Ikke helt min greie

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av kunst og har derfor ikke et veldig stort forhold til det som omgår kunst, galleri og museum. Jeg husker jo selvfølgelig de klassiske museumsutfluktene på barneskolen hvor vi alle var mer opptatt av å løpe rundt, enn å se på kunsten. Og senere i livet, skal jeg ærlig si at jeg ikke har gjort en veldig stor innsats heller. Min samboer og jeg dro på en kunstutstilling en søndag i fjor høst. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var fordi det var en kunstner vi likte veldig godt, og gledet oss til å se utstillingen. Dessverre var nok grunnen bare at søndagstimene skulle fylles med noe annet enn baking av boller og Netflix.

Men jeg vil prøve å se på dette besøket når jeg ser på spørsmålet ”hvordan opplever du at et (eller flere) visningssted(er) (gallerier/museer) for kunst forholder seg til deg som publikum ved et fysisk besøk?”

Utstillingen vi besøkte var Damien Hirst sin utstilling på Astrup Fearnley museet her i Oslo.

Grunnen til at vi i det heletatt hadde fått med at utstillingen foregikk, var at vi hadde sett reklame på t-banen. På denne måten driver man med kulturell inkludering, hvor man treffer grupper som det er lite sannsynlig kommer til å dra, men også utvidet markedsføring som treffe et potensielt publikum, som kanskje ikke henger med på de ”vanlige” kanalene som kunstutstillinger kanskje ellers blir markedsført gjennom.
Altså – sånne som meg.

Med tanke på hvordan utstillingen ble markedsført, forventet de nok ikke at det kun var kultureliten som dukket opp. Muligens heller flere som meg – åpen, ung og nysgjerrig.

Vi ble tatt godt i mot, både med studentrabatt og informasjon om når neste ”guidet tur” startet. I og med at dette er min eneste opplevelse med et museum, er det vanskelig å sammenligne hvordan jeg som publikum opplevde Astrup Fearnley museet med noe annet. Men jeg tror de største museene har en veldig passiv tilnærming til det fysiske publikummet, lar dem gå i fred og i sitt eget tempo.

Damien Hirst

Damien Hirst. Photo: Ida Waskaas

 

 

Reklamer

Å knekke koden

Forrige uke tok jeg turen innom Lillehammer kunstmuseum. Inngangspartiet i første etasje kunne like så godt vært en café og butikk enn et museum, med rolig og varm atmosfære, få folk og ansatte. Inngang til utstillingene var gratis, fikk jeg bekreftet med en selvfølgelighet av damen i skranken: “Ja, det er bare å gå inn”.

Strykekvartett-konsert inne på Lillehammer kunstmuseum. Bilde tatt av undertegnede.

Strykekvartett-konsert inne på Lillehammer kunstmuseum. Foto: Ida Louise Sundby.

Jeg entret først en utstilling i første etasje av Hanne Borchgrevink med “En vegg. En flate. En farge” – huset som et gjentagende motiv i utvikling gjennom flere tiår. En kan kanskje si at jeg hadde hell i uhell. På grunn av ungdoms-OL var jeg plutselig tilskuer til en strykekvartett-konsert i det mørke utstillingslokalet. Musikken ga virkelig en annen dimensjon til de “enkle” husmotivene. Samtidig begrenset det meg til å gå rundt og se alt. Jeg la likevel merke til alle de detaljerte beskrivelsene om kunstneren, teknikken og kunstverkene, som var godt integrert i selve utstillingen. Det viste seg at utstillingen var basert på en forskningsprosess av kuratoren gjennom flere tiår. Utstillingen aktiverte også publikum til å blant annet male og fargelegge hus selv.

