Hvordan konvertere engasjement til kjøp?

Hvordan skal Munchmuseet klare å treffe den unge befolkningen? I «Det norske kunstfeltet : en sosiologisk innføring» viser tabellen 3.1 (besøksfrekvens og alder) at aldersgruppene 16-24 og 25-44 er de som går minst på kunstutstillinger (målt i antall brukere i sitt alderssegment (side 95)). Dette viser at det er utfordringer i denne delen i kultursektoren med å tiltrekke seg de unge utenfor barne- og ungdomsskolealder.

Det kan argumenteres for at hva som vises i utstillingene og kureringen er problemet, men kan markedsføring være med på å øke kjennskapen og bedre holdningene til de ulike kulturinstitusjoner?

For noe som er interessant med Munchmuseet er at komikerne Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne er i Munchmuseet sine sosiale medier. De har i likhet med Vanessa Rudjord blitt sponset for å besøke museet og si hva de mener.

Faksimile: Sigrid Bonde Tusvik på Instagram. Deltar i «Influencer marketing» for Munch museet

Faksimile: Sigrid Bonde Tusvik på Instagram. Deltar i «Influencer marketing» for Munch museet

Rekruttering av nytt publikum
Det er interessant å se hvordan Munchmuseet bruker «Influencer marketing» for å skape synlighet og engasjement rundt sin utstilling «Mapplethorpe + Munch» der fotografiene til Robert Mapplethorpe blir kontekstualisert med Edvard Munch sine verker. Ved å bruke komikerne Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne tilegner Munchmuseet seg en ”kred” eller etos fra to mennesker og et produkt (podcasten Tusvik og Tønne) som i utgangspunktet ikke har en tydelig link til Munchmuseet.

Dette er et spennende grep. Ser vi på Mona Solvoll sin forelesning tidligere i år kan vi finne dette igjen i brukskartet. Der er målgruppen delt opp i fire punkter:

  • Storforbrukere
  • Mediumbrukere
  • Lette brukere
  • Ikke-brukere

Spørsmålet er om man skal jobbe for å beholde storforbrukerne, øke bruken til mediumbrukere og lette brukere eller rekruttere ikke-brukere. Det å bruke podcasten Tusvik og Tønne i deres egne medier og la komikerne bruke sine sosiale medier for å fremme Munchmuseet fremstår som et rekrutteringsprosjekt.

Min oppfatning er at bruk av «Influencer marketing», spesielt for å utvide publikumsmassen, er innovativt av museet.

Det eventorienterte publikum er en term som blir brukt i boken «Det norske kunstfeltet : en sosiologisk innføring». Dette publikumet blir beskrevet som en folkemasse som ikke nødvendigvis er ute etter kunsten i seg selv, men som omfavner arrangementer, og det pirrende rundt kunsten uten at de har noe interesse utover dette. Under «Det eventorienterte publikum» blir faktisk Munchmuseet nevnt eksplisitt som et eksempel på et museeum som strekker seg mot denne retningen.

Utstillingen «Mapplethorpe + Munch» treffer bredere enn de vanlige verkene på Munchmuseet og treffer det eventorienterte publikum godt. Også grepet med å Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne kan passe godt inn i denne settingen. Om man kunne brukt podcasten Tusvik og Tønne for å fronte den vanlige utstillingen er et interessant spørsmål. Er mulig det er større potensiale for å treffe et ungt publikum med disse «+ Munch»-utstillingene. Å benytte seg av profilerte komikere da er jo faktisk ikke så rart. Spørsmålet blir jo: Er dette fremtiden?
Skal ikke-kulturinteresserte løse billett i gallerier på grunn av eventer og komikere? Og får da kunsten en instrumentell effekt og har ikke en verdi i seg selv? Kjør debatt?

Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet : en sosiologisk innføring. Universitetsforlaget

Reklamer

Den sorte boksen

Mine forventninger var utrolig høye da Astrup Fearnley skulle sette opp en utstilling med min favoritt kunstner, Damien Hirst. Damien Hirst er en kunstner fra Storbritania, født i 1965, han er omtalt som en av de mest anerkjente kunstnerne innenfor gruppen «Young british artists», kunstnere som lager konseptkunst. Hans mest kjente verk, «For the love of God» hadde tidligere ikke blitt vist i Skandinavia, og dette var navnet på utstillingen. «For the love of God» er en skulptur av en hodeskalle dekorert med 8601 diamanter i ulike størrelser.

Kuratering av en utstilling handler om å finne utvalgte verk av en enkelt kunstner, eller verk fra flere kunstnere. Under vår forelesning om de ulike galleritypene vi har og vår museumsrunde med skolen lærte vi og opplevde vi de store forskjellene på hvordan en utstilling er kuratert fra de ulike galleritypene. Kunstmuseer med kunsthistorisk kapital og kulturarv slik som Nasjonalgalleriet har store overdådige rammer rundt verkene sine og forskjellige farger på veggen fra rom til rom. På mindre gallerier, gjerne privateide, er utstillingen av samtidskunst utstilt på store hvite vegger med luftige mellomrom mellom verkene. De har heller ikke rammer, og ved siden av verkene kan det stå en liten etikett med navnet på verket eller navnet på kunstneren. Kuratering handler også om lyssetting, kataloger om utstillingen, opphenging, omvisere og formidlingsaktiviteter.

Utstillingen «For the love of God» bestod av Damien Hirst´s verk som fins i den permanente samlingen til Astrup Fearnley, slik som «Mother and child (divided)», «God alone knows» og «Skin cancer». Under denne utstillingen var det flere verk som Astup Fearnley tidligere ikke hadde utstilt, slik som «For the love of God». Inne i utstillingslokalet var det bygd en stor «sort boks» med inngang foran og utgang bak. Inne i denne «boksen» sto verket «For the love of God». Vakter sto ved inngangen og ved utgangen, og de slapp kun inn fire og fire personer for å se verket om gangen. Når man kom inn i rommet var det helt mørkt, bortsett fra skulpturen som var belyst og sto utstilt midt i rommet. Hele opplevelsen med å stå i kø for å komme inn, vakter som fulgte med og den overveldende følelsen av å se noe så vakker i et stort mørkt rom var helt utrolig. Denne typen formidlingsaktivitet gjorde hele opplevelsen til noe unikt og spesielt.

Ifølge boken «Det norske kunstfeltet» av Solhjell og Øien har en kunstutstilling flere funksjoner. Den skal knyttes opp til fire forskjellige agenter, herunder kunstneren, kuratoren, publikum og kritikeren. Den skal framheve og identifisere kunsten, den skal gi et unikt verk en status og den skal gi et sosialt rom der man kan diskutere og nyte kunsten. Under denne utstillingen og særlig under presseåpnigen av utstillingen som jeg deltok på sitter jeg igjen med en følelse av at alle funksjonene en utstilling bør ha var til stede. Dette mye fordi jeg på slutten av kvelden faktisk møte og hilse på selveste Damien Hirst selv!

IMG_3762

Foto: Hanne Hjertø. Tatt under åpningen av utstillingen for medlemmer av Kunstklubben på Astrup Fearnley.

Kulturpoltikkens rolle

Kulturpolitikken i Norge i dag har utrolig mye å si for den norske kunstbransjen, men hvilken rolle spiller den egentlig? Gjennom vedtak og budsjetter som tar for seg denne delen av kulturnæringene, er det så godt som ingen deler av kunstfeltet som ikke blir påvirket. Kunstbransjen består av en blandingsøkonomi, der det offentlige bidrar med 58%, mot private brukeres 40% (Solhjell, Øien). Hvis vi ser disse prosentene i en internasjonal sammenheng, er det klart at den offentlige andelen er veldig stor.

