Berlins gater

For meg har kunst alltid vært interessant fra jeg var liten av. Det kan nok komme av at mamma og pappa har hatt interesse for det meste av kultur. Jeg og mine søsken har blitt dratt inn og ut av ymse gallerier og museer fra vi var små.

Men gallerier og spesielt museer har ofte vært hakket for kjedelige for meg. Det er litt som å ha på seg en dress. Litt for stramt og klamt. Det går greit i starten, men etter 30 minutter føler man seg litt utilpass. Slik har det i hvert fall vært for meg. De fleste gallerier og museer er litt for stive for meg, rett og slett.

Nå er jeg riktig nok ikke den som frekventerer i størst grad på gallerier og museer, men jeg har vært på stort og smått både i Europa og Norge. Pompideu, Louvre, Munch museet, KODE og ymse gallerier rundt om i landet for å nevne noen. Det har selvsagt vært mange flotte kunstverk å titte på, men det har som oftest vært svært upersonlig. Distansen mellom meg og galleriet eller museet har vært milevis selv om jeg har stått inne i byggingen, rett foran kunstverket.

Liten smilefaktor fra de ansatte som jobber der, stillhet og den eneste interaksjonen med ansatte har vært kjeft og sure miner når jeg plutselig kommer borti et kunstverk som jeg ikke ante var et kunstverk. Det er det jeg assosierer med galleri og museer, om jeg skal sette det litt på spissen. Så høydepunktene har ikke stilt seg i kø for å si det sånn, selv om det har vært en del kul kunst jeg har fått sett gjennom forskjellige galleri og museumsbesøk.

Foto: Nikolaj N. Gloppen

Men en av de beste galleri/museums opplevelsene jeg har hatt var i fjor. Vi var en gjeng fra Kultur og Ledelse-linjen som var på klassetur i Berlin. I regi av denne klasseturen var det ordnet med en guidet street art tur i Berlins gater. Denne guidede turen bestod av flerfoldige tyske kunstnere som hadde funnet seg en vegg, lyktestolpe eller et tak hvor de kunne stille ut sine kunstverk. Riktig nok ikke alltid så lovlige kunstverk, må jeg få lov å påpeke.

Det beste var guiden vi hadde, en ung Berliner som selv hadde en fot innenfor miljøet. Han hadde kunnskap om de fleste kjente og ukjente artistene innenfor Street art-miljøet i Berlin. Tok oss godt i mot og viste oss mange godbiter fra street art scenen i Berlin. Innimellom stoppet han opp og viste oss nye kunstverk han selv nettopp hadde oppdaget. Hannes engasjement for kunsten han viste oss har jeg aldri opplevd i noe galleri eller museum før. Dette var noe som var med på å gjøre hele opplevelsen unik.

Så om det er lov å si, så står Berlins gater for den beste galleri/museums opplevelsene jeg har hat til nå. Jeg tror det var noe med at kunsten var fri. Kunstverkene levde sitt eget liv i gatene. Hvor vær, folk og andre ting var med på å endre, eller til og med gi liv til kunstverkene over tid. Ingen ting var preget av «stivhet». Det var følelsen av og gå i joggebukse og hettegenser hele veien. Veldig lavterskel. Og ikke minst at vår guide tok så godt vare på oss og skapte en unik opplevelse!

Reklamer

Hvor eksklusivt er følelsen av eksklusivitet?

Galleri Haaken er et lite galleri plassert midt på Tjuvholmen. I sentrum av næringslivsledere og finanstoppenes boligdrømmer finner du Galleri Haaken. På vei inn dørene ble økonomen i meg skeptisk, hvordan kunne et så lite galleri, med så få malerier gå rundt? Jeg fikk et innfall av asbergers syndrom, da jeg snudde meg til kuratoren, og det glapp ut av meg, «Hvilken prisklasse er bildene i, og hvor mye avanse har du?» Kuratoren smilte lurt, og svarte «Rundt 200.000 for de du ser i denne utstillingen, og vi har en avanse på 40 prosent.» Først da kunne økonomen puste lettet ut, og vite at han vil kunne tjene omlag 640.000 kroner på de fire ukene utstillingen holder åpent.

Strategisk plassert midt på Tjuvholmen selger Galleri Haaken kunst som treffer næringslivslederne mitt i hjerte, for la oss være ærlig, hvem andre har råd til dette? Et lite, minimalistisk galleri som vil la kjøpskraftige få lete i ro og fred etter et maleri som vil passe perfekt på deres kontor. Hos Galleri Haaken er det ikke bildene som selger seg selv, det er den opplevde eksklusiviteten. Et galleri hvor du er alene med kunsten og kuratoren. En kurator som er genuint interessert i deg, og kunsten.