Etter en liten stund som beskjeden tilskuer, gikk jeg videre opp til andre etasje for å se museets andre hovedutstilling av Arnold Haukeland og Jakob Weidemann med “Dialog 1961”. Før jeg entret lokalet oppdaget jeg raskt teksten på veggen: “Moderne kunst krever innsats, medvirkning, helst meddiktning fra tilskueren”, sitat av Haukeland selv. Jeg lurte umiddelbart på om dette var en måte å få publikum “koblet på”, som et slags forvarsel på at nå må du “tenke sjæl” og gå i dialog, jamfør tittel på utstillingen. Jeg prøvde derfor å legge merke til hvordan denne utstillingen var lagt opp i motsetning til den første. Det var i mye mindre grad detaljerte beskrivelser av kunstverkene, til og med titlene var mindre synlige. I tillegg var presentasjon av utstillingen og beskrivelsene nærmest skjult i et hjørne, som man aktivt måtte søke til selv.

Etter besøket ble det tydeligere for meg at utstillingene muligens var ganske strategisk lagt opp med tanke på museets publikum, som også Solhjell og Øien (2012) bekrefter: “Publikum er bevisst eller ubevisst tenkt i utstillingsteders lokalisering… bevegelsesmønster, teksting”. Jeg syns også at museet hadde en blanding av pedagogisk, karismatisk og teoretiserende formidlingsideologi. Publikum skal få hjelp, men kunstverkene skal også tale for seg selv. Det streifet meg at museet kanskje ønsker å heve nivået på tilskuernes kompetanse. Med café og butikk på gateplan kan det virke som at størstedelen av museets publikum er av det nysgjerrige og sosiale slaget som Solhjell og Øien presenterer, men også det eventorienterte publikum i OL-byen. Bygningen og caféen tiltrekker publikum inn og videre inn på en utstilling som jeg oppfattet som et slags “nybegynner”-nivå med større grad av veiledning. Idet man stiger opp til andre etasje og et høyere nivå er man overlatt mer på egen hånd, som kanskje kan stemme til ”respekt for den høye kunsten”.

Kilde:
Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet : en sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

 

Yayoi Kusama – et kunstnerisk univers uten like!

En lørdag formiddag i februar var jeg som mange andre besøkende hos Henie Onstad kunstsenter (HOK) på Høvikodden utenfor Oslo. Jeg trådde inn i en verden av kunst jeg aldri hadde følt på kroppen før, jeg fikk en følelse av at jeg nå var inne i hodet til den japanske kunstneren Yayoi Kusama.  

Kusama er kjent for sine intense og store opplevelsesverk og ikke minst de karakteristiske polkadottene, som sies å skulle være en kunstneriske formidling av hallusinasjonene hun led av i sin barndom.

Utstillingen på HOK, som er en del av verkenes turné, er den mest omfattende presentasjonen av Kusamas kunst. Hvert enkelt utstillingssted som fremmer installasjonen har frihet til å sette sitt eget preg på utstillingen noe som gjør at den kan oppleves forskjellig hvor den blir vist. Utstillingen blir holdt øye med og de mange tusen prikken i utstillingen blir utført av Kusamas assistenter. Utstillingens formidlingsform hos HOK isolerer kunsten fra det offentlige rom med et formål om å bli betraktet, men likevel får jeg inntrykk gjennom isoleringen at kunsten fortsatt har andre funksjoner enn bare å bli betraktet.                                                                                                            

Utstillingen berører både hode og kropp, her har utstillingens formidling mye å si. Jeg får et inntrykk av at de fleste publikum som møter kunsten i denne utstillingen gjør det som et kunstpublikum. De lar all oppmerksomhet rettes mot kunsten og ikke andre situasjoner rundt kunsten, som gjøre kunsten noe mer sekundær. I denne utstillingen så er kunsten for meg situasjonen.