På den ene siden utøves kunstpolitikken av offentlige instanser, hvor staten særlig har en sentral rolle. På den andre siden blir beslutningsprosessene påvirket av selve kunstfeltet, da særlig av de som representerer større grupper av agenter. Ettersom den politiske siden fortsatt kan få viljen sin til tross for at de kan møte stor motstand innad i kunstfeltet, er det rimelig å si at det er denne siden som sitter med mest makt. Likevel, på tross av store forskjeller, trenger politikk og kunst hverandre. Men- de kan ikke bevege seg inn på hverandres enemerker (Solhjell, Øien).

”Kunstråd” skal hjelpe til å holde en armlengdes avstand mellom kunst og politikk. Prinsippet her er at kunsten skal kunne styre seg selv kunstnerisk, dette på tross av at det offentlige bidrar økonomisk. Denne ”armlengden” minker dess flere økonomiske bidrag som blir øremerket for et bestemt bruk.

Kunstpolitikken i Norge har virket både strukturerende, vekstfremmende, byråkratiserende og maktpåvirkende (Solhjell, Øien) på kunstfeltet. Jeg mener at dette er roller kulturpolitikken er nødt til å spille. Selv om man kan argumentere for at tiltak som har blitt satt i gang, som for eksempel mål- og resultatstyring, til en viss grad kan true den kunstneriske friheten, kan man også påstå at dette er høyst nødvendig. Hovedmålene departementet har satt seg er at det skal finnes et profesjonelt tilbud av teater-, opera-, danseforestillinger og andre scenekunstuttrykk over hele landet, at det skal finnes høy kvalitet gjennom utvikling og fornyelse, at man skal kunne nå hele befolkningen, og at det skal være større mangfold og effektiv ressursutnyttelse. Disse målene er med på å sikre at kunsten ikke kun blir laget for de spesielt interesserte. Takket være dette finnes det kunst som passer for alle, og kunsten er tilgjengelig for hele befolkningen. Jeg vil derfor konkludere med at det muligens er riktig at mål- og resultatstyring truer den kunstneriske friheten noe, men at dette kanskje er verdt å ofre for samfunnets beste når det kommer til stykket.

munch

Edvard Munchs maleri «Stemmen». (Foto: Stina M. Resset)

Kilder:

  • Solhjell, Dag og Øien, Jon. 2012. Det norske kunstfeltet: En sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Banebrytende modernisme

Edvard Munch (1863-1944)
Maleren og grafikeren Edvard Munch er Norges mest kjente og berømte billedkunstner. Kunsten hans har satt viktige spor etter seg og vært mye skrevet om tidligere, også den dag i dag. På Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo er flere hans mest kjente verk utstilt. Selv opplever jeg denne utstillingen som den mest interessante blant de mange som befinner seg her. Munchs utstilling har nok også mye av skylden for at Nasjonalmuseet er i dag er såpass populær attraksjon både for nordmenn og turister fra hele verden.

I hans kunst forenes sterke personlige opplevelser med en kunstnerisk uttrykksvilje og evne til fornyelse. Dette gjelder både motiv og formspråk.

Jeg opplever at det er i denne salen flest besøkende tar seg ekstra god tid for å se og oppleve kunsten på nært hold. Rommet oppleves som det mest stemningsfylte og harmoniske, da Nasjonalmuseet har en enestående samling av Munchs hovedverk fram til 1920- årene. Her henger blant annet berømte malerier som Skrik, Madonna, Pikene på broen og Edvard Munchs selvportrett.

Flere av maleriene her er plassert bak glassmontere, noe som gjør at publikum blir ekstra nysgjerrige, lystne og spente på selve kurateringen av denne bestemte kunstutstillingen.

Madonna av Edvard Munch Foto: Victoria Larsen Alstrup

Madonna av Edvard Munch Foto: Victoria Larsen Alstrup

Munch tilhørte selv et intellektuelt miljø som var opptatt av erotikk og kjærlighet. Dette var gjerne tabubelagte temaer på 1800 tallet, og noe svært få kunstnere på den tiden torde å uttrykke seg gjennom. Hans modige måte å fremstille sin kunst på overrasket derfor mange og har hatt en stor betydning for hans prestisjefulle karriere. Han malte også bilder fylt med sjel og kropp, livsangst og dødsdrift.