Kuratoren på Galleri Haaken var oppriktig interessert i sitt arbeid, i vår utdannelse og kompetanse, og i kunstnerens verk. Gledelig slapp han inn oss åtte BI-studenter flere dager før utstillingen hadde åpnet, og med stor iver og interesse fortalte han om kunstneren, finansiering og galleriets historie. Sjelden har en gruppe tyveåringer med ryggsekk og converse følt seg så godt bevart på et kunstgalleri. Og dette på et galleri med verk i 200.000-klassen. Hadde det ikke vært for at mine 200.000 var sperret inne i en BSU-konto ville jeg gledelig kjøpt et maleri.

12935196_10207164079794831_1155137385_n

Foto: Nora Amalie Nesheim

Munch + Mapplethorpe

I disse dager kan man oppleve en svært kontroversiell amerikansk fotografs bilder stilt ut side om side med vår egen Edvart Munch på Munchmuseet i Oslo. En slik paring av kunstnere er ikke unik på Munchmuseet. I sommer kunne man se Bjarne Melgaards bilder sammen med blant annet Pubertet, Vampyr og Sjalusi. Selv har jeg ikke tatt bussen til Tøyen for selv å oppleve Munch + Mapplethorp, og etter mediadekning å dømme, er det kanskje heller ikke noe jeg kommer til å gjøre. Flere setter spørsmåltegn ved fotografen Mapplethorps fellestrekk med Munch. Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke sier til nrk.no, forbinnelsen er rimelig tynn, slik jeg ser det.

Innen kunstsosiologien snakker man blant annet om kunstfeltets tre kretsløp: Det eksklusive, det inklusive og det kommersielle (Solhjell og Øien 2012:35). Inndelingen viser til ulike aktører, målsetninger og verdier. I stor grad kan både Munch og Mappelthorp sies å være en del av det eksklusive kretsløpet i den form av å være en del av det institusjonelle og borgelige hvor kunstnerisk kvalitet står i høysete. Samtidig synes jeg dette fremstår med en bismak av det inklusive kretsløpet. Ved å pare Munch med en fotograf som krever et eget «voksenrom» på sine utstillinger, skaper man både dynamikk i Munchmuseets faste utstillinger og åpner for bredere oppslutning om Mapplethorpe. Og det er nettopp dette som er det inklusive kretsløpets intensjon: å formidle kunst og kultur til alle uten nødvendigvis å skulle felle en dom over den kunstneriske kvaliteten ved paringen.

Så kan man jo spørre seg om barnefamiliene som tar en tur til Tøyen en søndags formiddag har godt av å bli møtt av pisk og lær.

 

IMG_3775

Er Munch og Mapplethorpe en god match? Illustrasjon: Anonym.

 

 

Kilder:

Elnan, Cathrine 2016. «Se de kontroversielle bildene fra Stein Erik Hagens kunstsamling». nrk.no, hentet 8.2.16.  http://www.nrk.no/kultur/se-de-kontroversielle-bildene-fra-stein-erik-hagens-private-kunstsamling-1.12787345

Munchmuseet 2016. http://munchmuseet.no/utstillinger/mapplethorpe-munch

Solhjell, Dag og Jon Øien 2012. Det norske kunstfeltet. Oslo: Universitetsforlaget

Kan svak kurering kureres med kunnskap?

Siden 1993 har Astrup Fearnley Museet bygd opp en imponerende samling kunstverk. Samlingen med kjente og mindre kjente kunstverk huses i et eget bygg som et supplement til den temporære utstillinger av norsk og internasjonal samtidskunst.
I den temporære utstillinger har jeg flere ganger lagt merke til interessant kurering. Under Elmgreen-Dragset sin utstilling våren 2014 var deres kjente skulptur av en gullforgylte mannlige havmannen (”He (Gold)”) plassert slik at han skuet utover Oslofjorden ut av et vindu I 3. etasje.
”Death of a Collector” som består av et svømmebasseng hvor en druknet person ligger på magen. Dette kunstverket kunne beskues ovenfra på grunn av plassering, samtidig som en dame i badedrakt gikk rundt bassenget som en del av en preformence.

Astrup Fernley Museum Larry Lamsa creative commons – flickr.com

Astrup Fernley Museum
Larry Lamsa (creative commons –
flickr.com)

Kunstoppbevaring
Når det gjelder den statiske samlingen til Astrup Fearnley opplever jeg at kureringen her ikke er like enkel å forstå tanken ved. Det som fremstår som den mest gjennomtenkte plasseringen er porselensskulpturen «Michael Jackson and Bubbles» som har blitt kurert etter “melk i butikk”-prinsippet. Altså plassere det folk trenger/vil ha lengst ned i butikklokalet slik at kunden må manøvrere seg gjennom hele butikken/galleriet. Det fremstår mer som kunstoppbevaring enn kunstutstilling.