Du beveger deg fra rom til rom med forskjellig tilstedeværelse. I rommene dekket av mange speil, prikker og forskjellige former merker du dette på kroppen da du entrer denne verdenen av uendelige lengder og følelser fra universet til Kusama. I neste rom bruker du hodet til å granske de mange malerier og verk som henger og står representabelt, store og tunge i de lyse store rommene. Kuratorfunksjonen for en utstilling er i det sentrale konseptet og utvelgelsen av kunsten. Et kuratoriat kan forstås som et system for hvordan blant annet kunstverk og kunstnere blir utvalgt og representert på, og også hvem som foretar dette utvalget. Alle kunstutstillinger er kuratert og måten å kuratere på endrer seg mye fra sted og type kunstverk. Kurateringen av utstillingen til Kusama var for meg gjennomført, flytende og den bevegde meg. Til tider fremstår utstillingsarkitekturen som en labyrint, men en morsom og spennende labyrint som fanger deg og fører deg gjennom kunsten på en naturlig måte.

Denne utstillingen drar deg inn i en verden av uvisst mange prikker og endeløse tanker og jeg har nok aldri vært mer interessert i en utstilling, men skal innrømme at det var godt å kunne tre ut av dette universet til slutt.

"uendelighetsspeilrom - hyllest til livet" Foto: Henriette W-L

«uendelighetsspeilrom – hyllest til livet»
Foto: Henriette W-L

 

Kilde: Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet : en sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

Tidsmaskin

Januar i 1904 opplevde Ålesund en bybrann som brakte hele byen på knærne. Folk i fra hele landet og verden strømmet til for å hjelpe til med gjenoppbyggingen av byen. Byen ble gjenoppbygd i jugendstil (the art of nouveau). Jugendstil museum tar oss med på en tidsreise tilbake til 1904, hvor over 10 000 mennesker ble husløse. Du får bokstaveligtalt tre inn i en «tidsmaskin» for å reise tilbake til bybrann. Her får du et innblikk i bybrannen og gjenoppbygningen gjennom lys, lyd, bilde og film.

Foto: Åse Marie Selnes

Foto: Åse Marie Selnes

Denne utstillingen har fått det passende navnet «Fra aske til jugendstil». Bygget som selve museet befinner seg i, ble også bygget i gjenreisnings perioden av byen. Det startet livet som et apotek samt leilighet i andre etasje til apoteker familien i flere generasjoner. I andre etasje av bygget kan du vandre gjennom leiligheten som står slik den var fra byggeåret. Her kan vi se utstillinger fra de ulike kunstnerne i denne perioden, som Edvard Munch, Henrik Bull og Gerhard Munthe. Jugenstilen var en del av modernismen og hadde sin tidsepoke fra ca 1890 til 1914.

Jugendstil senteret kan klassifiseres som et kunstindustrimuseum, som viser frem kunsthåndverk og design. Felles for alle museer er at de har fokus på kunsthistorie, som òg omfatter arkitektur. Ved å gå fra rom til rom i faste utstillinger, reiser man gjennom kunsthistorien. Slike museumsutstillinger er kunsthistorie for mannen i gata, i følge boka Det Norske Kunstfeltet av D. Solhjell og J. Øien. Mannen i gaten blir klassifisert som de uten kunstteoretisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper. Dette vil da egentlig si de aller fleste som besøker museer. Ved å utstille kunsthistorie forteller altså museer en historie. Å gå i museum vil da være en veldig fin måte å lære om kunsthistorie for folk flest, da man ikke trenger noe spesieller forkunskaper for å kunne  lære av og nyte utstillingene. Denne utstillinger er kanskje ikke kunst i den tradisjonelle betegnelsen, men den inneholder en viss sosial kapital hvor mennesker samles på tvers av ulike felt gjennom felles interesser. Dette gjør denne utstilling til noe som kanskje trekker et litt annet publikum enn det som tradisjonelle kunstmuseer gjør, gjennom en annen tilnærming til kunsthistorie.