Fargene i flere av hans verk er uttrykksfulle og symbolske- noe som trigger de fleste besøkende på Nasjonalmuseet. Utstillingen på Nasjonalmuseet viser også noen av bildene som Munch malte i sterke primærfarger og med heftige penselstrøk. Det var disse bildene som ble malt senere på 1900- tallet. Her skildret han blant annet aktive mennesker i bade- og jordbruksmotiver.

Når jeg først skal kommentere kurateringen, føler jeg det blir meningsløst og ikke si noe om publikummet. Det er jo de besøkende som betrakter kunsten. Publikum er konsumentene i prosessmodellen for kunstsektoren (Solhjell. D, 1995, 209). Dag Solhjell beskriver publikum som «deltagende hjerter». Noe jeg kan si meg enig i, da jeg opplever at publikum utgjør en stor betydning for hvordan atmosføren i et rom utspiller seg. Utstillingene på Nasjonalgalleriet er nokså like i form og lite skiller de ulike salene fra hverandre, bortsettfra selve motivene og uttrykkene i bildene. Og det er nettopp denne utfordringen for en kunstner som gjør det spennende for publikum. Hvordan skille seg ut? Kunsten og kunstnerne trenger et publikum som forstår (Solhjell. D, 1995, 208).

Historien om Edvard Munch og kunsten vil aldri forsvinne og samlingen hans er blitt et trekkplaster for museet. Utstillingen føles raskt mer ekte for publikum når man kan studere strøkene i bildesamlingen på Nasjonalmuseet med egne øyne.

Kilde:
Solhjell, Dag. 1995. Kunst- Norge. En sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen. Universitetsforlaget AS.

12754979_10153854816339566_1051692300_o

Pikene på broen av Edvard Munch Foto: Vicotria Larsen Alstrup

Selvportrett av Edvard Munch Foto: Victoria Larsen Alstrup

Selvportrett av Edvard Munch Foto: Victoria Larsen Alstrup

12752252_10153854815469566_1888618391_o

Skrik av Edvard Munch Foto: Victoria Larsen Alstrup

 

Null kunstinteresse

Etter å ha lest intervjuet med museumsdirektør Stein Olav Henrichsen i Dagbladet den 12. februar, der han påstår at nordmenn har svak estetisk sans, fikk jeg lyst til å skrive et litt kritisk svar til Henrichsen. Vi diskuterte dette på skolen blant medstudenter, og samtlige ble provosert av hva han skrev. Men så skiftet jeg mening, og bestemte meg heller for at jeg ville skrive en kommentar til Nasjonalmuseets utlånstopp, som det har vært om på Kulturnytt på P2, 7. og 8. mars.

 

Her ville jeg fokusere på Karin Hindsbo, direktør på KODE, sitt svar til nasjonalmuseet på NRK Ytring, som også tidigere svarte krisitsk på Henrichsen sitt intervju med dagbladet i februar. På NRK Ytring påpekte hun blant annet at Nasjonalmuseet selv sier de har et ansvar for å formidle norsk kultur i Norge og i utland, og går så langt som å stille spørsmålstegn ved om museet burde skifte navn dersom de ikke klarer å følge opp dette ansvaret. Oi, tenkte jeg, blir spennende å se reaksjoner på dette. Men jeg kunne ikke finne noe særlig reaksjon, utenom litt på Kulturnytt da. Og da slo det meg, har egentlig Henrichsen rett?

 

Jeg leser en del NRK Ytring, ikke bare om kultur, men om alt mulig rart. De fleste Ytringer, store eller små, får mange kommentarer av lesere, men ingen har kommentert på Karin Hindsbos Ytring. Og etter et raskt googlesøk er det bare ”kultureliten”, som har kommentert nasjonalmuseets utlånstopp. Hva med folket? Hvorfor er det sjeldent reksjoner, debatt og sterke meninger rundt kunst og kultursaker?

