser er viktig for engasjement, ifølge sosiale medier-dronning Ida Aalen). Jeg skal til å takke for meg og klikke meg videre til neste museum, men vent litt! FOR et engasjement det er blant følgerne deres! Vi snakker likes, delinger og kommentarer på omtrent ALLE innleggene. Så de har helt klart truffet målgruppen sin på en svært effektiv måte. Når jeg beveger meg videre til Instagramen deres vokser begeistringen min ytterligere (https://www.instagram.com/nasjonalmuseet/). Det er masse kommunikasjon med følgerne, kanalunikt innhold og hyppig frekvens på postingen – tre elementer som kan virke svært positivt for merkevaren og tilfredsheten blant kundene deres (Ida Aalen, 2015)!

 

nmb

Nasjonalmuseet i Ungarn. Foto: Privat 

Dette gir meg blod på tann, og jeg blir gira på å se hvordan flere aktører i bransjen bruker de samme kanalene. Neste museum ser på er Munchmuseet. Det første som slår meg er at veldig mye av det som publiseres på både Facebook- og Instagram-kontoene deres skrives på både norsk og engelsk. Veldig strategisk lurt, både i merkevarebygging og i å oppmuntre til Word of Mouth – og det virker!  Det er massevis av delinger og kommentarer på Facebook-innleggene deres (https://www.facebook.com/themunchmuseum/), både fra norske og utenlandske folk. Dette viser at mange av de 68000 følgerne deres liker det som publiseres. Og det kan være viktig for å generere besøkende til museet! En annen måte de pleier kunderelasjonene på er ved å like og svare på kommentarer fra følgerne sine. De bruker altså Facebook til kundeservice i tillegg til alt annet de legger ut. (Ida Aalen, 2015). På Instagram har de mange likhetstrekk med Nasjonalmuseet, og også her er det masse engasjement blant følgerne (https://www.instagram.com/themunchmuseum/)! Finner ikke noe å klage på her heller.

Jeg kunne nok ha fortsatt i en evighet, men disse to eksemplene har overbevist meg: I den tradisjonelle delen av kunstbransjen er det mange aktører som er flinke på sosiale medier. Det er tydelig at mange har forstått betydningen av sosiale medier i publikumsutvikling, og at det legges mye ressurser på dette området. De bruker virksomhetens egenart på kreative måter, og dette gjør terskelen mye lavere for å besøke visningsstedene – selv for skeptiske nybegynnere i kunstverden (som meg)!

Så, det jeg hadde tenkt som et kritisk synspunkt ble til en hyllest. Ja ja, sånn kan det gå.

 

Kilder:

Nasjonalmuseet på Facebook

Nasjonalmuseet på Instagram

Munchmuseet på Facebook

Munchmuseet på Instagram

Aalen, Ida (2015), Sosiale medier, Fagbokforlaget

KUNZT for mannen og kvinnen i gata

Av både egen, venners og families erfaring vet jeg at det å besøke et museum eller galleri kan virke smått skremmende og ukjent. Det er som om en høykulturell terskel, nesten for høy for oss til å tråkke over, møter oss ved inngangen. Også i tiden da jeg studerte kunsthistorie følte jeg ofte dette: at jeg ikke hadde noen rett til å tre inn i denne høykulturelle sfæren for å tolke og bedømme dette opphøyde og fantastiske. Jeg hadde da på langt nær nok erfaring med og kunnskap om kunsten til det – for ikke å snakke om til å ta med familien for å vise og forklare hva det egentlig er jeg bruker studietiden min på.

Arthur Danto mente at det er vanskelig å betrakte noe som kunst, og at ettersom man trenger et kunstteoretisk tankesett og kunnskaper om kunsthistorie for å kunne gjøre noe slikt, har de fleste heller ikke forutsetninger for det. For at den såkalte mannen, eller kvinnen, i gata skal bli til publikum må hen først lære seg å betrakte kunst. For å lære seg det, må hen før det igjen også oppsøke kunsten. Det kreves altså en del av hen for å bli til en del av kunstpublikummet (Solhjell & Øien: 87).

img_2092

BILDE: Hvorvidt denne illustrasjonen er kunst eller ikke, er ikke en diskusjon jeg skal ta her

 

Denne terskelen ser det ut til at nettstedet KUNZT forsøker å senke. De har som sin misjon å formidle kunsthistorie i en form som er mer forståelig for mannen og kvinnen i gata. Dette gjør de ved hjelp av blant annet YouTube-videoer som forklarer ulike stilretninger, nettartikler om ulike kunstnere og kunstsamlere, anmeldelser av ulike aktuelle utstillinger, og litt av alt dette i tillegg til ”behind the scenes” på Instagram og Facebook. Det omhandler ulike typer kunstnere, sjangere og tidsepoker: Jan Groth, Bjarne Melgaard, Marianne Aulie, kunsttyveri, kubismen, anti-Trump-kunst, kunstkjøperne Ruben Nesse og Kjersti Knarkvik, for å nevne noe (www.kunzt.no).