På dette museet betalte jeg for inngang i døren, fikk informasjon og brosjyrer. Så fikk jeg vandre fritt som jeg selv ønsket. Personlig liker jeg best å gå på utstillingssteder hvor de ansatte ikke står og følger med på hva du gjør og sier, og du unngår følelsen av at du må nyte kunsten i et standard tidsrom for så å si de passende tingene. Utstillinger hvor du vandrer fritt og leser det du lurer på selv er for min del mye mer naturlig. En ny favoritt har nå blitt utstillinger som «Fra aske til jugendstil». Denne utstillingen skaper entusiasme gjennom delvis aktiv deltagelse, der man må bevege seg og følge etter lyden av sang til et annet rom for å komme seg videre i historien. Lyden av flammer som knitrer i vinden. Lys blafrer som i stormen. Stemmer som forteller om deres opplevelse. Filmklipp av byen. Alt dette er ting som drar deg inn i historien på en annen måte enn det jeg selv er vand med.

 

Kilder:

Solhjell, Dag og Øien, Jon 2012. Det Norske Kunstfeltet, Universitetsforlaget

http://www.jugendstilsenteret.no/jugendstilsenteret/om-jugendstilsenteret

Ulik form = ulik retning

For noen dager siden var jeg på ekskursjon med et par medstudenter rundt om i Oslo for å oppleve en håndfull av galleriene og museene hovedstaden har å by på. Denne dagen var det også første gang jeg besøkte Nasjonalgalleriet. Jeg er på ingen måte en kunsthistoriker, men selv jeg hadde en dannet anelse av hvilke kunstnere og malerier jeg kom til å møte på. Bygningen forteller ofte hva en kan forvente å se innenfor veggene. Flott og solid arkitektur, det var nesten litt høytidsbestemt da jeg gikk opp trappene til inngangen. Følelsen ble sittende da jeg gikk fra sal til sal. De kjente kunstnerne og store oljemaleriene gjorde inntrykk på meg og tok meg tilbake i tid. Måten visningsstedet forholdt seg til meg som betrakter, vekket interessen i underbevisstheten min etterhvert som jeg iakttok de samlede verker som omhandlet både mystikk og dagligliv. Følelsen av ærbødighet og respekt satt tett inntil veggene. Jeg kjente en tilstedeværelse i en annen tidsepoke og tanker rundt denne tiden tok form i hodet mitt. De figurative maleriene formidlet historier som jeg følte jeg fikk ta del i. Jeg opplevde at jeg var en del av et lærevillig og dannet publikum ettersom at de rundt meg var alt fra skolebarn til kunstinteresserte menn og kvinner i alle aldre. For meg var Nasjonalgalleriet en fin opplevelse og til ettertanke når jeg var tilbake ute på fortauet i Universitetsgata.

Senere tok vi turen innom Oslo Kunstforening. Dette var en helt annen greie. Det var satt opp en utstilling av en samtidskunstner. Med denne forhåndsinformasjonen var det vanskelig å forberede seg på hva som var i vente. Det første som fanger meg i slike tilfeller er ofte umiddelbare subjektive følelser om det kommer til å være ok eller ikke. Da jeg kom inn i lokale merket jeg en kjensel av uro. Fargene og lyssettingen var blek, åpen og gjorde absolutt ingenting med meg. Kunsten i seg selv var for meg uinspirerende og manglet innhold.  Kanskje det er urettferdig å si ettersom jeg kom direkte fra Nasjonalgalleriet, men uten det inspirerende og genuine utrykket som personlig treffer meg som betrakter, og ble det en heller meningsløs opplevelse for meg. Denne utstillingen ønsket nok å vekke indre følelser hos publikum, men for meg ble det vanskelig å forholde meg til kunsten uten det historiske perspektivet.

Kunst i ulik form gir ulik retning. Bilde tatt i Oslo Kunstforening fra utstillingen; As Spaces Fold, Companions Meet, av Eline McGeorge. Foto: Martin KW

Jeg hadde definitivt to helt motsatte kunstopplevelser denne dagen. Et fysisk besøk på de to visningsstedene ga to forskjellige opplevelser. Personalet som jobbet der spiller selvsagt en rolle, men det er formidling av kunsten i seg selv som er avgjørende for besøkende.