AK3

«Museumsdirektørsky» – mest opptatt av hverandre? Laget av meg (Katinka Lund Bergskaug)

 

Selv om jeg ikke kjenner meg igjen i alt Henrichsen skriver, er jeg blitt litt enig med han. Nordmenns kunstforståelse er kanskje lavere enn i ander deler av Europa. Eller, kanskje ikke forståelsen, men interessen for verdien av kunst. Jeg skjønner at et sånn ytring kan provosere, men jeg tror det hovedsakelig provoserer de som allerede er interessert i kunstfeltet. Og er det ikke uansett provosere som Henrichsen vil? Jeg tror han bevisst bruker sterke ord for å få en reaksjon av vanlige folk på gata, som kan være villige til å motbevise han.

 

 

Jeg tenker det er en krasj mellom aktørene i de forskjellige kretsløpene til Dag Solhjell. I utdanningssammenheng er det for mye fokus på det inklusive kretsløpet, og med fokus på bredde fremfor elite, kan det muliges redusere interessen for kunstfeltet til de nye generasjonene. Selv om den kulturelle skolesekken er et flott tiltak, er det kanskje en alt for liten del av den norske skoledagen, der kunst og håndverksfagene har en alt for lav verdi.

 

Det eksklusive, med sitt elitepublikum og hierarki, skremmer bort nye aktører og den vanlige mannen i gata, men jeg tror likevel mediets fokus på kunstfeltet, som blir innunder det kommersielle, er et større problem. Jeg mener det er trist at mediene hovedsakelig fokuserer kun på kostnadene av blant annet de nye museene som skal bli bygget, i stedet for hvordan vi skal forvalte arven, som også Henrichsen påpeker til Dagbladet. Men for avisene er det kanskje ikke kunst-relaterte saker man får flest klikk på. Intervjuet med Henrichsen er for eksempel en Dagbladet Pluss sak, der man må være abonnement for å lese hele artikkelen, som igjen sørger for at færre oppdager saken og flere mister interessen fort, siden de må betale.

 

Nå kan det tenke seg at det kommer flere kommentarer til nasjonalmuseets utlånstopp i mars, noe jeg håper på. Kunsten en del av vår nasjonale identitet og arv, som burde være interessant for alle nordmenn.

 

Linker:

http://www.dagbladet.no/2016/02/12/kultur/pluss/kunst/munch-museet/edvard_munch/43117417/

 

https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio/NMAG01004616/07-03-2016

 

https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio#t=8m16s

 

http://www.nrk.no/ytring/er-nasjonalmuseet-navnet-verdig_-1.12840029

 

Solhjell, Dag og Øien, Jon. 2012. Det norske kunstfeltet: En sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Hvor lang bør en arm være?

Kulturbransjen blir, i likhet med alle bransjer, influert av kulturpolitikken som til en hver tid råder på Stortinget. Bransjen er sammensatt av både små og store, offentlige og private aktører som alle på et eller annet vis påvirkes på kulturpolitikk. Samtidig finnes det et prinsipp om «armlengdes avstand» som skal gjøre at politikken ikke skal legge føringer for kunstneriske vurderinger. Denne balansen kan være vanskelig.

Bildetekst: Oslo Rådhus. Foto: Emilie Thoresen

Bildetekst: Oslo Rådhus. Foto: Emilie Thoresen

Allerede fra starten av 1800-tallet har man hatt kunstpolitikk i Norge, men det er ikke før i etterkrigstiden at det ble strukturert skikkelig, blant annet i form av opprettelsen av Norsk kulturråd. I dag har vi tre måter politikken direkte påvirker kunstbransjen: bevilgninger, lovgivning og forvaltningstiltak. Dette viser at politikkens rolle i feltet dreier seg om å finansiere deler av feltet, legge et rammeverk av lover og regler samt å ivareta kulturarven. Dette er jo vel og bra, men hvordan kan man på en god måte kombinere dette med «armlengdes avstand»-prinsippet?

