I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg at undertegnede ikke er den mest kunstinteresserte sjelen i Oslo by. I skrivende stund sitter jeg i Spania, og jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var i Barcelona og brukte dagene på museer og arkitektur, men realiteten er at jeg befinner meg på Gran Canaria og drikker billig rødvin.
Hjemme i Oslo har jeg kun dratt på en kunstutstilling, hvor jeg selv faktisk tenkte ”denne utstillingen vil jeg virkelig se!”. Sosiale medier var uten tvil en stor faktor i denne avgjørelsen, men var ikke for meg den avgjørende faktoren. Utstillingen det er snakk om er Damian Hirst sin utstilling på Astrup Fearnley museet i Oslo. I en artikkel på Dagbladets nettsider ble ideene bak Hirst sine verk omtalt som lette å fatte og lette og glemme. (http://www.dagbladet.no/2015/09/17/kultur/meninger/kommentar/kunst/damien_hirst/41134932/). Her trenger man altså ikke være kunstekspert for å få noe ut av kunsten, og med utvidet markedsføring henviste de seg til et potensielt-, og ikke bare eksisterende publikum. Utstillingen passer derfor bra inn i det kommersielle kretsløpet. Her er publikum et synonym med kunder, og et av hovedmålene er det økonomiske.
Første gang jeg så reklame for denne utstillingen var på Facebook. Midt opp i barnebilder og bursdagshilsner dukket denne mystiske hodeskallen opp. For meg er hodeskaller en assosiasjon til alle mine favorittartister, som ofte bruker hodeskaller som albumkunst. Dette etterlot meg positiv, interessert og spent. For meg var det ikke før jeg også så reklamen på t-banen at jeg faktisk bestemte meg for å dra.
Jeg befinner meg nok i målgruppen som museer og gallerier ønsker og «rekruttere» til kunstverden. En målgruppe er en gruppe mennesker som for eksempel et galleri vil nå med reklamen og markedsføringen sin. For meg var det ubevist viktig at markedsføringen kom fra flere kanaler. Har man kjennskap og har litt interesse er det lettere å få øye på en kjent logo eller et kjent kunstnernavn som dukker opp i loggen på sosial medier. Men for uvitende blikk, må det kanskje kreativ markedsføring til, eller som i dette tilfelle, markedsføre via flere kanaler.
Det positivet med sosiale medier er at de treffet utrolig mange mennesker. Men det jeg tror kan være ”dumt” med kunstbransjen i sosiale medier, er at ting kan fort gå forbi deg, og ellers drukne i mye annet interessant og ikke-interessante ting. Etter å ha vært på utstillingen skjønte jeg fort at det ikke var min indre metall-elsker de prøvde å nå med markedsføringen sin. Det kan altså være vanskelig å treffe akkurat den målgruppen de ønsker.
Det at Astrup Fearnley museet brukte andre kanaler i tillegg til sosiale medier var den avgjørende faktoren som gjorde at jeg dro på utstillingen. Jeg tror derfor det er viktig å bruke sosiale medier på riktig måte, slik at man får frem budskapet til de som er interessert, mens resten av oss ”scroller” gjennom livet.

Skjermdump @astrupfearnley på Instagram