Kunst i alle former beveger betrakteren i ulike retninger og på ulike måter, og det kan jeg kjenne meg igjen i.

Kilder: Solhjell, Dag og Øien, Jon 2012. Det Norske Kunstfeltet, Universitetsforlaget

 

Mapplethorpe + Munch + Oslove

For litt over ei veke sidan var eg på innom Munch-museet for å besøke den nye utstillinga ”Mapplethorpe + Munch”. Sidan eg aldri hadde vore på Munch før, visste eg ikkje heilt kva eg kunne forvente når eg kom inn døra. At det skulle vere sopass strengt der inne var eg ikkje forberedt på. Etter vi hadde betalt og låst inne jakker og vesker i garderoben, måtte vi gjennom ein sikkerheitskontroll ala flyplass, før vi fekk gå inn til kunsten. Inne på utstillinga stod der Securitas-vakter på kvart hjørne, og ein merka på publikum at dei var usikre på om det var lov å ta opp mobilen og forevige besøket sitt på museet. Til slutt klarte eg å fiske opp mobilen og ta nokre bilete, men ikkje før eg var sikker på at vakta ikkje såg meg. For å vere på den sikre sida stod eg bak eit hjørne. Han såg meg truleg likevell.

Det å gå gjennom utstillingen blir en analogi for kunsthistorien, slik en klokke med visere som går rundt på en skive med timetall er en analogi for tiden. (Solhjell og Øien). Foto Ingvild Førde.

Det å gå gjennom utstillingen blir en analogi for kunsthistorien, slik en klokke med visere som går rundt på en skive med timetall er en analogi for tiden. (Solhjell og Øien). Foto Ingvild Førde.

Etter Munch-besøket var neste stopp ”Oslove” i Bymuseet. Det som møtte meg når eg gjekk inn døra var ein heilt annan atmosfære enn det eg opplevde på Munch. Her var masse barn i kafeen, barn som sprang rundt omkring inne i utstillinga, barn som var høgrøysta – oppførsel som eg er ganske sikker på ikkje hadde blitt godteken på Munch. Men samtidig er dette, slik eg ser det, to vidt forskjellige museum. Munch er kunstmuseum, medan Bymuseet er det eg vil kalle kulturhistorisk museum. Det var meir enn ”berre” bildeutstilling – ”Oslove” var ei vandring i korleis Oslo har utvikla seg frå 1300-tallet og fram til i dag. ”Ved å gå fra rom til rom går publikum også gjennom kunsthistorien.” Solhjell og Øien konkluderar at kunstmuseum og kunsthistorie høyrar saman, og det må eg seie meg einig i.

I tillegg er Bymuseet meir familievennleg, noko dei har lagt opp til sjølv. I gåvebutikken får du kjøpt barneleikar, medan på Munch er det meir ”standard” turistsuvenirar som t-skjorter og postkort. Sjølve utstillinga inne på Bymuseet var meir barnevennlig enn på Munch med fysiske gjenstandar som tørrfisk hengande frå taket og ei tønne med korn som ein kunne ta på og lukte på. Endå ein grunn til at ”Oslove” var meir barnevennlig enn ”Mapplethorpe + Munch” var alle nærbilda av mannlege kjønnsorgan som Mapplethorpe hadde sansen på å fotografere, men det seier meir seg sjølv kvifor.

Eg skjønar jo kvifor det var så stor forskjell på sikkerheita til utstillingane. Mapplethorpe-bileta var lånt ut av Stein Erik Hagens private samling, og Munch…er jo Munch. Likevell tok eg meg sjølv i å vere overraska over det. På Bymuseet var der vakter òg, men ikkje like tilstades inne i utstillinga. Dei få vaktene eg såg var vennlege ansikt som med eit smil kunne fortelle meg kvar eg kunne henge frå meg jakka. Ikkje at dei ikkje var vennlege på Munch, for all del. Men forskjellane er der.

