«Scroller» gjennom livet

I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg at undertegnede ikke er den mest kunstinteresserte sjelen i Oslo by. I skrivende stund sitter jeg i Spania, og jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var i Barcelona og brukte dagene på museer og arkitektur, men realiteten er at jeg befinner meg på Gran Canaria og drikker billig rødvin.

Hjemme i Oslo har jeg kun dratt på en kunstutstilling, hvor jeg selv faktisk tenkte ”denne utstillingen vil jeg virkelig se!”. Sosiale medier var uten tvil en stor faktor i denne avgjørelsen, men var ikke for meg den avgjørende faktoren. Utstillingen det er snakk om er Damian Hirst sin utstilling på Astrup Fearnley museet i Oslo. I en artikkel på Dagbladets nettsider ble ideene bak Hirst sine verk omtalt som lette å fatte og lette og glemme. (http://www.dagbladet.no/2015/09/17/kultur/meninger/kommentar/kunst/damien_hirst/41134932/). Her trenger man altså ikke være kunstekspert for å få noe ut av kunsten, og med utvidet markedsføring henviste de seg til et potensielt-, og ikke bare eksisterende publikum. Utstillingen passer derfor bra inn i det kommersielle kretsløpet. Her er publikum et synonym med kunder, og et av hovedmålene er det økonomiske.

Første gang jeg så reklame for denne utstillingen var på Facebook. Midt opp i barnebilder og bursdagshilsner dukket denne mystiske hodeskallen opp. For meg er hodeskaller en assosiasjon til alle mine favorittartister, som ofte bruker hodeskaller som albumkunst. Dette etterlot meg positiv, interessert og spent. For meg var det ikke før jeg også så reklamen på t-banen at jeg faktisk bestemte meg for å dra.

Jeg befinner meg nok i målgruppen som museer og gallerier ønsker og «rekruttere» til kunstverden. En målgruppe er en gruppe mennesker som for eksempel et galleri vil nå med reklamen og markedsføringen sin. For meg var det ubevist viktig at markedsføringen kom fra flere kanaler. Har man kjennskap og har litt interesse er det lettere å få øye på en kjent logo eller et kjent kunstnernavn som dukker opp i loggen på sosial medier. Men for uvitende blikk, må det kanskje kreativ markedsføring til, eller som i dette tilfelle, markedsføre via flere kanaler.

Det positivet med sosiale medier er at de treffet utrolig mange mennesker. Men det jeg tror kan være ”dumt” med kunstbransjen i sosiale medier, er at ting kan fort gå forbi deg, og ellers drukne i mye annet interessant og ikke-interessante ting. Etter å ha vært på utstillingen skjønte jeg fort at det ikke var min indre metall-elsker de prøvde å nå med markedsføringen sin. Det kan altså være vanskelig å treffe akkurat den målgruppen de ønsker.
Det at Astrup Fearnley museet brukte andre kanaler i tillegg til sosiale medier var den avgjørende faktoren som gjorde at jeg dro på utstillingen. Jeg tror derfor det er viktig å bruke sosiale medier på riktig måte, slik at man får frem budskapet til de som er interessert, mens resten av oss ”scroller” gjennom livet.

IMG_0070

Skjermdump @astrupfearnley på Instagram

 

 

Reklamer

Hvor eksklusivit er følelsen av eksklusivitet?

Galleri Haaken er et lite galleri plassert midt på Tjuvholmen. I sentrum av næringslivsledere og finanstoppenes boligdrømmer finner du Galleri Haaken. På vei inn dørene ble økonomen i meg skeptisk, hvordan kunne et så lite galleri, med så få malerier gå rundt? Jeg fikk et innfall av asbergers syndrom, da jeg snudde meg til kuratoren, og det glapp ut av meg, «Hvilken prisklasse er bildene i, og hvor mye avanse har du?» Kuratoren smilte lurt, og svarte «Rundt 200.000 for de du ser i denne utstillingen, og vi har en avanse på 40 prosent.» Først da kunne økonomen puste lettet ut, og vite at han vil kunne tjene omlag 640.000 kroner på de fire ukene utstillingen holder åpent.

Strategisk plassert midt på Tjuvholmen selger Galleri Haaken kunst som treffer næringslivslederne mitt i hjerte, for la oss være ærlig, hvem andre har råd til dette? Et lite, minimalistisk galleri som vil la kjøpskraftige få lete i ro og fred etter et maleri som vil passe perfekt på deres kontor. Hos Galleri Haaken er det ikke bildene som selger seg selv, det er den opplevde eksklusiviteten. Et galleri hvor du er alene med kunsten og kuratoren. En kurator som er genuint interessert i deg, og kunsten.

Kuratoren på Galleri Haaken var oppriktig interessert i sitt arbeid, i vår utdannelse og kompetanse, og i kunstnerens verk. Gledelig slapp han inn oss åtte BI-studenter flere dager før utstillingen hadde åpnet, og med stor iver og interesse fortalte han om kunstneren, finansiering og galleriets historie. Sjelden har en gruppe tyveåringer med ryggsekk og converse følt seg så godt bevart på et kunstgalleri. Og dette på et galleri med verk i 200.000-klassen. Hadde det ikke vært for at mine 200.000 var sperret inne i en BSU-konto ville jeg gledelig kjøpt et maleri.