De har unngått det tunge akademiske språket man ofte ser i kunsthistorisk litteratur, og som kan virke som en barriere, og gjør i det hele tatt faget og kunstopplevelsen mer tilgjengelig for et publikum med et ikke fullt så rent blikk og høy kulturell kapital som ”kunsteliten” (Solhjell & Øien: 113-114). Med hjelp fra KUNZT kan kunsten bli litt morsommere og litt mer forståelig. Og kanskje er det akkurat disse små innblikkene i kunstverdenen, denne litt annerledes pedagogiske vinklingen på faget, med et mer hverdagslig språk, presentert gjennom mer tilgjengelige plattformer som skal til for at mannen og kvinnen i gata skal føle seg mer velkommen og inkludert i visningssteder for kunst? For å føle mer tilhørighet til kunstverden og få større mulighet til å oppleve kunst på en god måte fra sitt eget ståsted? Jeg håper og tror at det i det minste kan være et godt bidrag.

Kilder:
Solhjell, Dag & Jon Øien (2012). Det norske kunstfeltet. Oslo: Universitetsforlaget

Nettside: http://www.kunzt.no/
Facebook: https://www.facebook.com/pg/KUNZT.no/a
YouTube: https://www.youtube.com/channel/UCX0R0q9po7yJ8eIdlxur0Gg
Instagram: https://www.instagram.com/kunzt.no/bout/?ref=page_internal 

Lik og del

Dersom jeg skulle vurdert bruken av sosiale medier i kunstbransjen, vil jeg faktisk si jeg er imponert. Som jeg allerede har nevnt tidligere er ikke kunst like interessant for meg som det gjerne er for andre. Med det sagt hadde jeg ikke forventet at museer og den slags type bedrifter hadde såpass mye følgere på instagram og facebook, som det de faktisk har. Jeg ser at alle tre; Nasjonalmuseet, Munch Museet og Astrup Fearnley har omtrent 20. 000 følgere på instagram, hvilket var langt over mine forventninger. Det er mye, men ingen sier at de ikke kan bli bedre.

En teknikk som har blitt mye brukt de siste årene av mange forskjellige aktører, er lik- og del-taktikken. På den måten får de sine egne følgere til å bringe enten et budskap eller bruker følgerne sine til å markedsføre aktørens side (på sosiale medier) videre. Denne slags markedsføring er gratis, og nokså effektiv i mange tilfeller, for å spre noe på sosiale medier er som å spre ild i tørt gress. Samtidig kan de utnytte taktikken ved å holde en form for konkurranse. Mange skriver for eksempel “lik og del dette innlegget, så har du mulighet for å vinne middag for to hos oss!”. Museene kan ta i bruk samme taktikk, og dele ut inngang på museene sine. På den måten gir de også folk muligheten til å komme på museet, folk som kanskje har lyst men ikke har råd, folk som kanskje er interesserte men ikke interesserte nok for å betale inngang selv.

img_2969
(Bildet har jeg laget og tatt selv. Det er hva jeg kaller en dårlig illustrasjon av hvordan man kan bruke lik- og del på instagram)

På den måten kan man åpne veier inn til kunsten, der det ikke har vært mulig tidligere, ved å vekke interessen for kunst hos nye folk. Folk omgås ofte mennesker av samme interesse, derfor er det gjerne flere uinteresserte i samme vennekrets. Det positive med at én eller to får muligheten til å vinne en gratis tur på museet er at til tross for at museet må gi ut noe gratis, kan de tjene på det gjennom metoden “word of mouth” (Sosiale medier, Ida Aalen, side 175-176) . For om den uinteresserte har en overraskende god opplevelse på museet, kan budskapet spre seg like godt muntlig som på sosiale medier, og til og med i begge former. Den viktige oppgaven museet har å gjøre da, er å sørge for at det blir en god opplevelse, slik at WOM ikke fungerer i motsatt retning.

Alt i alt er WOM en viktig form for markedsføring i sosiale medier. Folk kan like og dele bilder og sider for aktører, eller de kan simpelthen fortelle gjennom en facebookstatus eller over telefonen om hva slags opplevelse de hadde på museet.