Å skulle velge ut noen få prosjekter som skal få penger når søknadsbunken er enorm, kan være en veldig krevende oppgave. I det store bildet er det heller ikke uvesentlig hvilke kunstnere som får mulighet til statlig støtte for å kunne leve av kunsten sin. Selv om det er fint av politiske forvaltningsorganer ikke skal felle kunstneriske dommer, er det skummelt hvis alt skal motiveres av politiske målsettinger som mangfold, demokratisering og å nå barn og unge. Jeg mener ikke at disse målsetningene ikke er viktige, men det er viktig at det kunstneriske kommer først. Hva er vitsen med å nå barn og unge hvis ikke «produktet» er av høy kunstnerisk kvalitet?

«Armelengdes avstand» er vel og bra. Samtidig kan det hende vil bør kunne gi politiske organer (som sitter på mye makt i kunstbransjen og kulturbransjen generelt) mulighet til å utøve større kunstneriske vurderinger. En forutsetning må jo selvsagt være at personene i disse posisjonene er fagkyndige, og slik som det er i dag er jo mange av dem det. Så hvorfor ikke bare justere armlengden litt og se hvor ille det egentlig er.

 

Kilder:

Solhjellm Dag og Jon Øien 2012. Det norske kunstfeltet. Oslo: Universitetsforlaget

 

Møte kunstverket

27.november 2014 ble jeg invitert til en fotoutstilling som ble arrangert ved MAP galleri på Tøyen. Fotoutstillingen var en hyllest til det norske boogierock bandet Backstreet Girls som fylte 30 år i 2014. Fotografiene som var på visning er tatt av rockefotograf Morten Andersen, som har fulgt Backstreet Girls gjennom hele karrieren til bandet. Bildene Morten har tatt er blitt brukt av bandet til både plateomslag og plakater, og man kunne kjøpe en bok på galleriet som inneholder fotografier fra backstage, på scenen og andre festligheter. På visningen var bandet tilstede og holdt en minikonsert for de som møtet opp (ca 70 personer). Etter konserten kunne man møte bandmedlemmene og snakke om fotografiene, og hvilke historier som lå bak. Fotoutstillingen varte fra 27.november til 21.desember.

Dette var et arrangement som trigget meg, spesielt da jeg fikk vite at jeg kunne få møte de gamle rock’N roll heltene. Etter 30 år var det en god del historier de kunne fortelle om sin reise gjennom en lang rockekarriere. Denne tilnærmingen til publikumet fra bandet sin side var en spesiell opplevelse for meg, og var en klar motiverende drivkraft for at jeg møtet opp på fotoutstillingen. Dette førte til at jeg fikk et unikt perspektiv på fotografiene som ble vist fram av bandet.

12325525_10207264861672060_1422608321_o

Bilde fra konserten på MAP Galleri. (Bilde tatt av: Ivar Beddari, 27.11.2014)

Å få muligheten til å møte selve objektet i et kunstverk kan brukes for å treffe målgruppene som er spesielt interessert i det som blir lagt på utstilling. Da vil målgruppen være eksisterende publikummere. Kawashima nevner fire forskjellige former for publikumsutvikling: Utvidet markedsføring, smakskultivering, publikumsopplysning, og kulturell inkludering. I dette tilfellet kan det være formen «publikumsopplysning» som er særlig relevant, da det var mange på utstillingen som var gamle fans og venner av både bandet og Morten Andersen. Dermed var det høyt antall av eksisterende publikum. Det kan også bli sagt at denne formen er relevant på grunn av at fotografen og bandet ønsket å gi mer til publikum, bl.a opplysning om fotografienes bakgrunn og historie. Dette arrangementet kan også gå innenfor kulturell inkludering. Bandet var tilstede der fotografiene ble utstilt, og da blir det på måte som å flytte kunsten dit hvor folk er. Dette var tross alt en veldig hyggelig og sosial sammenkomst.

For videre lesing om publikumsutvikling fra Nobuko Kawashima kan du lese artikkelen skrevet av han som heter «Audience development and social inclusion in Britain»