Hvor mye kunne jeg fått deg til å betale for maleriet jeg har malt av kjæresten min, om det var det eneste maleriet som hang på Galleri Haaken i 4 fire uker? 12935196_10207164079794831_1155137385_n

Rijksmuseum

Hvordan opplever du at et (eller flere) visningssted(er) (gallerier/museer) for kunst forholder seg til deg som publikum ved et fysisk besøk?

Rijksmuseum er et museum som jeg har hatt gleden av å besøke for 2 år siden. Den åpnet sine dører for publikum på 1800 tallet, under navnet Nationale Kunstgalerij (nasjonal kunstgalleri). På 18000 tallet bestod dens kolleksjon for det meste av malerier og historiske objekter. Siden da har museumet vokst både i areal og i kolleksjonen. Malerier, brukskunst og historie vises ikke lenger i separate deler av bygningen, men danner en enkelt kronologisk krets som forteller historien om nederlandsk kunst og historie.

Bilde1.png
http://www.rijksmuseum.nl

Stikkordet for Rijksmuseum er, svært! Jeg dro dit med kjæresten min og på slutten av dagen var vi så pass slitne at vi så vidt klarte å ta toget mot hjembyen til familien min. Inngangsbilletter kostet oss til sammen 25 euro (hvis jeg husker riktig), med på kjøpet fikk vi et svært kart over museumet. Jeg sier svært, fordi bygget er enorm, vi var der i 5 timer før vi gav opp utforskingen. Jeg håper at vi fikk ihvert fall 60% med oss av besøket.

Ordet rijk, kan oversettes direkte til rik, og det er ingen tvil på at Rijksmuseum er rik på deres kolleksjoner. Allikevel, er det noe de mangler, bedre kundebehandling. En går gjennom sikkerhetskontrollen, kjøper billetter og får tildelt et kart. Vi kunne også kjøpt en slags digital guide som en har med seg på ører, men jeg savnet bedre planlegging på forhånd. Ettersom Rijkmuseum er kjempe stort er det svært lite sannsynlig at en kan få med seg alt ned til minste detalj. Her refererer jeg til ”prosessmodellen”, publikum/kriterie. Jeg prøver å argumentere for at besøket mitt ville vært av bedre kvalitet om jeg kunne planlagt reisen på forhånd. De har veldig mange sikkerhetsvakter rundt omkring i bygget, de kunne også ha veiledere som forteller hvordan en kommer seg til ønsket destinasjon (ja det er så stort der). Det er åpenbart at kundebehandlingen ikke er første prioritet på Rijksmuseum, de har prioritert sikkerhet av kolleksjoner noe som er forståelig.
Kort oppsummert har besøket på Rijksmuseumet skapt et behov for gjenbesøk. Forhåpentligvis er vi bedre kjent med bygget på det andre besøket.

Sosiale medier i kunstbransjen

Sosiale medier – Tegnet av Tora Vinjar Haug

Jeg husker da jeg selv ble introdusert for Facebook for mange år siden. Den gang handlet det om å holde kontakten med venner, nå handler det om å holde seg oppdatert på markedsføring og arrangementer. For hvert nytt sosialt medium som har blitt introdusert inn i våre liv, har primærfunksjonen forandret seg gradvis – etterhvert som de vokser seg større ser flere muligheten til å gjøre seg synlige via dem. Sosiale medier har blitt en av de største plattformene for markedsføring og –kommunikasjon vi har i dag. Og det er jo helt genialt. Både fordi det så klart er relativt rimelig markedsføring og fordi vi, brukerne, i utgangspunktet ønsket å benytte de sosiale mediene for å være sosiale med våre venner. Dette gjør at vi får et mindre uformelt forhold til de vi «følger» og «liker» (for å bruke fagterminologi). Vi ønsker dem velkommen inn i våre hverdagsliv, og de aktørene som er flinkest til å oppdatere profilene sine blir implementert som noe nært og dagligdags. De 15,500 følgerne til Astrup Fearnley på Instagram trenger ikke å aktivt oppsøke dem. De får daglig opp et bilde på skjermen som minner dem om at Astrup Fearnley eksisterer. De bare er der, hele tiden.

For gallerier er markedsføring av utstillinger og synliggjøring av galleriet den vanligste måten å benytte kanalene på. De fleste visningssteder for kunst har, som alle andre bedrifter, en hjemmeside. Hjemmesider er vel og bra for å hente nyttig informasjon, men de er upersonlige og gjør lite for å knytte tette relasjoner til publikum. Man må selv oppsøke dem. Sosiale medier har en mye større påvirkning og innflytelse på relasjonen mellom visningsstedet og publikum – et lite liker-klikk, så er de med deg over alt hvor du går. Ved å bruke sosiale medier dannes det også effektiv publikumsutvikling, fordi en får mye bedre utbytte av word-of-mouth. Det sprer seg raskere og i større skala. I tillegg etableres det en dialog med følgerne, en samler mennesker med felles interesser og oppfordrer til kompetanseutveksling (Russo 2007). Det er blitt viktigere og viktigere å være flink på sosiale medier. Med flink menes stort sett aktiv. I hverdagen blir vi bombardert med stimuli fra alskens aktører, og det er derfor avgjørende for visningsstedets publikumsutvikling at de er synlige og aktive på ulike plattformer, slik at de kan skille seg ut og at publikum ikke mister interessen.