 

Alt i alt er nok ”Oslove” ei utstilling som passar betre for mannen i gata enn ”Mapplethorpe + Munch”. Men begge utstillingar fortjenar eit besøk likevell.

 

 

Kilder:

http://munchmuseet.no/utstillinger/mapplethorpe-munch

http://www.oslomuseum.no/bymuseet/bymuseet-utstillinger/oslove-byhistorie-for-begynnere

Solhjell, Dag og Jon Øien. 2012. Det norske kunstfeltet: En sosiologisk innføring. Universitetsforlaget.

 

 

Kuratorens makt

 

Visningssteder, deres utforming, lyssetting, rammer og rom, legger grunnlaget for opplevelsen av kunst. Vi som publikum fyller rommene med innhold, og grunnlaget påvirker vår sanseopplevelse.

Georges Bataille skriver:

”We must realize that the halls and art objects are but the container, whose content is formed by the visitors. It is the content that distinguishes a museum from av private collection. A museum is like a lung of a great city; each Sunday the crowd flows like blood into the museum and emerges purified and fresh” (Bataille, 1986: 25).

Vi skaper innholdet i en utstilling selv, mens overnevnte faktorer som lyssetting, bildeplassering og utforming av rommet kan påvirke vår opplevelse av innholdet. Denne oppgaven tilfaller gjerne en kurator, som tilrettelegger rommet for den kunsten som skal vises.

Utstillingen ”As Spaces Fold, Companions Meet” av Eline McGeorge ved Oslo Kunstforening, kan brukes som eksempel på hvordan utformingen av rom, lys, men også lydfaktorer er med på å påvirke opplevelsen av kunst. I subjektivt perspektiv var oppdagelsen av rommets utforming i samsvar med kunsten, og bevisstgjøringen av kuratorens rolle som kunstnerens tilrettelegger imponerende. Når man i retrospektiv leser om overnevnte utstilling, kan det bidra til å sette ord på de sanseinntrykk man sitter igjen med. En sammenligning av opplevelsen kan man kanskje finne i musikkens verden, hvor det å oppdage en ny artist ”live” kanskje er det nærmeste man kommer å gå på utstilling uten å vite hva man skal se eller hvordan man skal tolke det man ser.
12782082_10153234566901021_396020427_n
Bilde fra utstillingen «As Spaces Fold, Companions Meet» av Eline McGeorge.
Foto: Egil Bore Seldal

For å gi en beskrivelse av kurateringen ved ”As Spaces Fold, Companions Meet”, kan det være greit å si noe om tematikken bak McGeorge`s kunst. En gjennomgående rød tråd i utstillingen er folder. Bøyninger i tid og rom, samt reelle demokratiske og miljørelaterte problemstillinger, vist gjennom alt fra abstrakte sort/hvitt bilder, til audiovisuelle uttrykk. Kurateringen av visningsrommet forsterker sanseinntrykkene. Hvite vegger gav, sammen med lyset, et futuristisk og nærmest sterilt preg. Bruk av rammer var tidvis fraværende, samt at flere av bildene var bøyde. Oppsetningen av bildene gav en følelse av å se ut gjennom et vindu, heller enn på et bilde.

Til sammenligning vil fremhevingen av mer grandiose og kjente verker ved for eksempel Nasjonalmuseet, gi en annerledes opplevelse av rommet. Kurateringen kan sies å være mer fokusert rundt fremvisningen av det enkelte kunstverket, som ofte vil være knyttet til et par verk av en kjent kunstner heller enn en hel utstilling av samme kunstner.

-Barrett, Jennifer (2011) ”Audience, Community and Public”, i Museums and the public Sphere

http://www.oslokunstforening.no/Eline-McGeorge