En konsumerende kunstopplevelse
At de ulike delene av utstillingen ikke har rød tråd eller tematikk gjør at jeg hvert fall ender opp med å manøvrere meg mellom kløvde kuer, en penis- og vaginaoperasjon og en skulptur som illuderer en oppblåsbar plastfigur for å se det jeg opplever som ”de kjente verkene” i samlingen.
Vet ikke om hvilke mekanismer som oppstår, men Astrup Fearnley skaper en veldig polarisert kunstopplevelse.

Det kan argumenteres for at den samme travingen mellom storhetene også inntreffer i Louvre i Paris, men like vel er Mona Lisa kontekstualisert ved å henge blant kunstverker fra samme stilart og tidsepoke.

Spesielt Astrup Fearnley som gjennom populærkulturelle kunstverk tiltrekker seg en lettere «outreach» (Kawashima) bør gjennom kurering og «audience education» la publikum få øynene opp for resten av samlingen.

De to begrepene er hentet fra Noboku Kawashima sin publikumsteori og fire konstruerte publikumstyper. Teorien blir brukt i markedsføringsøyemed mot bestemte målgrupper.

«Extended marketing» eller utvidet markedsføring handler om å treffe et publikum som er likt det eksisterende. Dette gjøres med mer markedsføring og er er både økonomisk og kunstnerisk motivert fra institusjonen sin side.

«Taste cultivation» (smakskultivering) handler om å eksponere det det eksisterende publikummet for nye kunstformer og utvikle deres kunstinteresse. Dette er en målgruppe som allerede har en interese for enkelte kunstformer, men ikke nødvendigvis oppsøker de nye formene selv.

«Audience education» handler om å gi det eksisterende publikumet en tilleggstjeneste eller gjerne kulturell opplevelse i tillegg til det de har besøkt.

«For audience education, it is often about offering additional services that provide increased insight into and demystify the artwork offered. This can be everything from events such as meetings with performers to catalogues, web material and videos».

Egil bjørnsen, The limitations of audience development

«Outreach» handler om kulturell inkludering og det å treffe personer og segmenter som det er lite sannsynlig kommer til å oppsøke kulturopplevelser på egenhånd. En måte å få denne målgruppen til å oppleve ulike kulturuttrykk er å flytte kulturen der de befinner seg. For noen kan dette skape mersmak og ønske om å oppleve mer av det. For andre kan «påtrengende kulturopplevelser» skape et større sprik mellom god kultur og det de opplever som kunst og kultur.

I Aftenposten sin spalte ”En kaffe med” forteller Kunsthistoriker og Formidlingskoordinator ved Astrup Fearnley, Susanne Roald, noe interessant.
”Det kan variere veldig, men min erfaring er at publikum gjerne vil lære. Og jo mer man vet om et kunstverk, jo mer spennende blir det. Ofte er det bare en liten knagg som skal til, så blir man mer komfortabel med det man ser”.

Skjermbilde 2016-02-23 kl. 10.21.04

Fra Aftenposten 21. februar 2016, side 28

Audience education
Nå skal Astrup Fearnley Museet lansere en ny app som skal opplyse om samlingen. Dette blir veldig spennende å følge med på. Kanskje kunnskapsformidling kan kompensere for følelsen av kunstoppbevaring? Den kontemporære utstillingen tiltrekker seg hvert fall en relativt bred publikumsmasse og med «Michael Jackson and Bubbles» trekkes nok flere av disse til den faste utstillingen. Så appen sin funksjon som Audience education virker som et spennende prosjekt.

Egil bjørnsen, «The limitations of audience development, http://artsandaudiences.com/wp-content/uploads/2011/05/1449_bjornsen_110525_o1.pdf

«Audience development and social inclusion in Britain»

Overvåkning og tresnitt

Etter å ha besøkt utallige visningssteder for kunst i Oslo de siste årene sitter jeg igjen med en blandet følelse om hvordan galleri og museum forholder seg til meg som publikummer. Jeg har fått inntrykk av at imøtekommelsen er veldig sitasjonsbetinget på om man er på galleriet eller museet i forbindelse med en skoletur eller som en gruppe, kontra hvis man er der alene som privatperson. Ekskursjoner og guppeturer tar ofte mye plass, og man kan merke på de ansatte at det kan være litt stress å holde styr på. De som kommer som privatpersoner er ofte mer genuint interessert i utstillingen og legger kanskje igjen mer penger i form av enten kjøp av kunst eller i cafeen.

Publikum er bevisst eller ubevisst tenkt inn i utstillingssteders lokalisering, arkitektur, atkomstforhold og resepsjon, tilretteleggelse for bevegelsesmønstre, utstilli8ngens organisering, sikkerhetssystemer, teksting i og utenfor utstillingsstedene, omvisningsformer og andre pedagogiske opplegg, og servicetilbud forøvrig. Et utstillingssteds syn på publikum lar seg derfor avlese utenfra, helt uavhengig av hva det selv sier i sine vedtekter, strategidokumenter og informasjonsbrosjyrer.

Hvordan visningsstedet forholder seg til publikum kommer også veldig an på hvilken kunstform som blir vist. På munchmuseet der sikkerhet er en viktig faktor kan man nesten få følelsen av at man er på en flyplass, da man må gjennom metalldetektor og må røntgenscanne alle eiendeler før man får komme inn. Som en motsetning til dette har vi små galleri som er drifte|t av to eller flere kunstnere som viser frem egen og andre kollegaers kunst. Det kan tenkes at man blir bedre tatt vare på av kunstneren som gjerne skal interessere eller selge kunst til publikum. Det er viktigere for en enkelt kunstner med en enkel utstilling å engasjere publikum, enn for de ansatte på munchmuseet som får betalt uavhengig av publikumsoppslutning og hvor fornøyde publikum er etter en visning. Det er to forskjellige følelser man får når man er publikum i de to forskjellige visningsstedene. Hos munchmuseet og nasjonalgalleriet kan man føle seg i overkant overvåket, mens hos et lite galleri føler man seg ofte mer satt pris på.

12746419_1291148997577310_1564929028_n

Bildet er tatt av Nasjonalgalleriets utstilling om tresnitt. Både gulv og vegg var her med i utstillingen. Foto: Andreas Dyrøy

Utstillingssteder kan betrakte publikum som nysgjerrig, spørrende, åpent og kritisk. En fin tilnærming til publikum nasjonalgalleriet hadde for en tid tilbake var da de hadde en utstilling om tresnitt. Da fikk man som publikummer se kunststudenter jobbe med tresnitt, og de ivrigste fikk prøve selv. Det var veldig kult hvordan de har kombinert gammel kinesisk tradisjon med en slags performance art på et såpass streit visningssted. Slike tiltak tror jeg er viktig for nasjonalgalleriet, da man kan dempe følelsen av å være uglesett av vektere.

 

 

 

 

Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet: en sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

 

Politikk og pengestank

Vi kan ikke forstå det norske kunstfeltet uten å forstå den norske kunstpolitikken. Kulturpolitikken har en viktig, og vanskelig rolle i kunstbransjen. Med kunstpolitikk menes beslutningsprosesser rundt offentlige tiltak som er ment å ha virkninger på billedkunstfeltet. I lys av at det er et viktig skille mellom den kulturpolitiske og det kunstneriske, kan man si at politikere og kunstnere har en helt forskjellig agenda i sitt arbeid. Kulturpolitikeren ser på et kulturbudsjett som en utgift til inntekts ervervelse, mens kunstneren kan se på et budsjett som en kilde til egen kunsts egenverdi. Politikken skal ikke styre kunsten. Politikk skal ta utgangspunkt i hvilken rolle kunsten skal spille.

Det største problemet politikere står ovenfor, er evnen til å skille kunst og kultur. En politiker kan fort tenke at kunst bare er en undersjanger av det vi så fint kaller kultur, på lik linje med musikk. Men kunst er så mye mer. Problemstillingen ligger der at politikere må generere et program som løsriver kunst og kultur fra økonomisk nyttetenkning. To verdiforskjeller mellom det politiske feltet og kunstfeltet bidrar til å forme de relasjoner som hersker mellom politikk og kunst. Den ene gjelder hvordan handlinger legitimeres, det andre forholdet til bedømmelse av kunstnerisk kvalitet.

I kunstfeltets tre kretsløp har agentene forskjellige mål og verdier ovenfor kunstpolitikken. I det eksklusive kunstfeltet vil agenten styrke kunstlivets egen makt, med stor autonomi ovenfor både politikk og marked. I det inklusive kretsløpet er agentene i større grad villig til å bidra til de formål det politiks e feltet setter opp for kunsten. I det kommersielle kretsløpet forventer vi at agentene velger å ha lite med offentlig kunstpolitikk å gjøre.

12788098_10153377670797694_25789003_n

Bildet representerer at stank ikke nødvendigvis kommer fra penger. Også fra First Price-pølsebrød. Foto: Andreas Dyrøy.

 

Som uavhengig kommentator med priviligert tilgang til media kan jeg som midlertidig kunstkritiker via denne bloggen, vil jeg ta opp en stank jeg lenge har luktet på selv. Det at Astrup Fearnley ikke bare lukter, men stinker penger.

Problematikken rundt Astrup Fearnley og Tjuvholmen med spiss-kommersialisert kunst og kultur er også verdt å nevne fra et samfunnsperspektiv, derav gentrifisering og segregering av kulturtilbud. Fra et kulturperspektiv kan vi si at det her et er enormt fokus på kunst som selger, som blir veldig regressivt og som nesten utelukkende fokuserer på allerede-eksisterense kunstnere eller kunstretninger som Damien Hirst eller Puchwagner som ikke direkte “pusher” grensene for hva kunst er.

Når det er nevnt, står kulturpolitikere opp mot en enda større politisk kamp. Det har blitt diskutert mye rundt det som i media har blitt kalt “Hvitvasking av image” skjer innad i f. eks. Astrup Fearnley. Med Lundin Petroluim som Astrup Fearnleys hovedsponsor, støtter museet seg på en skitten kapital. Selskapet har drevet med olje, gass og mineraler, gull, i Libya, Sudan, Malaysia, Sør-Afrika (under apartheid), Argentina og Kongo. Adolf Lundin adopterte slagordet «No Guts, No Glory». Selskapet har også vært direkte knyttet opp mot regelrett folkemord i Sudan mellom 1997 og 2003.

Den statlige kunstpolitikken har tre typer virkemidler: bevilgninger, lovgivning og forvaltningstiltak. Det er under sånne omstendigheter jeg mener kulturpolitikken ikke spiller sin rolle godt nok. Her bør det være klare regler på hva som skal finansiere kunst, og hvordan private virksomheter skal driftes.

Man kan ikke stave politikk uten å stave politi.

http://www.kunstkritikk.no/kommentar/kulturell-hvitvasking/?d=no

https://www.bi.no/forskning/News/Nyhetsarkiv-2006/Kulturpolitikk-er-en-kunst/

Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet: en sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Nye tall for visuell virksomhet

Nylig la Anne Britt Gran, Professor i kulturforståelse og kulturpolitikk ved Handelshøyskolen BI, Oslo., frem nye tall for verdiskapning og sysselsetting for den kreative næringen i Norge. Tallene om visuell virksomhet er interessante tall for galleri og museumsbransjen. Riktig nok er tallene for visuell virksomhet satt sammen av tre bransjer, design, kunst og museum & kulturarv. Der design er den bransjen som dominerer i størst grad når det gjelder verdiskapning. Design bransjen er også den mest kommersielle med bedrifter innenfor klesdesign, produksjon av porselen, webdesign og mye mer.

Samlet har de tre bransjene økt verdiskapningen med 44 prosent i perioden 2008 – 2014. Ser vi nærmere på kunst og galleri & kulturarv bransjene (mest relevante bransjen for dette kurset), kan vi se at disse to bransjene påvirkes i mindre grad av konjunktur og i større grad av økte kulturbudsjett. For eksempel har Kulturarv (museum) den største økningen av verdiskapningsvekst (49%) mellom 2008-2014, noe som skyldes et økt kulturbudsjett under kulturløftet. Kunstbransjen, som representerer kunstnere, gallerier og auksjonshus blant annet, hadde bare en økning på 39 % i forhold. Noe som kan skyldes av at denne bransjen havner i mellom den høy kommersielle designbransjen og den lite kommersielle bransjen kulturarv som i større grad får statlig støtte.

index

Norsk Folkemuseum (Foto: James Cridland, 21. oktober 2006.)

På topp ti listen over de mest verdiskapende bedriftene innenfor visuell virksomhet finner vi to museer, Norsk Folkemuseet og Museene i Sør-Trøndelag. Noe som gjenspeiles i at den nest største bransjen innenfor visuell virksomhet er museene, der er alle helt dominert av det offentlige. Bortsett fra disse to museene tilhører de resterende åtte bedriftene på topp ti listen des

ign bransjen.

Interessante tall og få med seg om man holder på i et felt innenfor kreativ næring. Som Anne Britt Gran også påpeker, er det interessant å se hvordan den kreative næringen har klart seg bedre i forhold til mye annen næring gjennom konjunkturer som finanskrisen blant annet. Noe som gir håp for at den kreative næringen, kunst og galleri bransjen, kommer til å klare seg i et Norge i økonomisk nedgang.